De mest lettkrenkedes demokratiske bidrag overses av nytt ytringsfrihetsmandat | Odin Lysaker
- Odin Lysakerfilosof og professor, Universitetet i Agder
Vi er alle potensielt de «mest lettkrenkede».
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Helge Rønning har flere interessante refleksjoner over den nye ytringsfrihetskommisjonen i Aftenposten 26. desember 2019.
Jeg er enig med medieprofessoren i at ytringsfrihetens fundament ikke har endret seg siden han selv var medlem av den forrige ytringsfrihetskommisjonen (1996–1999).
Fremdeles er ytringsfriheten et vilkår for sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, som det heter i Grunnlovens såkalte ytringsfrihetsparagraf (§ 100).
Grande oppnevner ny ytringsfrihetskommisjon mot hat og falske nyheter
Problematisk uttrykk
Det er prisverdig når ytringsfrihetens negative sider, eksempelvis krenkende ytringer, tas opp av Rønning så vel som den nye ytringsfrihetskommisjonens mandat.
Men jeg synes at uttrykket «de mest lettkrenkede» er problematisk.
I mandatet hevdes det at det «utfordrer ytringsfriheten dersom det er de mest lettkrenkede som skal definere rammene for samfunnsdebatten». Dette skyldes visstnok «tendenser til økt sårbarhet» og en «overdreven skånsomhet», som er «i strid med ytringsfrihetens sentrale begrunnelser».
Her overses imidlertid visse individer eller gruppers demokratiske bidrag på grunn av deres reaksjoner på det de opplever som krenkende ytringer.
Ikke siste ord i saken
Men om demokratiet forstås som et kretsløp, synes ikke denne advarselen å være en like overhengende fare.
Når en medborger sier ifra om at personen er krenket av andres ytringer, er nemlig dette ikke siste ord i saken. Snarere er det et innspill i det pågående ordskiftet som videreføres som en del av det demokratiske kretsløpet.
Videre er dette en måte å si fra om hvor grensen bør gå for andres ytringer, men på en slik måte at denne grensesettingen fortsatt er oppe til debatt i stadige utvekslinger medborgerne imellom.
Å sette ord på opplevelsen av å krenkes av andres ytringer er også en måte å anerkjenne seg selv som en som har noe å bidra med i en demokratisk diskusjon.
Dette kjenner vi historisk fra måten grupper som bønder, arbeidere eller kvinner i stadig økende grad tok ordet og dermed beriket demokratiet.
Vi kan ikke kreve ikke å bli såret. Men vi kan kreve ikke å bli krenket. | Einar Øverenget
Alle er krenkbare
Det er verdt å minne om at alle mennesker er krenkbare. Det vil si at vi kan utsettes for fravær av anerkjennelse. Dermed stikker krenkelser dypt med tanke på vår selvfølelse og integritet.
Denne krenkbarheten bunner i at vi er kroppslig sårbare og derved avhengige av andres anerkjennelse og beskyttelse.
Det betyr at vi alle potensielt er de «mest lettkrenkede», og like fullt – eller kanskje nettopp derfor – bør anerkjennes som bidragsytere til demokratiet.
