Debatt

Si hva du vil – bare du er enig med meg | Tveitnes og Hålien

  • Siv Juvik Tveitnes
    Konserndirektør for nyhetsmedier i Schibsted
  • Einar Hålien
    Konsernredaktør, Schibsted

Rommet for frie ytringer innskrenkes, skriver innleggsforfatterne. Et eksempel de trekker frem, er Donald Trumps forsøk på å begrense sosiale mediers ansvarsfrihet etter at noen av Twitter-meldingene hans ble merket som tvilsomme. Foto: Sue Ogrocki / AP

Globalt ser det ikke lyst ut for ytringsfriheten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lovgiverne kan bestemme hva sosiale medier ikke skal formidle, men de kan ikke bestemme hva de skal formidle. Akkurat nå er debatten om rommet for frie ytringer mange steder på vei ned i et gjørmebad der følelser, politikk, prinsipper, lov og generelt raseri blandes sammen.

Mørke tider

Globalt ser det ikke lyst ut for ytringsfriheten, men det ser heller ikke lyst ut for tilgangen på etterrettelig informasjon spredt gjennom de sosiale nettverkene. I et polarisert debattklima er det ikke enkelt å arbeide for å gjøre noe med det ene, uten å bli beskyldt for å forverre det andre.

I USA ser debatten om grensene for akseptable ytringer formidlet gjennom nettverkene ut til å være dominert av følelser og politikk, ikke av prinsipper og lovgivning. På den ene siden har vi en president som setter i gang en omfattende prosess for å begrense nettverkenes ansvarsfrihet, trolig fordi noen av hans egne innlegg er merket som tvilsomme av Twitter.

På den andre siden går ansatte i selveste New York Times på barrikadene for å protestere mot et kontroversielt debattinnlegg fra en republikaner, med den konsekvensen at debattredaktøren måtte gå av. Mange Facebook-ansatte protesterer mot Mark Zuckerberg fordi han ikke vil merke Trump-innhold slik Twitter har gjort, eller fjerne postinger fra presidenten.

Må beskytte demokratiet

Alt dette er avsporinger fra det viktige. I Schibsted har vi lenge arbeidet for at de sosiale nettverkene bør få et tydeligere medvirkeransvar for formidling av ulovlig innhold, under visse forutsetninger, og argumentert for dette i EU-systemet.

For å beskytte demokratiet og de demokratiske institusjonene må noe gjøres for å hindre systematisk manipulering av millioner av mennesker, ikke minst inn mot valg. Rasisme, oppfordring til vold og trakassering av enkeltmennesker og sårbare grupper må også begrenses digitalt, slik det gjøres i den analoge verden.

Samtidig så må dette gjøres på en måte som ikke rammer ytringsfriheten. Den forsvarlige veien går gjennom lovgivning. I Norge og Sverige har vi allerede bestemmelser i straffeloven som handler om beskyttelse av demokratiet.

Det er sannsynlig at man må gjøre lovrevisjoner for å oppdatere noen bestemmelser, men uten å gjøre ytringsrammene snevrere. EU-kommisjonær Margrethe Vestager har sagt det enkelt: «Det som er ulovlig i den analoge verden, må også være ulovlig i den digitale.» I dag er de sosiale nettverkenes ansvar altfor uklart.

Einar Hålien, konsernredaktør i Schibsted, og Siv Juvik Tveitnes, konserndirektør for nyhetsmedier i Schibsted. Foto: Schibsted

Hvem har definisjonsmakten?

Det er ikke bare i USA man sliter med å holde hodet kaldt i debatten om grenser for ytringsfriheten. EU-kommisjonen arbeider nå langs to spor for å gjøre de sosiale nettverkenes ansvar tydeligere: De klarerer regler for ansvar for formidling av ulovlig innhold og et frivillig, etisk system på siden av dette som kalles «code of practise». Det første er bra, mens det siste er ment å ramme innhold som ikke er ulovlig, men likevel problematisk. Her brukes begreper som «desinformasjon» og «skadelig innhold».

Fra Schibsteds side advarer vi mot dette siste. Hvem skal bestemme hva som er skadelig, og hvem skal bestemme hva som er desinformasjon. Donald Trump er ikke lenger alene om å bruke «fake news» om innhold han ikke liker, og det samme kan vi se når «desinformasjon» skal konkretiseres. Vi frykter at et «code of practice»-system i realiteten vil snevre inn ytringsfriheten og anbefaler EU å holde seg til lovgivningen.

På den andre siden kan ikke myndighetene bestemme hva private aktører som Facebook, Twitter og TikTok skal formidle, under forutsetning av at det er lovlig. Det er særlig her debatten går av sporet. Det har ingenting med sensur å gjøre når disse aktørene velger å fjerne innhold de mener er i strid med brukervilkårene sine.

Gigantene legger hindringer

Det som selvsagt kompliserer situasjonen er den monopollignende posisjonen noen få nettverk har fått. De eier i virkeligheten store deler av den globale infrastrukturen for utveksling av meninger og informasjon. Prinsippet om at staten ikke kan bestemme hva en privat aktør skal formidle, settes under press dersom det ikke finnes alternative distribusjonskanaler av betydning.

Tøyling av nesten-monopoler kan det gjøres noe med dersom de misbruker markedsmakten sin, men da ut fra et konkurranserettslig perspektiv. Også her er det nye EU-reguleringer på gang.

Det kan tenkes at vi får en mer «politisk redigering» av innholdet i nettverkene, uten at dette legitimerer mer statlig styring. Den beste medisinen mot eventuell politisk ensretting er nye sosiale nettverk med andre verdisyn og kjøreregler. En minimumsforutsetning for at det skal bli mulig, er at gigantene ikke tillates å legge hindringer i veien for dem som vil prøve seg.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Demokrati
  3. Donald Trump
  4. Tiktok
  5. Trump
  6. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hvorfor tillater politiet Sian å spre et hatefullt budskap? La meg forklare.

  2. DEBATT

    Er det politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet?

  3. DEBATT

    Jeg står sammen med lærere etter det grusomme drapet i Frankrike

  4. DEBATT

    Facebook profitterer ikke på hat

  5. DEBATT

    En ambassadør som tjener sine herrer, ikke sitt folk

  6. DEBATT

    Justisministeren svarer: Politiet er der for å gjøre jobben sin