Kort sagt, onsdag 28. august
Læring i barnehagen. Bibelen og det norske. Grønlandskartet. Valgfrihet og skoleønsker. Opera og landslag. Turnus for sykepleiere. Fremtidens konserthus i Oslo. Universelle velferdsordninger. Dette er dagens kortinnlegg!
Spill på lag med barns nysgjerrighet
Undervisningsopplegget «Lekbasert læring» har fått kritikk for å fortrenge barns lek og andre pedagogiske aktiviteter i barnehagen. Forskerne bak Agderprosjektet snakker om «Lekbasert læring» som om det er noe nytt de innfører. Tilfellet er at barnehagelærere bestandig har arbeidet med barns læring ved å støtte opp under barns nysgjerrighet og erfaringer.
Læringen som professorene Ingunn Rege og Mari Størksen vil innføre, innebærer en læreplan som er målrettet mot «school readiness skills». Aktivitetene stimulerer matematikk og språk og kobles til bare to av barnehagens syv fagområder. Er ikke natur, teknologi, nærmiljø, etikk, religion, kunst, kreativitet og bevegelse lenger relevant?
Barnehagen arbeider ikke med fag, men ser fagområdene i sammenheng. Språket utvikles i samspill med andre og i møte med den konkrete verden. Begreper fylles med innhold når barn opplever verden. Når barn klatrer i trær og må beregne forholdet mellom kroppen og grenenes avstand og bæreevne, utvikles førmatematiske forståelser.
Agderprosjektet foreslår en barnehage der bare noen timer hver dag har betydning for barns læring. Det bidrar til å gjøre læring i barnehagen til noe mye mindre enn det er.
Marte Eriksen, phd-stipendiat i pedagogikk, barnehagelærerutdanningen, Oslo Met
Uklokt og uvennlig er ikke det samme som hatefullt
Det at noen uttrykker en annen mening enn Kaveh Rashidi gjør i sin kronikk om hva som skal til for å være norsk, betyr ikke at de hater ham. Kommentarene fra sosiale medier som Rashidi trekker frem, er ikke hatefulle. Selv om noen av dem er svært generaliserende og virker ukloke, er de uttrykk for forskjellige meninger.
Uvennlige ytringer møter alle vi som ikke er «mainstream». Vi trenger ikke en handlingsplan fra regjeringen mot dette, vi har lovgivning som regulerer hvor grensen går.
Jeg mener at når man er norsk statsborger, er man selvfølgelig norsk, med norske rettigheter, men ens etnisitet forandrer seg ikke, det er jo en biologisk sak.
Det er tydelig forskjell på de landene som har en kultur som bygger på Koranen og de som har en kulturbakgrunn som bygger på Bibelen. Tanken om at alle mennesker har samme verdi og om alle menneskers frihet til selv å velge hva de vil tro og tilhøre, kommer fra Bibelen. Vi som er opplært i disse verdiene fra generasjoner tilbake, ønsker ikke å bytte dem ut med islamske verdier, selv ikke delvis eller gradvis.
Jeg oppfordrer alle nordmenn, uansett etnisitet, til å lese Bibelen, for å finne ut hva som forandret landet vårt fra en voldelig hevn- og æreskultur i førkristen tid, til en kultur bygd på tilgivelse, barmhjertighet, frivillighet, tillit og likeverd.
Berit Hognestad, Stange
Grønlandskart som dekker hele Nordkalotten, er uriktig
Søndag 25. august trykker Aftenposten for tredje dag på rad et kart over Grønland som inkluderer Nordpolen og strekker seg helt til Beringstredet «på baksiden av kloden».
Avisen kan umulig ha fått med seg at Robert Peary og min grandonkel Eivind Astrup i 1892 konstaterte at Grønland var en øy og ikke hang sammen med Nordpolen. På sin krevende tre måneders ekspedisjon over innlandsisen i isødet fant de åpent vann ved 82 grader nord og konkluderte med at Grønland var en øy. Vannet var en fjordarm som de døpte Independence Bay siden Peary var amerikaner og datoen var 4. juli, USAs uavhengighetsdag.
Truls E. Astrup, Oslo
Inntaksutvalget har ikke foreslått lotteri
Inntaksutvalget skal anbefale modell for inntak til videregående skoler i Oslo innen januar 2020. Størst mulig valgfrihet for elevene er grunnleggende i vårt mandat fra byrådet i Oslo, som også forventer at modellen bidrar til at elever fullfører og består, at elevsammensetningen ved skolene blir mer mangfoldig, at presset avtar for å komme inn på de mest søkte skolene og at flest mulig kommer inn på en skole de ønsker å gå på.
