Debatt

Kort sagt, tirsdag 4. februar

  • Debattredaksjonen

ANonym om selvmord i psykiatrien. Gruvedrift og miljøet i Jøssingfjorden. Velferdsprofittørdebatten. Økonomidekningen i NRK. Og hvor ble det av Haavelmo? Ulikhetsstatistikk. Camus og Sartre. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Selvmord i psykiatrien

Psykiaterne Øivind Ekeberg og Erlend Hem skriver i en kronikk i Aftenposten 11. januar om selvmord: «Omtrent 30 personer tar livet sitt årlig mens de er innlagt i psykiatriske avdelinger.» Dette er feil. Tallet er høyere.

Men en større feil er det at begrepet «innlagt i psykiatriske avdelinger» er en undervurdering av problemet. Hvis vi tar med pasienter som tar livet av seg mens de venter på innleggelse eller etter utskrivning fra sykehus, blir antall selvmord kanskje 10 ganger så høyt. For pasienter og pårørende er dette mer relevant.

Fordi det er en de facto bagatellisering og avsporing av det virkelige problemet med selvmord i psykiatrien, er det farlig.

I en kommentar til en kronikk av de to forfatterne i Tidsskrift for Den norske legeforening om samme tema, hvor den samme påstanden ble fremsatt, skrev Fredrik Walby, Martin Myhre og Anine Kildahl fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging, UiO:

«Vi publiserte i 2018 den første detaljerte beskrivelsen av selvmord under og etter behandling i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i Norge 2008–2015. I denne studien er andelen som har vært i kontakt med psykisk helsevern de siste årene nesten dobbelt så høyt som estimatet fra metaanalysen (som er utgangspunkt for Ekeberg og Hems tall, min anmerkning), nærmere 50 %.

Viktigere er det at 67 % av alle som døde etter kontakt med psykisk helsevern for voksne hadde minst en innleggelse siste år, og at halvparten av disse døde i løpet av 30 dager etter innleggelsen. Opphopningen av selvmord etter utskrivelse er velkjent og konsistent funnet i tallrike studier.»
Dette er en nyansering, for å si det akademisk, eller en kraftig korrigering, for å si det på vanlig norsk.

Saken er at antagelig at kanskje halvparten av selvmord i Norge skjer innenfor rammene av psykisk helsevern.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet


Gruvedrift og miljøet i Jøssingfjorden

I Aftenposten 27. januar konkluderer Ole Mathismoen og Erling Svensen at de ikke har sett en så ødelagt natur som i Jøssingfjord, og avfeier faglige rapporter fra miljødirektorat som sier at tilstanden er god.

Gruvedrift vil alltid resultere i noe forurensning, men vi trenger metaller. Norge er en meget stor forbruker av metaller til mange formål.

I Jøssingfjorden kommer gruveslammet fra en malm som inneholder ilmenitt (FeTiO3) og er svært lite giftig. Titan brukes i metall/legeringer, implantat, i maling og i nanopartikler.

Undersøkelser utført av Geode Consult AS i 2018 av forholdene i fjorden og Miljødirektoratet, har klassifisert tilstanden som god. Sedimentene som finnes på bunnen, består av materiale som isen har erodert fra malmbergartene på land. En seriøs vurdering av miljøet i Jøssingfjorden krever analyser og kunnskap om sedimentenes, mineralogi, kjemi og biologiske forhold.

Det er skuffende at Ole Mathismoen ikke har en mer saklig og faglig fremstilling av kompliserte miljøproblemer. Det er ikke alltid nok med miljøengasjement.

Knut Bjørlykke, professor emeritus, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo


Useriøst, herr minister

Det lover ikke godt for debatten fremover når nyslått arbeids- og sosialminister, Torbjørn Røe Isaksen (H), stempler all politikk til venstre for seg selv som ytterste venstre. Som forfatter av boken Velferdsprofitørene – om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene (2015), tar jeg ansvar for at begrepet «velferdsprofitører» havnet i den offentlige debatten. Med sitt innlegg viser Isaksen hvorfor det var og fortsatt er behov for et slikt begrep.

