Debatt

Jeg frykter ringvirkningene av «Tore på sporet» og «Sporløs» | Kine Samanthie Priyangika Kraggerud

  • Kine Samanthie Priyangika Kraggerud
    Kine Samanthie Priyangika Kraggerud
    Adoptert
Kine Samanthie Priyangika Kraggerud

Et fåtall av de lykkelige gjenforeningshistoriene bærer frukt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter at jeg i Aftenposten kritiserte programmer som «Tore på sporet» og «Sporløs», har jeg fått meldinger om at enkelte følte seg mindre «alene», mens andre mente at programmet «redder liv».

VG publiserte 5. april en artikkel om «Tore på Sporet»s ellevte sesong. Artikkelen fikk tusenvis av kommentarer på Facebook.

«Jeg elsker programmet. Det er så godt å få utslipp for følelser man bærer på ellers i hverdagen».

«Jeg koser meg når jeg ser på ’Tore på sporet’» og «Lørdagen er ikke den samme uten. Så rørende».

Programlederen uttalte i saken: «Det er jeg som gjør det redaksjonelle; eneveldig velger jeg ut saker der det er mulig å få en lykkelig løsning – en god historie som seerne vil se».

Et team på tre personer rettferdiggjør ikke kritikkverdig etikk 23 år etter første sesong. Er dette enda et scenario hvor vi adopterte skal prise oss lykkelige og være takknemlig for at vi ikke blir ignorert?

Brutal virkelighet

Torsdag 25. april publiserte Aftenposten Andrea Lunde Mæhlums svar på debattinnlegget mitt. Hun er deltager i 2. episode i «Sporløs» 2019.

«Pakketilbudet» det refereres til, inneholdt psykolog, kamerateam, tolk, og at historien kom ut. Hvorvidt dette er en «standardpakke», kommer ikke frem i motsvaret. Ifølge andre deltagere jeg har vært i kontakt med, opplevde de den ene psykologtimen som en kartleggingssamtale. De er ikke blitt tilbudt et pakketilbud om videre oppfølging underveis eller i etterkant.

Mæhlum mener grunnen til at «Sporløs» er et tårevått TV-program med gode seertall, er at historiene er fra en brutal virkelighet. Om virkeligheten er brutal, hvorfor mottar ikke adopterte psykologhjelp før, underveis og i etterkant av programmet?

Alle historier er komplekse, og vi erfarer dem ulikt. Men grundig før- og etterarbeid kunne tilrettelagt for en bedre helhetlig opplevelse for alle parter. Gjenforening bærer et kulturelt ansvar med seg. Det kulturelle gapet som oppstår, påvirker alle ledd i relasjonene. Ved at man blir introdusert for dette ansvaret på forhånd, vil adopterte kunne vite om de er psykisk klare for å bære dette ansvaret.

Hvor ligger ansvaret?

Hvorfor legger jeg ansvaret over på «Sporløs» og «Tore på sporet» når de adopterte er voksne mennesker som har forberedt seg psykisk i en årrekke? Forskjellen er at de vet av erfaring hvilke grep som kan gjøre prosessen «lettere».

Det er på høy tid at nordmenn får innblikk i problematikken når man henter ut barn fra fødelandet sitt og tar dem med tilbake etter 20 år.

Et fåtall av de lykkelige gjenforeningshistoriene bærer frukt. I altfor mange tilfeller blir det kulturelle gapet for stort, og man velger ikke å gå videre med relasjonen. Skyter man ikke en pil ut i mørket når man hverken forstår kultur, språk eller har støtteapparat til å bearbeide konseptet til programmet?

Mens TV 2 og NRK er redde for seertallene, er jeg redd for hvilke konsekvenser og ringvirkninger programmene har. En mer realistisk vinkling kunne bidratt til at adopterte som leter, føler seg mindre alene i de ulike scenarioene som oppstår, at seere fikk mer kunnskap om tematikken, og at biologiske foreldre ble fremstilt på en verdig måte.

  • Les også:
  1. Les også

    Det er på tide at programmer som «Sporløs» og «Tore på sporet» fremstiller adopsjon slik det egentlig er

  2. Les også

    Da barnet var født, fikk Kari-Ann et laken kastet over ansiktet. Sønnen skulle adopteres bort, og hun skulle ikke se ham.

  3. Les også

    Rundt 50 barn i året adopteres av fosterforeldre. Det er altfor få, ifølge ny rapport

Les mer om

  1. Adopsjon
  2. NRK
  3. TV 2