Debatt

Det river i sjelen | Sturla Stålsett

  • Sturla J. Stålsett, professor Det teologiske Menighetsfakultet
Flyktinger på vei ut av Aleppo fredag 16. desember.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Noen tekster kan vi så godt at de nesten har lukket seg for oss. Vi kjenner ordene, klangen. Vi minnes duftene, stemningen. Det er som om meningen i ordene har satt seg i fast i disse stemningene. Ordene sier ikke noe nytt. Bare bekrefter oss i det gamle.

Men så kan plutselig noen ord vi alltid har hørt, uten egentlig å høre, liksom skjære igjennom og åpne ny mening. Gjøre det kjente til noe overraskende, utfordrende. Sånn som ordet «Syria» i juleevangeliet. Det har alltid stått der: Som en ubemerket avrunding på den klassiske åpningen «Det skjedde i de dager…», kommer det: «…mens Kvirinius var landshøvding i Syria.»

Å telle har alltid vært de mektiges språk. Telle for å kontrollere. Telle dem de vil telle. Eliminere resten fra regnskapet. Hvem teller og hvem telles? Det er et politisk spørsmål.

De siste årene har vi hørt det på en ny måte. Krigens helvete i dagens Syria har tvunget seg inn i juleidyllen vår. Og det kaster et skarpt og utfordrende lys over resten av teksten.

Som ordet «manntall»: «Det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall», leser vi: Hva var det for noe egentlig? Den allmektige keiseren har behov for å telle sine undersåtter i de okkuperte områdene. Han vil vite hvem de er. Så de kan betale skatt. Så de ikke kan gjemme seg. Så han kan ta sine forholdsregler og slå ned på eventuelle opprør.

Å telle har alltid vært de mektiges språk. Telle for å kontrollere. Telle dem de vil telle. Eliminere resten fra regnskapet. Hvem teller og hvem telles? Det er et politisk spørsmål.

Den hellige familie tvinges på vandring. Det er risikabelt. Fødselen er nær. De må få papirene i orden.

Maktesløse tilskuere?

Sjelden har juleevangeliet vært så politisk krevende som i år. Båtflyktninger drukner, bomber faller over vettskremte voksne og livredde barn, og militser og elitetropper går fra dør til dør og henretter sivile. Alt dette skjer. Nå. Med makthaveres viten og vilje, og en hel verden som maktesløse tilskuere. Hvem teller og hvem telles?

Sjelden har juleevangeliet vært så politisk krevende som i år. Båtflyktninger drukner, bomber faller over vettskremte voksne og livredde barn, og militser og elitetropper går fra dør til dør og henretter sivile.

Mens vi sitter i klodens tryggeste og mest behagelige rom, og har ansvarlige myndigheter som tilsynelatende ser det som sin fremste oppgave å stenge dørene. Som skryter av alle de har tvunget eller skremt tilbake til krig og utrygghet, og argumenterer internasjonalt for at det ikke skal være så farlig om vi må fengsle barn. Vi har en integreringsminister som ber oss være med å heie når barn hives ut, og til overmål starter innsamling «som privatperson» for å «Åpne Dører» – ikke her, men der ute.
Lik det eller ei: Dette vil være klangbunnen for mange lesninger av juleevangeliet i år.

«For å la seg innskrive:» De mange som er uten papirer i dag vil neppe noe annet enn å få nettopp det. Bli regnet med. Kunne delta. Jobbe. Gå på skole. Betale skatt. Det er dette de vil – ikke jages av myndigheter som vil telle dem blant dem de kan bli kvitt. Som Josef og Maria har de vært tvunget på vandring. Som Maria og Josef møter de stengte dører.

Et nytt, skarpt lys

Juleevangeliet er ikke idyllisk. Det er provoserende politisk. Det er hjelpeløst humant.

Og slik, nettopp slik, er det tidløst religiøst. For det tegner store himmelhvelvinger over markene der fattige gjetere våker i nattekulden. Det legger eksistensielle dyp under det skuret som i hast gjøres om til fødestue for det lille spebarnet, «han som var en Konge stor».

Julens Gud er en Gud for utestengte. Vår menneskelighet og frelse er knyttet sammen, påstår juleevangeliet. Like som Gud og menneske er ett i denne risikable fødselen.

Og vår største gave og største oppgave denne julen, som enhver jul, er gjestfrihet.

Juleevangeliet er det samme, gamle. Det gode, gamle. Det kommer med en «glede for alt folket», for alle gjetere på alle marker, og alle vise menn og kvinner i alle østens og vestens land, alle disse menneskene Gud «har glede i».

Og vår største gave og største oppgave denne julen, som enhver jul, er gjestfrihet.

Derfor vil det fortsatt bevares, huskes og leses ved disse tider. Men det kommer også med et nytt og skarpt lys. Det synger om flyktningers dypeste lengsel og krigsrammedes fjerne drøm: «Fred på jorden».

Derfor, tror jeg, vil det bevare sin brodd, sin kraft også i nye generasjoner.

For det river i sjelen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les Espen Ottosens refleksjoner om Juleevangeliet anno 2016:

Les også

  1. Kirken må unngå søtladen religiøsitet og slå fast at mørket preger oss alle | Espen Ottosen

Les mer om

  1. Syria
  2. Jul
  3. Krig
  4. Statskirkens siste jul