Poenget med ordet «velferdsprofitør» er å få frem at det er et grunnleggende skille mellom ideelle og kommersielle velferdsaktører, selv om begge gjerne omtales som «private», slik som Isaksen gjør i sitt innlegg. Kritikk av kommersialisering av velferden og åpningen for profittsøkende aktører i skattefinansierte velferdstjenester starter omtrent én millimeter til venstre for Isaksen i det politiske landskapet. Hans eget parti forsvarer fortsatt et forbud mot privat profitt fra skoler som mottar statsstøtte. Et forbud som Isaksen selv skjerpet inn i sin tid som kunnskapsmister.

Vi kan gjerne diskutere retorikk, begrepsbruk og gråsoner, men så lenge samlebetegnelsen «privat» brukes som så forskjellige aktører som Frelsesarmeen og skatteparadisregistrerte oppkjøpsfond, vil jeg hevde at ordet «velferdsprofitør» har sin relevans. Samtidig fremstår det ikke særlig seriøst fra ministerhold å påstå at det er politikk fra ytterste venstre å kreve profittforbud i barnehagene så lenge det er anstendig høyrepolitikk å stå for det samme i skolesektoren.

Linn Herning, forfatter av boken Velferdsprofitørene


Vi ønsker å utvide Rask psykisk helsehjelp

Psykolog Kyrre Dyregrov med flere skryter i en kronikk i Aftenposten 29. januar av tilbudet Rask psykisk helsehjelp, og etterlyser en større satsing på lavterskeltilbudet. Jeg er helt enig med Dyregrov i at det bør etableres Rask psykisk helsehjelp flere steder i landet, når vi vet at om lag en tredjedel av oss opplever psykiske helseplager i løpet av et år.

Rask psykisk helsehjelp er et behandlingstilbud for personer over 16 år som har angstlidelser, depresjon og søvnproblemer. Det er gratis og brukeren trenger ikke henvisning. Kommunene har gjennom en tilskuddsordning over flere år hatt mulighet til å søke tilskudd til etablering og drift av tilbudet. I dag har 62 kommuner og bydeler etablert tilbudet, og mange ønsker å gjøre det samme.

Det er ikke sikkert at vi i dag bruker midlene på en mest mulig effektiv måte slik at vi sikrer en rask og treffsikker implementering. Et alternativ kan for eksempel være gratis opplæring og veiledning. Det kan både bidra til å øke takten i utbredelsen av lavterskeltilbudet og sikre at tilbudet integreres som en del av det ordinære tjenestetilbudet. Regjeringen har derfor gitt Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere hvordan tilskuddet kan endres for å sikre opplæring og veiledning for kommuner som ønsker å etablere Rask psykisk helsehjelp.

Det er for øvrig også åpnet for at kommuner som ikke får tilskudd, likevel kan få delta på opplæringen og etablere tilbudet med egne midler. Rask psykisk helsehjelp er populært og gir gode resultater, og vi ønsker derfor at det skal etableres i enda flere kommuner.

Bent Høie, helse- og omsorgsminister (H)


NRK bør styrke økonomisatsingen

NRK bør snarest lage et bredt økonomimagasin, gjerne daglig. Befolkningen er sørgelig understimulert.

NRK dekker sport, Trump, migranter, poesi og så videre, men ikke det som er motoren i vår alles velstand og velferd: norsk økonomi. Det burde NRK satse mye, mye mer på.

For rundt seks milliarder kroner i året får vi skattebetalere og borgere for lite opplyst samtale, debatt, fakta, prognoser om det vi ikke lever for, men av.

Halvor Fosli, sosiolog og forfatter


Hvor ble det av Haavelmo?

I Oslo kan en se blå plaketter som informerer om spesielle bygg eller personer. Nå har det kommet opp en på Frederiksgate 3, knyttet til nobelprisvinner og den internasjonalt mest kjente norske økonomen, Ragnar Frisch.

