Ja, jeg er undertrykt!

  • Universitetet I Oslo
  • Masterstudent I Kriminologi
  • Ambreen Pervez

Det var da jeg endelig bestemte meg for å begynne med hijab, at jeg opplevde hvordan det virkelig var å være undertrykt.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det finnes mange forskjellige måter å være undertrykt på. Og det er tungt å oppleve alle typer undertrykkelse. Jeg ble undertrykket av en usynlig maktutøvelse som opplevdes urettferdig. Denne usynlige maktutøvelsen hindret meg i å utvikle meg selv som en moderne og sterk muslimsk kvinne. Det var da jeg endelig bestemte meg for å begynne med hijab, at jeg opplevde hvordan det virkelig var å være undertykt.

Jeg var ikke undertykt av fanatikere som stod med kniv inntil pulsåren min og sa at jeg må begynne med hijab, men det var faktisk mitt eget samfunn som undertrykket meg, mitt norske samfunn.

Var redd

Jeg var redd og turte ikke å begynne med hijab. Jeg tenkte: hva skal mine norske landsmenn tenke om meg, at jeg er undertrykt? At jeg er tvangsgiftet og mishandlet til å gå med hijab? Vinteren 2003/2004 var i stor grad preget av samme overskrifter som vi har sett i debatten om politihijab i 2009. Det var den velkjente A-møbler-saken, da jeg måtte kjempe for retten til å bære hijab i arbeidslivet. Avisene bestod av samme type leserbrev og kronikker som omhandlet hijab da også. Forskjellen er at den gang ble det foreslått et forbud mot bruk av hijab i barneskolen og nå er det snakk om i politiyrket.

Jeg har fulgt med på hijabdebatten vintermånedene 2009, som har skapt sterke følelser i hele nasjonen. Jeg har vært vitne til mye avsporing i denne hijabdebatten. Hijaben har blitt omtalt som et religiøst symbol uten nærmere forklaring, deretter ble det oppfattet av mange som en trussel mot likestilling, og tilslutt ble den sammenlignet med kjønnslemlestelse.

Å ta frem slike usaklige argumenter i en debatt som handler om religionsutøvelse i politiyrket er absurd. Dette avslører kunnskapsløshet og en ubegrunnet angst mot muslimer, så vel som manglende innsikt i internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

I sin beste alder

På 1970-tallet samlet kvinnene seg og kjempet for kvinners rett til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. I dag må muslimske kvinner ta denne kampen og kjempe for sin rett til å bære hijab. Mange av oss begynner ikke med hijab i 8-års-alderen, men heller når vi er godt voksne. De aller fleste begynner med hijab etter nøye refleksjon, når de er i sin beste alder, nemlig 20-årene. Jeg har mange unge, modige og engasjerte venninner, som kanskje ikke bare kjemper mot det samfunnet de er født og oppvokst i, men også mot sine familier for å bære hijab. I mitt eget tilfelle gjaldt også det sistnevnte. Jeg var den første jenta i familien som begynte med hijab, og jeg fikk ikke bare problemer på jobben men også med familien min. Likevel fortsatte jeg å gå med hijab. Betyr det at jeg er hjernevasket av noen mørke mullaer? Nei, tvert imot!

På lik linje med kvinnene på 70-tallet er jeg bevisst som kvinne i min tid. For 30-40 år tilbake kjempet kvinnene for å vinne kontroll over sin egen kropp uten innblanding fra myndigheter, arbeidsgivere, familien og resten av samfunnet. Det er det samme muslimske kvinner gjør i dag.

De etnisk norske feministene må forholde seg til at denne kampen også blant annet var en kamp om klesdrakt, som det er for oss i dag. Vi må selv få lov til å bestemme over vår kropp og oss selv. Ingen har rett til å fortelle meg hvordan jeg skal gå kledd! Jeg bestemmer selv! I tråd med feminismen, ønsker jeg selvbestemmelse. Jeg er selvstendig og sterk. Ingen skal stoppe meg i å realisere meg selv, heller ikke på det religiøse plan. Til tross for at jeg er muslim, er jeg i stand til å bestemme over meg selv og min kropp, og nekter å bøye meg selv for falske kvinneidealer. I selvstendighetens navn må jeg også få lov til å si at jeg ikke har behov for å følge den tradisjonelle vestlige feminisme, jeg kan selv ta avgjørelse og stå for konsekvensene av mine valg. Hijab er en grunnleggende del av min feministiske og religiøse identitet.

