Det må være lov å mene at barnets behov bør tillegges avgjørende vekt | Eystein Victor Våpenstad
Dette handler ikke om likestilling.
Kulturredaktør Cecilie Asker leser helt uriktige meninger inn i mitt innlegg på NRK Ytring (Innlegget ble senere avpublisert, red.adm.). Allerede i ingressen sporer hun av. Hun påstår at jeg mener at «kvinner, barn og karriere ikke bør kombineres». Her kan det synes som Asker ser et av disse trollene som mange dikter opp i likestillingskampens navn.
Jeg er for likestilling, jeg er for at kvinner skal ha like muligheter som menn, og jeg er for at kvinner og menn kan ha både karriere og barn. Men dette handler ikke om likestilling, det handler om hvordan vi forholder oss til og forstår små barns grunnleggende behov for tilknytning og omsorg.
«Karrieremødre som ikke smører matpakker, bedriver ikke omsorgssvikt» | Cecilie Asker
Massive angrep
Hver gang man prøver å varsle om bekymring for noe som omhandler små barn i dagens samfunn, blir man møtt med massive angrep.
Asker kommer med beskyldninger om brennemerking, og hun benytter seg av dette «trumfkortet»: Private selvavsløringer om egne barn. Å bruke egne barn som bevismateriale for sine meninger er problematisk og lite holdbart i den store sammenhengen, men sier kanskje noe om hvor sensitiv denne tematikken er og hvor fort det blir personlig.
Skal man påberope seg egne barn som sannhetsbevis, må man også være forberedt på at andre kan kommentere på dette og fortolke det annerledes, akkurat som ethvert bevis i en argumentasjon kan bli imøtegått av motparten.
Hvorfor blir noen så rasende av at man forsøker å fremheve hva som er små barns behov, at man beskriver steder der disse behovene står i fare for ikke å bli ivaretatt, og hva skadevirkningene av dette kan være?
Hvorfor er det så truende at noen forsøker å gjøre seg til talsperson for den åpenbart svake part i diskusjonene om hvordan vi skal ha det i dagens samfunn?
Anita Krohn Traaseth: Kjære unge kvinne, hold hardt på lederambisjonene
Barns behov
Jeg blir ikke skremt av kvinnelige toppledere. Det må gjerne være 100 prosent kvinnelige toppledere for min del. Dette handler ikke om likestilling.
Det som skremmer meg er den massive benektingen av små barns behov som vi ser her. Vi må starte med den svake part, og det er barnet, og bestemme oss for hva som er barnets behov. Først deretter kan vi finne ut hvordan vi samtidig som vi innfrir barnets behov også forsøker å ivareta våre egne behov. Der disse er motstridende, er det prematurt å bortforklare og bagatellisere vekk barnas behov.
Der det er motstridende interesser mellom barnets behov og våre voksne behov, må det være lov å mene at barnets behov bør tillegges avgjørende vekt. Og vi kommer ikke fra at små barns grunnleggende behov for omsorg og tilknytning også handler om kvantitet, om den mengde med tid vi bruker sammen med dem.
Jeg ville sette fingeren på Anita Krohn Traaseths oppfordring om å la små barn «gå for lut og kaldt vann» for å komme til topplederjobben. Dette forsvinner i usaklige angrep på meg og en projeksjon av meninger jeg ikke har.
Er det mulig i dagens samfunnsdebatt å snakke om små barn uten at det skal forsvinne inn i en likestillingskamp for eller mot kvinnelige sjefer? Og skal kvinner som vil til toppen, eller som er på toppen, være fritatt for kritikk? Kritiserer vi dem, kommer «skammekrok»-kortet veldig fort, og der sporer debatten av.
Toppleder og mamma? Ja takk, begge deler! | Lindboe og Østerhus Lobo
Handler om holdning
Dette handler ikke om trening, toro-poser og matpakke, men om en holdning til at det er ok, ja nærmest en forutsetning for å kunne bli leder, at man nedprioriterer egne barn på en måte som kan medføre at omsorgen blir for dårlig.
Det handler heller ikke om barn som leker prinsesse eller superhelt og bedriftsleder. Dette er helt irrelevant for mitt poeng og sier kanskje mer om hva Cecilie Asker legger i dette sakskomplekset.
Til slutt skriver Asker hvor viktig det er med mangfold og «flere kroner i bedriftskassene». Det viser nettopp mitt poeng: Hva er det som settes frem som viktigst i dag, er det små barns grunnleggende behov for god omsorg og trygg tilknytning, eller er det mer rikdom og overskudd på bunnlinjen?