Plaketten er naturligvis berettiget. Likevel er det noe som skurrer, i alle fall for meg. I den tiden jeg var der, først som student fra 1960, senere som stipendiat, holdt Frisch til i Midtbygningen. Derimot var det en annen, senere nobelprisvinner i Frederiksgate på den tiden: Trygve Haavelmo. I tillegg til denne prisen hadde han enorm innflytelse på minst to generasjoner av studenter og stipendiater, og i langt større grad enn Frisch.

Når jeg nå krøker meg forbi Frederiksgate 3 og mimrer om gamle dager, kan jeg derfor ikke unngå å tenke på at plaketten er et typisk utslag av norsk husmannsånd: En omfavner høy internasjonal status og overser betydningsfull innsats hjemme. Men kanskje Oslo etter hvert kan få to plaketter på samme hus, det ser en jo ikke så ofte? Kanskje det til og med vil vekke anerkjennelse internasjonalt!

Vidar Ringstad, forfatter og filosof


Den norske selvinnsikten

Sigrun Aasland i Tankesmien Agenda hevder i sitt innlegg i Aftenposten 28. januar at likhet ble skapt av Einar Gerhardsen og rasert av høyresiden.

Når Aasland maler et bilde av et Norge med stor ulikhet, bruker hun et av de mest kjente Ibsen-sitatene: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme. Det er ingen norsk livsløgn å avsløre.
Sigrun Aasland må lese ulikhetsstatistikk som fanden leser Bibelen. De ti prosentene med høyest inntekt bidro med 38,8 prosent av personskatteinntektene i 2017. I Norge har de 10 prosent fattigste hatt sterkest inntektsvekst, og ulikheten sank fra 2017 til 2018. Dersom vi justerer for verdien av velferdstjenester, er ulikheten i Norge den laveste i EU. Bildet Agenda maler av Norge som et land som ikke lenger bekjemper ulikhet, stemmer ikke.

Når vi klarer å få folk i arbeid, til å komme seg gjennom utdanning og lykkes med integrering, skaper vi mulighetene som er med på å minske ulikhetene. Noe av det fineste med Norge er at man kan bli hva man vil, samme hvor man kommer fra. Det er ingen livsløgn, uansett hva Thomas Piketty måtte publisere.

Mudassar Kapur, stortingsrepresentant, Høyre


Bomskot om Sartre

I sin omtale av nobelprisvinnaren Albert Camus (Aftenposten 23. januar) set språkprofessor Sylfest Lomheim fram ein del villeiande påstandar, spesielt om Camus' hovudfiende (etter 1952), filosofen Jean-Paul Sartre.

Sartre var «dogmatisk kommunist», hevdar Lomheim, og dessutan forsvarar av Stalin. Kva ein enn måtte meine om Sartres ofte skiftande politiske standpunkt, er dette grovt misvisande. Han var ein slags anarkist, aldri medlem av noko parti som kalla seg kommunistisk, han avviste Lenins partiteori, fordømte gulag-leirane og den sovjetiske invasjonen i Ungarn (1956). Same år erklærte han at marxismen er «vår tids filosofi», men prøver, utan å lykkast, å kombinere den med sin eigen eksistensialisme.

Han var i praktisk-politiske spørsmål reformist (fram til studentopprøret). Hans viktigaste politiske innsats var hans kontante og modige kamp mot den franske kolonikrigen i Algerie, som fransk intelligentsia (med unntak av liberalaren Raymond Aron), som sosialistane førte og som det franske kommunistpartiet (!) støtta.

Lomheim underslår på typisk vis at Camus erklærte at Algerie ikkje kunne vere ein sjølvstendig nasjon, ei sak som enno formørkar diktarens og den kresne stilistens politiske ettermæle.

Jon Langdal


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Selvmord
  3. Psykisk helsevern
  4. Jøssingfjord
  5. Gruvedrift
  6. NRK
  7. Økonomi

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 22. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, mandag 21. september

  3. DEBATT

    Kort sagt, søndag 20. september

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 18. september

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 17. september

  6. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 16. september