Fem grunner til at Tolley-saken er viktig | Ikdahl, Eriksen og Bekkedal
Selv om arbeids- og sosialministeren holdt en grundig redegjørelse om trygdeskandalen i Stortinget den 5. november i år, viser det seg allerede nå at regjeringen har vært dypere involvert i tolkningen av EUs trygderegler enn det som kom frem i Stortinget.
I går ble det kjent at Norge hadde intervenert i en rettssak om det britiske trygdesystemet for EU-domstolen. Hvorfor fortjener denne opplysningen interesse, i en allerede komplisert sak?
Rettssaken handlet om den britiske kvinnen Linda Tolley, som fikk innvilget økonomisk støtte fra britiske myndigheter i 2002, men ble fratatt støtten i 2007 fordi hun flyttet til Spania.
Selv om saken i seg selv ikke har direkte tilknytning til Norge, er det likevel fem grunner til at avgjørelsen og ikke minst Norges rolle i saken er viktig for den norske trygdeskandalen.
Trygdeskandalen: En stadig mer ubegripelig sak | Andreas Slettholm
1. Tolley-saken var en bærebjelke for Navs retrett
Da Nav slo full retrett og konkluderte med at egen praksis var feil, var nettopp EU-domstolens avgjørelse i saken mellom Tolley og britiske myndigheter en bærebjelke for begrunnelsen.
Britiske myndigheter hevdet at nasjonale regler kunne stille krav om bosted eller opphold i landet for å motta ytelse. Dette svarte EU-domstolen klart nei til: Trygdeforordningene var til hinder for å stille betingelse om «bopæl og om ophold på medlemsstatens område.» (avsnitt 89 i Tolley-dommen). Hvis britisk lov stilte slike krav, måtte britisk trygdeforvaltning altså se bort fra dem.
I Navs brev av 27. oktober i år konkluderer Nav med at folketrygdens krav om opphold i Norge må settes til side på samme måte som i Tolley-dommen. Selv om EU-domstolen i Tolley-saken uttaler seg om tolkningen av trygdeforordning 1408/71, legger Nav til grunn at dommen også legger føringer for tolkningen av artikkel 21 i trygdeforordning 883/2004, som i dag regulerer rett til eksport av trygdeytelser.
2. Når var regjeringen bevisst på trygdesiden av EØS-avtalen?
Regjeringens engasjement i Tolley-saken viser også den høye bevisstheten om trygdesiden av EØS-avtalen. Som EØS-land har vi adgang til å intervenere i saker som går i EU-domstolen – altså melde oss på i saker som er spesielt viktige for Norge, slik at vi kan argumentere for vårt syn på jusen.
Da regjeringen på et tidspunkt i 2015 eller 2016 besluttet å melde seg på i rettssaken med et skriftlig innlegg som støttet britiske myndigheter, viser dette at regjeringen og flere deler av det sentrale embetsverket var klar over at tolkningen av trygdeforordningen var viktig for norske interesser.
3. Når fikk myndighetene kjennskap?
Norges rolle i Tolley-saken kaster også lys over tidspunktet for myndighetenes kjennskap til innholdet i EØS-retten.
Det er ikke uvanlig at det tar litt tid før en ny dom blir godt kjent hos andre enn de partene som er direkte involvert i saken: EU-domstolen avgjør et stort antall saker hvert år. Men fordi Norge hadde meldt seg på i rettssaken med et skriftlig innlegg som støttet britiske myndigheter på flere punkter, fikk også regjeringen umiddelbar kjennskap til dommen da den falt 1. februar 2017.
På dette tidspunktet måtte det også være klart for dem som kjente til dommen at trygdeforordningen 883/2004 artikkel 21 ikke kunne tolkes slik at det kunne stilles krav om opphold i Norge for å ha rett til trygdeytelser opparbeidet i Norge. Å tillate slike krav ville bety at forordningens bestemmelse om retten til å beholde ytelser «helt ville miste sit indhold», sa EU-domstolen.
Norge var involvert i avgjørende trygdesak i EU i 2017. Det sa ikke Hauglie noe om i redegjørelsen til Stortinget.
4. Hva er gjort for å sikre at man etterlevde forordningen?
Dette peker mot nye spørsmål: Hva ble gjort i kjølvannet av dommen i Tolley-saken for å sikre at man etterlevde forordningens regler? Vi kan ikke se at det er redegjort for noe systematisk arbeid omkring dette, selv om det er holdepunkter i lovforslagene som ble sendt fra Arbeids- og sosialdepartementet til Stortinget i 2017.
13. januar 2017, altså mens man ventet på dommen i Tolley-saken, foreslo Arbeids- og sosialdepartementet en innstramming i adgangen til å motta pleiepenger ved opphold i utlandet.
Her sies det klart og tydelig at man vanskelig kan «avslå søknad om utenlandsopphold med den begrunnelse at det er til hinder for Arbeids- og velferdsetatens kontroll og oppfølging». Man foreslo i stedet en maksgrense på åtte uker i løpet av et år, altså et krav om opphold i Norge minimum 44 uker i året.
I høringsrunden hadde Bergen kommune bedt om en vurdering av hvilken betydning EØS hadde for pleiepenger, men proposisjonen slo bare kort fast at «det gjelder særlige regler for EØS-området ettersom EØS-avtalen har egne regler om eksport av ytelser uavhengig av bestemmelsene i folketrygdloven». Endringen ble vedtatt av Stortinget i mai 2017.
31. mars 2017, altså etter at regjeringen hadde fått Tolley-dommen tilsendt, kom en ny proposisjon, denne gangen om arbeidsavklaringspenger. Arbeids- og sosialdepartementet foreslo en lovfesting av tidligere praksis, hvor man krevde forhåndsgodkjenning av utenlandsopphold. Samtidig ble praksis strammet inn: Nav hadde praktisert en fireukersgrense som hovedregel, men med mulighet for å godkjenne også lengre perioder. I lovforslaget ble fire uker satt opp som en absolutt grense. Endringene ble vedtatt av Stortinget i juni 2017.
Begge disse lovforslagene innebar at man vedtok regler i folketrygdloven som begrenset retten til å beholde ytelser dersom man oppholdt seg utenfor Norge.
Forbindelsen til den prinsipielle avgjørelsen i Tolley-saken er klar: Disse nye bestemmelsene var åpenbart slike som det kunne være nødvendig å se bort fra i EØS-tilfeller.
Rødt om nye opplysninger om regjeringens rolle i trygde-dom: «Særdeles oppsiktsvekkende og graverende»
Ingen av dokumentene sier noe nærmere om hvilke rammer trygdeforordningen, og EU-domstolens tolkning av denne, etablerer. I proposisjonen om arbeidsavklaringspenger, som kom etter Tolley-dommen, er EØS ikke nevnt overhodet.
Det er da lite overraskende at begge lovendringene ble vedtatt av Stortinget uten nærmere diskusjon. For en lovgiver, eller en saksbehandler, som leser dokumentene knyttet til disse lovbestemmelsen, er Tolley-saken usynlig.
5. Har regjeringen gitt Stortinget informasjon?
Like usynlig var altså Tolley-saken da Anniken Hauglie ga sin redegjørelse for Stortinget i november i år. Derfor er det grunn til å spørre om regjeringen har gitt Stortinget den informasjonen Stortinget har krav på.
