Kort sagt, tirsdag 7. april

Æresretten. Forskningsetikk. Innvandrere og korona. Studenter og korona. Museenes samfunnsansvar. Dette er dagens kortinnlegg!

Habilitet og æresretten

I et innlegg i Aftenposten 1. april skriver Arnfinn Moland at «Dahl-narrativet som forventet» har «fått gjennomslag» i den rapporten som et utvalg nylig har avgitt til Den norske Forfatterforening (DnF). For det tilfelle at han her sikter til at rapportens sterkt kritiske vurdering av DnFs æresrett i store trekk faller sammen med fremstillingen i Men viktigst er æren (Pax 2013) av Solhjell og Dahl, må jeg bemerke følgende: Æresrettenes arbeid ble første gang presentert av meg i boken Fra akademiregime til fagforeningsregime. Kunstpolitikk 1940-1980, utgitt på unipub as i 2005.

En konklusjon der var at «rettsgrunnlaget for æresrettoppgjøret var tynt og behandlingen ga de «tiltalte» få av de rettigheter som rettsapparatet tross alt ga» (s. 52). Min selvvalgte prøveforelesning til graden dr.philos. i 2007 hadde tittelen «Æresrettene i norske kunstnerorganisasjoner i 1945». Det «narrativet» som Moland tillegger Dahl, er altså også mitt, og jeg var den som først brakte det frem i lyset. Jeg har aldri samarbeidet faglig med historikeren Guri Hjeltnes eller noen andre i utvalget. Når det antydes at Dahls tidligere samarbeid med Hjeltnes har gjort utvalgets arbeid mindre uavhengig, er det en urimelig anklage både mot utvalget, Hjeltnes og Dahl.

Dag Solhjell, Eiksmarka

Forskningens integritet og samfunnsansvar

Forskningsetikk og forskningens integritet er grunnleggende verdier i all forskning. Samtidig har forskningen et samfunnsansvar og skal bidra til kunnskapsbygging og løsninger på samfunnsutfordringer. Dette ligger til grunn for forslaget til Forskningsrådets nye strategi, som har vært ute på høring.

I et innlegg i Aftenposten etterlyser De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) omtale av forskningsetikk i strategiutkastet vårt. Vi understreker i strategien vår at vi skal legge til rette for at forskning og innovasjon gjennomføres på en samfunnsansvarlig måte. I dette ligger det også tydelige forskningsetiske vurderinger. Det er viktig å forstå samfunnsmessige konsekvenser og utforske dilemmaer som forskning og innovasjon reiser.

FEK kommer med et verdifullt innspill til strategien om at betydningen av forskningsetikk og forskningens integritet kan komme enda tydeligere frem. Det skal ikke være tvil om at forskningsetikk er avgjørende for kvaliteten i forskningen. Det normative grunnlaget for selve forskningsaktiviteten må ivaretas.
Et eksempel komiteene trekker frem, er involvering av brukere i forskning. I vår nye policy for åpen forskning peker vi nettopp på de etiske dilemmaene knyttet til brukerinvolvering og at dette må skje uten at forskningens frihet og kritiske rolle svekkes.

Vi ønsker velkommen en videre dialog med FEK om hvordan vi kan utvikle og integrere forskningsetikken og virkemidler for å sikre forskningsintegritet i Forskningsrådets virksomhet.

John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet

Innvandrere i koronaens tid

Fredag ble det gitt 6,6 millioner kroner til seks frivillige organisasjoner for å styrke koronainformasjonen til innvandrergrupper. Dette var på høy tid, men tildelingen burde også vært rettet direkte mot de gruppene som er hardest rammet. Innvandrere er en meget heterogen gruppe, særlig i denne sammenhengen. Utenlandsfødte under ett er litt mer rammet enn norskfødte, Folkehelseinstituttets (FHI) tall 6. april viser 13 mot 10,5 pr. 10.000. Det er innvandrere fra bare noen få land som trekker opp. Tallene er nok en klar underregistrering, men det er de tallene FHI har. Underregistreringen kan være lik i begge grupper. Forskjellen er ikke stor, særlig ikke siden 22 prosent av de utenlandsfødte og 11 prosent av de norskfødte bor i Oslo.

