Debatt

Vil vårens jordbruksforhandlinger forberede oss på 1990-tallet, og ikke på 2052? | Ole-Jacob Christensen

  • Ole-Jacob Christensen
    Småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet Dei Grøne

Dagens landbrukspolitikk former morgendagens matproduksjon. De investeringer og tilpasninger vi gjør i dag, vil styre landbruket i flere tiår fremover – på godt eller vondt, skriver debattanten. Foto: Frank May / picture alliance / NTB Scanpix

Har vi råd til å sløse bort enda et år med stø kurs i gal retning?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Landbruket er en langsiktig næring. Hver generasjon bygger videre på det den forrige har gjort. Epletrærne eller solbærbuskene som jeg planter, vil kunne bære i flere tiår.

Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet Dei Grøne. Foto: Privat

Småtrærne som jeg legger til rette for i skogen, vil først bli hugstmodne mot slutten av dette århundret. Jordet som jeg dyrker opp, vil danne grunnlag for fôr- og matproduksjon så lenge det er folk på gården som driver det videre. Steinen jeg rydder bort, er spart arbeid for all fremtid. Selve jordsmonnet som min drift bygger opp, er en gave til fremtiden. Men piner jeg ut jorden, er det et ran av mennesker som etter meg også trenger god jord for å produsere mat.

Derfor heter det: Du skal overlate gården i bedre stand enn du overtok den. Det har vært innlysende hva dette innebærer: øke jordens fruktbarhet, avle bedre husdyr, forbedre bygningene, dyrke ny jord.

VIl jordbruksforhandlingene ta langsiktige hensyn?

Omleggingen av jordbruket til industriell drift med stor innsats av innkjøpte driftsmidler og store investeringer i fast kapital har gjort det mer uklart hva det vil si å overlate gården i bedre stand enn da man overtok den. Alt er i rask endring. Hva vil fremtiden kreve av et velfungerende gårdsbruk? Kan vi i fremtiden stole på forsyningene av diesel, kunstgjødsel, sprøytemidler og kraftfôr? Vil de store, spesialiserte enhetene svare til behovene en generasjon frem i tid?

Årets jordbruksforhandlinger er snart i gang. Vil de ta slike langsiktige hensyn?

Både erfaringene fra tidligere år og rammene rundt forhandlingene tilsier at perspektivet også i år blir kortsiktig. Men har vid råd til å sløse bort enda et år med stø kurs i gal retning?

Hva er et godt landbruk om en generasjon, i 2053?

En generasjon regnes tradisjonelt å være 33 år. En generasjon frem er altså i 2053.

Hva er et godt jordbruk da? Hvordan skal vi produsere nok mat til mellom ni og ti milliarder mennesker? Hvordan vil klimaet virke inn på produksjonen? Og hva vil klimapolitikken kreve av oss bønder?

Sivilagronom Thomas Cottis ved Høgskolen i Innlandet skrev i 2015 en rapport for Framtiden i våre hender om hva klimaendringene ville bety for matproduksjonen i verden. Landene rundt Ekvator og på den sørlige halvkule vil rammes hardest av dårligere produksjonsforhold. I Brasil kan avlingene komme til å halveres!

Men også i Nord, og ved en global temperaturøkning innenfor det målet som vi ikke ser ut til å nå (2 grader): «midtre og nordlige deler av USA og Europa forventes de minste avlingsreduksjonene med 4–8 prosent. I Frankrike og Nord-Kina vil avlingene bli 8–12 prosent lavere enn i dag, mens India og Ukraina kan få 12–20 prosent lavere produksjon av hvete.»

Les også

Landbruksministeren klarte å blidgjøre bøndene med historisk høy ramme

Dagens mønsterbruk vil bryte sammen

I en slik situasjon vil dagens mønsterbruk bryte fullstendig sammen. Husdyrene vil sulte ihjel når de ikke får sine rasjoner med kraftfôr. Vi vil måtte legge om produksjonen radikalt for å erstatte mest mulig av de rundt 60 prosent av maten vår som vi importerer. Infrastruktur til mange titalls milliarder (driftsbygninger, tunge maskiner, sentraliserte meierier og slakterier) vil vise seg helt utilpasset.

Investeringsmidlene fra Innovasjon Norge kan vise seg like lite fremtidsrettet som å investere i dampskip eller lysbildefremvisere. Vårt eget kornareal må brukes til matkorn, ikke til kraftfôr.

Kjempehallene med innestengte husdyr som gumler kraftfôr må tømmes. Husdyrene må ut på beite i skog og fjell. Maten vi spiser må bli mer mangfoldig, og ikke basere seg på stadig mer oppkvernet kjøtt fra dyr som spiser den maten som skulle mettet verdens sultne milliarder.

Men landbrukspolitikken fortsetter med stø kurs mot industrialisering og ressurssløsing.

Vil vårens jordbruksforhandlinger forberede oss på 1990-tallet, og ikke på 2052?

Vi må produsere mat der ressursene finnes

Det er usannsynlig at vi kan fortsette industrialiseringen av landbruket som til nå. Vi må produsere mat der ressursene finnes (i innmark og utmark) i stedet for å sentralisere. Ikke bare fossil energi, men også sement og mineraler vil bli mangelvare. Vi må bruke lokale, fornybare ressurser, fremfor innkjøpte lagerressurser. Vi må bruke jorden slik at den lagrer CO₂ og ikke slipper ut, dyrke slik at det biologiske mangfoldet øker, ikke minker, dyrke mangfold, ikke monokulturer, osv.

Dette scenarioet forutsetter at vi når de klimamålene vi har satt oss. At dagens politiske ledere og deres uforpliktende visjoner om «klimanøytralitet i vår tid» er skiftet ut med handlekraftige og realistiske politikere som tar sitt ansvar på alvor og erstatter løst prat med en reell grønn omlegging av økonomien. Hvis ikke, kan det gå enda verre ...

Strider mot godt, gammelt bondevett

Å tro at vi kan fortsette med stø kurs mot evig økende ressursbruk, strider ikke bare mot all den kunnskap vi har om klimaendringer, ødelegging av biologisk mangfold, utpining av jorden og ødelegging av vannressursene. Det strider også mot godt, gammelt bondevett, og den langsiktige tenkningen som ligget i det.

Bærekraftig matproduksjon og klok forvaltning av de biologiske ressursene vil være en nøkkelfaktor i å berge menneskeheten gjennom de vanskelighetene dette århundret vil bringe.

Hvis vi, slik rapporten fra Framtiden i våre hender viser, i midten av århundret får en til to milliarder klimaflyktninger (mennesker som ikke kan livnære seg der de bor), gjør vi klokt i å begynne å forberede oss på en slik fremtid så snart som mulig. Dagens landbrukspolitikk former morgendagens matproduksjon. De investeringer og tilpasninger vi gjør i dag, vil styre landbruket i flere tiår fremover – på godt eller vondt.

Derfor haster det – med at både landbruksorganisasjonene og Stortinget ser viktigheten av å planlegge matproduksjonen i et langsiktig perspektiv.

  • Les også:
  1. Les også

    Mattiltakene verden trenger nå | Gunhild A. Stordalen og Camilla Stoltenberg

  2. Les også

    Lokal matproduksjon er god klimapolitikk | Erlend Kvittum Nytrøen

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Landbruk
  2. Klimapolitikk
  3. Klimaendringer
  4. Framtiden i våre hender
  5. Debatt
  6. Jordbruksoppgjøret

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Å kutte ut kjøtt fra norske husdyr løser ikke klimaproblemet

  2. DEBATT

    CO2-avgift på kjøtt er ikke bærekraftig

  3. NORGE

    Dette er et kjøttstykke laget i Norge. Det har aldri vært del av et dyr.

  4. DEBATT

    Støtter skolestreiken: Vi går til aksjon på vegne av livet

  5. VITEN

    Hva skjer med tilgangen til såfrø i krisetider?

  6. KRONIKK

    Vi trenger en ny matmelding for sunn og bærekraftig norsk mat