Det komitragiske er når trangsynte og orientalistiske feminister som Karita Bekkemellem, Gunn Hild Lem, Wafa Sultan og Ayaan Hirsi Ali, vil "redde" muslimske kvinner fra undertrykking, og setter i gang kampanjer mot hijab og muslimske kvinners religiøse selvrealisering. På denne måten skal vi "reddes" fra muslimske menn. Det er feilaktig å hevde at det er et kraftig tilbakeskritt for norsk kvinnebevegelse dersom hijab blir vanlig i det norske bybildet, Kanskje det er på tide å gi opp den vestlige tvangstanken av hijaben som undertykkende?

Brutal fremstilling

Oritentalistiske og ekskluderende hvite feminister og andre burde heller bekymret seg over brutal fremstilling av jentekropp og sex som salgsvare som markedsføres sterkt i vår tid. Gjennom filmer og porno på internett får både gutter og jenter et forvrengt bilde av seksuallivet, og jenter presses til for tidlig sex, plastisk kirurgi, ødelagt kroppsbilde og spiseforstyrrelser. Her kan vi stå sammen ta opp kampen og lære dem å si nei til slik umyndiggjøring, degradering og seksualisering av kvinnen! Samfunnet har blitt mer individualistisk, og det finnes også eksempler på unge jenter som føler seg presset av motekrigen som pågår i den "moderne" tiden vi lever i. Man må nesten kle seg av og vise mest mulig hud slik samfunnet krever det i dag. Er dette kvinnefrigjøring? Muslimske kvinner trenger ikke å brenne sine hijaber, slik kvinner i vesten brente sine BH'er. Vi ser skjønnheten med hijab, tar utdanning, gjør karriere i yrkeslivet og samtidig er mange av oss dyktige mødre. Slik den hijabkledte britiske journalisten Yvonne Ridley – islamkonvertitt og tidligere Taliban-fange — skrev i Washington Post, blir jenter tiltrukket av islams fokus på kvinnens intellekt og ærbødighet istedenfor det økende kropp – og hudfokuset som finnes i vårt vestlige samfunn.

Det må bemerkes at kampen for kvinners rettigheter ikke nødvendigvis trenger å være lik alle steder. De orientalistiske feministene må forstå at vi har andre mål enn dem. Vår kvinnekamp handler om diskriminering som muslimske kvinner møter daglig.

Vi blir ikke tatt på alvor, men blir heller møtt med fiendtlige holdninger. Feminister som tror at 70-tallets idealer for kvinnekamp skal påtvinges moderne, vestlige muslimske kvinner, ignorerer i realiteten muslimske kvinners rettigheter på et hovmodig og etnosentrisk vis.

Utestenges

Muslimske kvinner opplever å bli utestengt fra arbeidsmarkedet, enten uformelt eller ved hjelp av lover. Er muslimske kvinner kun dyktige nok til å sitte bak en kasse på Ikea? Muslimske jenter burde selv bestemme og velge sine rollemodeller, og dette må den intolerante feminismen ta innover seg. Hvem vet om muslimske jenter drømmer om å ha rollemodeller i politiet med hijab?

Lik rett til utdanning var også en viktig sak for kvinnekampen, og det er viktig å huske på at profesjonalitet er noe som skal læres og innøves gjennom en god utdannelse, Dette gjelder selv om en kvinne bærer hijab. Å sette barrierer for religiøst selvrealiserte kvinner er en sløsing med menneskelige ressurser som samfunnet ikke har råd til.

Heldigvis har ikke muslimske menn sviktet oss i denne kampen. Denne debatten har også rammet muslimske menn, som blir stemplet som fundamentalistiske, gammeldagse og autoritære, men likevel står de side om side med oss. De fortjener ros, og jeg er stolt av dem!

Feministiske kampfaner

Muslimske kvinner må ta opp den kampen som kvinnene gjorde på 70-tallet. Men vestlige, utdannede og moderne kvinnelige muslimer må selv få definere substansen i deres feministiske kampfaner. Vi ønsker å bli respektert for våre valg og vår selvrealisering. Dette inkluderer rett til utdanning, deltakelse i arbeidsliv og politikk med hijab og kamp mot uislamsk kjønnslemlestelse og islamstridige kastesystem og tvangsekteskap. Vi ber om å bli inkludert og anerkjent i vårt eget samfunn.