Debatt

Kronikk: Rasisme uten rasister | Thorgeir Kolshus

  • Thorgeir Kolshus. førsteamanuensis, Universitetet i Oslo

En gjeng 12-åringer fra Vålerenga fikk en privilegert hvit mann til å erkjenne noen blindsoner. Kanskje de også er dine?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er en historie om rettferdighetssans og fellesskap.

Heltene er noen fotballgutter fra Vålerenga. I rollen som de komisk klønete skurkene finner vi et reklamebyrå og et filmproduksjonsselskap. Men i ettertid har jeg innsett at den største dusten er meg selv.

For å forstå hvorfor, må vi ta den omveien jeg selv tok.

Kritikk av maktpersoner

For et par uker siden raste en slags karikaturstrid her hjemme, etter at Thomas Knarvik tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som ape med hakk i «ni er alla rasister»-platen.

Knarviks egne forsøk på kontekstualisering minnet meg på hvor dumt det er å la kunstnere forklare sine egne arbeider. For hvis de hadde hatt ordene, hadde de ikke trengt kunsten.

Heldigvis holdt mange av de andre bidragene i debatten et langt høyere nivå. Og etter mitt skjønn traff Kjetil Rolness’ forsvar for Knarviks tegning som kritikk av en maktperson, som litt for ofte mistenkeliggjør sine motstanderes motiver i stedet for å gå i rette med deres poenger, bedre enn kritikernes argumenter for hvorfor den først og fremst skulle forstås som rasistisk.

Da noen endog trakk sammenligningen til karikaturene av Erna Solberg som gris, syntes jeg faktisk det var direkte opplysende. For i alle toneangivende kretser og for alle maktposisjoner vil det regnes som et større hinder å være overvektig enn å ha Esbatis persiske lyse lød.

Hvite middelaldrende menn

Dessuten ble det vel mye prat om Rolness og hans meningsfeller som hvite middelaldrende menn. Det er ikke bare i Karpe Diems «Hvite menn som pusher femti» dette er blitt mer av et skjellsord enn en nøytral beskrivelse.

Og som en hvit mann som pusher femti og som synes det er nok fordommer i verden, tok jeg meg i å tenke at dette var ren hersketeknikk: Det brukes for å antyde at typer som Rolness og jeg ikke klarer å gjenkjenne undertrykking fordi det i stor grad er vi som står den for den; vi er rett og slett blinde for våre egne privilegier.

Greit nok, mange med makt er hvite middelaldrende menn. Men det er jaggu mange av dem som er avmektige også. Og det å slå dem i hartkorn med sånne som Rolness og meg, forkludrer snarere enn forklarer.

Sånn tenkte jeg. Frem til for noen dager siden.

Skulle ha «nordisk utseende»

Da skulle et filmselskap lage reklame på oppdrag fra et stort reklamebyrå. Scenen var lagt til 1970-tallet. De kontaktet Vålerenga IF et par uker før og inngikk en avtale som skulle gi et kjærkomment tilskudd til lagkassen pr. spiller som stilte.

11- og 12-åringene på laget jeg trener syntes dette hørtes morsomt ut og var klar til innsats.

To dager før opptak kom en presisering fra filmselskapet: For å få den rette tidskoloritten, ønsket de bare spillere med «nordisk utseende».

Guttas reaksjon var like unison som den var umiddelbar: Hvis halve laget ikke får være med fordi de har galt utseende, fikk det være det samme med hele greia!

Og jeg ble så stolt!

Og samtidig så intenst skamfull.

Riktignok hadde jeg reagert både på hvordan beskjeden var formulert og på det åpenbare amatørskapet i planleggingen: For selv om det var prisverdig at de tenkte på oss fremfor å gå direkte til et castingbyrå, skal du være ganske nedsnødd for ikke å ha fått med deg at Vålerenga er en klubb som kjennetegnes av andre ting enn «nordisk utseende».

Og så var det jo hinsides umusikalsk at når vi var invitert på dugnad, etter sigende det norskeste av det norske, skulle det være slik at jo færre hvite spillere laget hadde, jo mindre penger ville de få.

Men jeg hadde også tenkt at tross alt var det en nyttig påminnelse, i tilfelle noen ikke hadde fått med seg at scenen skulle være fra 1970-tallet. Da var jo stort sett alle barn hvite. Det visste jo jeg, for jeg levde da. For meg var hudfarge rett og slett en forskjell som måtte gjøre en forskjell.

Så da gutta reagerte, var jeg allerede halvveis forberedt på å sortere dem etter utseende – akkurat de samme spillerne som trenerkollega Tomas og jeg så mange ganger har hamret det inn for at sammen som lag er vi så mye bedre enn det summen av enkeltspillernes ferdigheter skulle tilsi.

Nå skulle vi plutselig være grensevakter for «det nordiske». Først da de steilet, demret det for meg hvor på jordet jeg hadde vært. Dagen etter hadde også reklamebyrået og produksjonsselskapet innsett det samme og ga kontrabeskjed: Alle som ønsket det, kunne komme.

Ydmykelsene, forbigåelsene, utelatelsene

Når man møter seg selv i døren blir det som oftest trangt, men også lærerikt.

I ettertiden har jeg innsett at det kanskje er nettopp denne sorteringen, utvelgelsen og grensetrekningen som kjennetegner mine privilegier som høyt utdannet hvit mann fra det sentrale østlandsområdet: Jeg har stort sett opplevd å slippe til der jeg vil når jeg vil; og at jeg også kan slippe til dem jeg vil når jeg vil.

Den opplevelsen deles ikke av de personene med «ikke-nordisk utseende» jeg diskuterte Knarvik-tegningen med i ukene før. De kjenner altfor godt til de bitte små ydmykelsene, forbigåelsene, utelatelsene og andre små tegn som ofte tolkes i verste mening fordi erfaring tilsier at det er det all mulig grunn til.

Det er det som er rasisme, selv om mange av vi som står for den absolutt ikke er rasister. Og det var den rasismen jeg sto klar til å videreføre da 12-åringene fikk meg på bedre tanker.

Mangfold er en del av hele tilværelsen

Samtidig slår det meg hvilket enormt fortrinn barna fra steder som Vålerenga har i fremtidens arbeidsmarked, sammenlignet med dem som vokser opp i mer ensartede, for ikke å si enfoldige, miljøer.

For gutta på laget mitt er ikke mangfold en temauke på skolen, men en selvsagt del av hele deres tilværelse. De tar det som en selvfølge at alle som ønsker, skal slippe til. Noe annet ville jo vært helt idiotisk. Og det er jo nettopp det det er!

Reklamebransjen består av etterdiltere som gir seg ut for å være foregangsfolk. Men fremtiden – både den som begynner om en time og om et århundre – tilhører dem som har videre utsyn enn vårt og ikke anerkjenner de fastlåste kategoriene vi opererer med og mer eller mindre ubevisst forsøker å overføre til dem.

Jeg innbiller meg at det er dette reklamefolk vanligvis kaller kreativitet. Så 1970-tallet får vi gårsdagens menn ha i fred for dem. For reklamebyråer som fortsetter i samme spor, kan det fort bli fattigmanns trøst også i bokstavelig forstand.

Men for oss som samfunn tyder frimodigheten, rettferdighetssansen og fellesskapsrefleksen til 12-åringene på Vålerenga at vi går vi en lys fremtid i møte.

Thomas Knarviks tegning av den svenske politikeren Ali Esbati skapte voldsom debatt:

  • Mala Wang-Naveen: De stygge apestrekene
  • Anlov Mathiesen: Pinlig og historieløs rasismestempling av Thomas Knarvik

Og dessuten hovedpersonen selv om det hele:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først: Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Rasisme
  2. Thomas Knarvik

Relevante artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Pinlig og historieløs rasismestempling av Thomas Knarvik | Anlov Mathiesen

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Apetegning blues | Frank Rossavik

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Kjetil Rolness: «Jeg har åpenbart et forklaringsproblem i visse miljøer»

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Først ble Ali Esbati sykmeldt. Så ble han tegnet som en ape.

  5. DEBATT
    Publisert:

    Jeg kan aldri forestille meg hva det vil si å være svart i USA. Men jeg kan forstå frustrasjonen.

  6. DEBATT
    Publisert:

    Det er ikke rart at min Facebook-venn har noen usunne holdninger