I Oslo er det 23 smittede pr. 10.000, dobbelt så mange som for hele Norge. Bare en liten del av Oslos overhyppighet skyldes utenlandsfødte. Den eneste gruppen som skiller seg mye ut, er de født i Somalia, 100 pr. 10.000, tross deres lave alder. Dette kan skyldes blant annet store familier i trange leiligheter, smitte skjer som kjent oftest innen familien. Blant pakistanskfødte er andelen også ganske stor, 30 pr. 10.000. De er eldre enn somalierne, og en større andel bor i Oslo. Organisasjonene som deler på tilskuddet, har trolig, med et par unntak, begrenset innflytelse i somaliske (og pakistanske) miljøer. Det kunne derfor være effektivt å gi midler også til dem som har god kontakt inn i de mest utsatte gruppene, som Internasjonal helse- og sosialgruppe eller andre.

Lars Østby, forsker, Oslo

Det er pinlig med usaklig debatt

Tonje Mørken kommer i Aftenposten 31. mars med urettferdige beskyldninger mot fortvilte studenter som opplever inntektsbortfall under koronakrisen. Ettersom hun selv klarer seg, er det «pinlig» med de andre som tror de kan «forsyne seg av nasjonens lommebok».

Innlegget føyer seg inn i rekken av medieutspill om studenter som utakknemlige sytepaver. Slik som da forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) omtalte reaksjonene på krisepakken som umusikalske.

Ingen av dem imøtegår legitime innvendinger på skikkelig vis.

1) Lovgivers begrunnelse for ikke å gi studenter dagpenger er svak. Permitterte studenter oppfyller langt på vei det faktiske innholdet i vilkåret «reell arbeidssøker». Den egentlige begrunnelsen er at staten sparer penger ved ikke å sikre en stor og sammensatt gruppe vern.

2) Hverken studenter eller arbeidstagere er homogene grupper. Nå kommer studenten med barn vesentlig dårligere ut enn 19-åringen med friår.

3) Arbeidstakere som studerer, må trekke seg fra eksamen for å få dagpenger. Dette medfører at fremtidens skattebetalere ikke får viktig kompetanse for å finansiere velferdsstaten.

Tilbake står en fundamental forskjellsbehandling av arbeidstagere uten god begrunnelse. Det er ikke modige enkeltpersoner som står frem med sine historier om fortvilelse i offentligheten som er «pinlig» og «umusikalsk», men hvordan de møtes med urettferdige karakteristikker.

Per Silnes Tandberg, medarbeider i sosial-, arbeids- og trygderettsgruppen, Jussbuss

Museenes samfunnsansvar

I Aftenposten 2. april tar ansatte og tillitsvalgte ved Teknisk Museum opp spørsmål om museenes samfunnsansvar og permittering av ansatte.
Innlandet har ni små og store museer som i 2019 hadde 800.000 besøkende og 350 ansatte. De eldste museene er mer enn hundre år, har overlevd en krig eller to og flere børskrakk og skal selvsagt overleve koronakrisen også. En stor andel av museumsgjestene er tilreisende, mange fra utlandet.

Hva skjer så i disse koronatider? Museene våre holder stengt. Vi har ikke permittert våre ansatte. Alle ansatte arbeider for å ta vare på museene våre og styrke produktene til vi kan åpne igjen. Vi har nå en unik mulighet til å styrke oss digitalt, slik myndighetene har etterlyst. Våre møter er blitt digitale, og vi lager digitale tilbud til våre brukere. Koronatiden er blitt en tid for omstilling og kreativitet.
Digitalt Museum blir videreutviklet, nye digitale produkter lansert og friluftsmuseene er åpne for publikum. Vi lager kunst- og kulturpauser digitalt, utvikler og tilbyr virtuelle opplevelser, samarbeider om digital festival, lager digitale skoletilbud, har digitale fjøsbesøk og mye mer. Vi bruker med andre ord krisen til å ruste oss til å være med og bidra til videre vekst og utvikling i fylket vårt og gi publikum bedre digitale tilbud.

Slik ivaretar vi vårt samfunnsansvar, og slik tar vi vare på våre ansatte, gir Norgesturistene attraktive sommertilbud og sikrer våre reiselivsbedrifter.

Museumsforum Innlandet; Jostein Skurdal, Stiftelsen Lillehammer museum; Sven Inge Sunde, Anno-Museene i Hedmark; Øystein Rudi, Gudbrandsdalsmusea; Arne Julsrud Berg, Mjøsmuseet; Eirik Kristoffersen, Norsk Jernbanemuseum; Geir Atle Stormbringer, Norsk vegmuseum; Hans Philip Einarsen, Randsfjordmuseene; Dag Raaberg, Skogfinsk museum; Ole Aastad Braaten, Valdresmusea

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter