Kort sagt, fredag 7. juni

Aftenposten, Kjetil Rolness og Fafo-rapporten. Tvangsmedisinering. Behandling av seksuelle overgripere. Rivesøknaden for Y-blokken. Bompenger. Dette er dagens kortinnlegg.

Aftenposten som mobbeplattform

Nå har Kjetil Rolness to ganger fått ta for seg Guri Tyldum, og han gjør det han kan aller best: å mobbe. I sak har Rolness rett denne gangen. Spørsmålet Fafo brukte i undersøkelsen var uegnet. Vi var mange som så det.

Det er mye i Rolness' innlegg som ikke hører hjemme i avisens spalter, ikke minst hans gjengivelse av Tyldums private melding til ham. Hvem gjengir private brev offentlig? Vi andre synes synd på Tyldum, Rolness har på sin side funnet et nytt offer. Og Aftenposten stiller med åpne dører.

I sak har Rolness rett, og mye mer kunne sies om hvorfor spørsmålet ikke fungerer for å tallfeste «hvor mange nordmenn som er rasister». Men legg merke til at han viser til European Social Survey (ESS), hvor 3 prosent svarte ja da de fikk et bedre formulert spørsmål. Det Rolness velger ikke å nevne, er at den samme spørreundersøkelsen også ba om en reaksjon på dette utsagnet: «Noen raser/etniske grupper er født mer hardtarbeidende.»

Også det er et åpenbart rasistisk utsagn, her svarte 21 prosent av de etnisk norske deltagerne ja. Det er virkelig ikke så langt unna tallet Tyldum og mediene har operert med, om enn på bakgrunn av en annen spørsmålsform. Bruker man ESS for å kritisere påstanden om rasisme blant nordmenn, bør man unngå å bli selektiv.

Vi gjør alle feil innimellom, det er det vi lærer av. Men vi bør kunne forvente at det ikke blir legitimt å mobbe dem som gjør en feil. Tyldum er nok en bedre forsker enn Rolness.

Christopher Bratt, forsker ved Psykologisk institutt, Universitetet i Kent, Storbritannia

Feilinformasjon om legemidler

Organisasjonene i Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp takker Trond F. Aarre, som 20. mai beskriver Helsedirektoratets feilsitering av vitenskapelig litteratur i sin informasjon til fylkesmenn og helseforetak.

Det er mange av våre medlemmer dette gjelder. Det gjelder legemidler som i mange tilfeller kan skade mer enn de hjelper. Og det gjelder mennesker i krise som trenger omsorg. Tvangsmedisineringen påfører dem en nedverdigende, smertefull og traumatisk opplevelse som kommer i tillegg til den krisen de er i fra før. Tidligere negative erfaringer (alvorlige bivirkninger) med samme medikamenter blir ikke tatt hensyn til.

Når kunnskapsgrunnlaget for vedtak om tvangsmedisinering i tillegg er basert på feilinformasjon om medikamentenes virkning, er dette ikke bare et overgrep mot dem som rammes, men også en skam for Norge som sies å være ett av verdens tryggeste og beste land å bo i.

Helsedirektør Bjørn Guldvog skriver 28. mai at arbeidet med revidering av «Nasjonale retningslinjer for psykoselidelser» er i gang. Vi ser frem til å bidra i arbeidet!

Mental Helse, leder Jill Arild
Landsforeningen for pårørende – LPP, leder Arnhild G. Ottesen
Aurora Støtteforening, nestleder Aage Reitan
Hvite Ørn Norge, leder Jan-Magne Sørensen
WSO – Landsforeningen We Shall Overcome, leder Grethe Osborg Ose

Behandling virker ikke for seksuelle overgripere

Hva gjør vi med seksuelle overgripere? Endret behandlingstilbud for seksuelle overgripere bekymrer psykologspesialist Tangen Aanerud og psykiater Tørrisen, men har de fått med seg at behandling ikke virker? Psykologisk behandling av seksuelle overgripere for å redusere nye overgrep er blitt studert i 40 år, hvorfor har ingen funnet noen effekt?

I 2015 publiserte vi og kollega Grøndahl et sammendrag av tilgjengelig forskning som tydelig viste at behandling ikke virker. I etterkant satte våre oppdragsgivere i gang en behandlingsstudie som gikk på tvers av to sentrale anbefalinger vi ga: fokus på forebygging og at en norsk studie vil være for liten til å kunne konkludere sikkert. Ønske om å vise handlekraft trumfet allikevel faglige råd.

Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) mister nå støtten til behandling av dømte overgripere. Men skal det offentlige bruke penger på noe vi vet ikke har effekt? Dette er kanskje uttrykk for maktesløsheten overfor kjerneproblemet: Hva gjør vi med overgriperne? Forsker Kristoffersen og Grøndahl bekymret seg nylig om hvorvidt straffenivået for overgripere er for høyt, delvis basert på argumentet om at risiko for gjentagelse er lav. Allikevel gjentar 10–15 prosent av dømte overgripere sine handlinger, enten de får behandling eller ikke. Dette må håndteres. Effekten av sexdukker og «omfattende behandling» som Grøndahl har foreslått, er ukjent og utgjør etter vår skjønn et risikabelt eksperiment.

Seksuelle overgripere skal få helsehjelp når de har psykiske lidelser. Samtidig er det helt avgjørende å innse at 40 år med forskning viser at psykologisk behandling ikke reduserer risikoen for nye overgrep. Dermed må det bli opp til lovmakerne og rettsvesenet å forholde seg til denne risikoen hos den enkelte. Pengene i helsevesenet bør heller brukes på forebygging og behandlingstilbud for dem som ser seg selv i risikosonen for å begå overgrep. Der bør for øvrig IKST med sin kompetanse ha en sentral rolle.

Cato Grønnerød, førsteamanuensis og psykologspesialist og
Jarna Soilevuo Grønnerød, Dr. psychol., psykolog

Fremtidens infrastruktur skal være realistisk

I Aftenpostens leder fredag 31. mai viderefører man en viktig diskusjon om Oslopakke 3 og kostnader av prosjekter i Oslopakke 3, herunder også Fornebubanen, som det er viktig å ta. Fra 1. juni økte andelen som må betale bompenger i Oslo, og Oslo har nå hele 83 bomstasjoner og mer enn 98 prosent av inntektene fra bilistene i bomringen til andre formål enn vei. Bompenger dekker nesten tre fjerdedeler av finansieringen av Oslopakke 3.

Diskusjonen om bypakkene, ikke bare i Oslo, men i hele landet, tvinger frem en meget viktig diskusjon om kostnader og realisme i de ulike prosjektene. Det er selvsagt mulig å bygge både vei og satse på kollektivtrafikk uten byråkratiske «bypakker» med bompenger i spissen.

Fornebubanen er et prosjekt som har vært i gjenge i mer enn ti år. Prosjektet begynte på et kostnadsnivå hvor staten skulle betale rundt 6,4 milliarder kroner, men nå viser det seg at prosjektet har steget fra ca. 11,65 milliarder kroner til hele 16,1 milliarder. For 8 kilometer med T-bane. Oslo trenger selv for eksempel raskest mulig en ny sentrumstunnel og nytt signalanlegg for å øke kapasiteten på T-banelinjene våre i en hovedstad som stadig vokser. Prioriteres ett prosjekt, nedprioriteres andre.

Aina Stenersen, kandidat for Frp i Oslo ved høstens kommunevalg