Det er ikke riktig at vi allerede har foreslått modell, slik Aftenposten skriver 15. august. I tillegg til forestående analyser av simuleringer, bygger vi på synspunkter fra elever, lærere, foreldre og rektorer, forskningslitteratur om elevsammensetning og elevresultater, erfaringer fra byer i inn- og utland og fra arbeid med sårbare ungdommer.
Når søkernes valgfrihet og skoleønsker gis størst mulig vekt, er det vanskelige, men viktige spørsmålet: Hvem skal få velge først?
Berit Lødding, leder, Inntaksutvalget; forsker, NIFU
Økning av fast ansatte solister vil være begrensende
Kristian Krokslett deler interessante perspektiver om opera og medieoppmerksomhet 11. august, men etterlater samtidig inntrykk av at Den Norske Opera & Ballett «legger ned det norske landslaget». Vi vil ikke legge ned noe landslag, men ønsker å toppe laget og presentere de beste norske sangerne på våre scener. Vi har fantastiske solister i vårt ensemble, men flere av de beste norske sangerne er ikke fast ansatt hos oss og har bygget internasjonale karrierer på egen hånd.
I Operaen har vi bestemt at vi fortsatt skal ha fast ansatte solister, i tillegg til de 52 sangerne som er fast ansatt i koret. Vi er ikke blitt enige med fagforeningen om hvor mange faste ansatte det må være i solistensemblet for at vi i tillegg skal kunne ansette sangere på fleksible kontrakter, som åremål.
En betydelig økning av fast ansatte solister vil være begrensende for repertoaret, talentutviklingen og publikums muligheter til å oppleve flere av de beste – fra Norge og resten av verden.
Geir Bergkastet, administrerende direktør, Den Norske Opera & Ballett
Bukken og havresekken i skogen
Skogeierne liker selvsagt ikke å bli tatt i miljøjuks, og bruker billige triks for å vri seg unna kritikken: Skogeiernes egne registreringer fanger ikke opp mer enn én av syv verdifulle områder for biologisk mangfold. Seks av syv biologiske hotspots er fritt vilt for hugstmaskinene. Likevel fremstiller de seg som bærekraftige.
I stedet for å legge seg flate, prøver næringen å vri debatten over på klima og angriper Naturvernforbundet for å være ensidig opptatt av biologisk mangfold. Men Naturvernforbundet har gode svar på hvordan skogen kan forvaltes på en måte som både bevarer mangfoldet og ivaretar karbonlageret, på kort og lang sikt: La planteskogen bli eldre før den hugges, driv utvalgshugst i stedet for flatehugst og vern de siste naturskogene. Tiltakene bidrar til å holde på karbonet som allerede er bundet og binde enda mer.
For øvrig tar vi til etterretning at Skogeierforbundet ikke mener at rødlisten over truede og sårbare arter er relevant for forvaltningen av skog. Ut fra deres praksis i skogen er ikke det noen overraskelse, men burde mane til mer offentlig kontroll av næringen.
Gjermund Andersen, leder, skogutvalget i Naturvernforbundet
Litteraturhuset villeder
«Litteraturhuset tillater ikke Selvstendighetspartiet å leie lokaler», lød en overskrift i Aftenposten nylig. De fleste trodde Litteraturhuset avlyste møtet til Selvstendighetspartiet, som inviterte den rasismedømte Rasmus Paludan. Partiets viktigste sak er «kampen mot Den store befolkningsutskiftingen», teorien som har inspirert terroristene i Christchurch, El Paso og Bærum.
Litteraturhusets pressemelding 12. august sier om Paludan: «Slik demagogi er samfunnsødeleggende, og Litteraturhuset ønsker ikke å bidra til å spre den ytterligere.» Men Selvstendighetspartiet avholdt møtet i Kverneland-salen 16. august, og strømmet det direkte på nett – bare uten Paludan.
Dette skjedde uimotsagt fordi Litteraturhuset ikke informerte om møtet. Slik ble folk villedet.
Hemmelige møter er i strid med husets målsetting: «Fri meningsutveksling gjennom en bred og offentlig samtale ...» Hvor fri meningsutveksling kan det bli når man skjuler sine arrangementer?
Ønskes en «offentlig samtale», må folk komme til orde. Ønsker man ikke å spre demagogi, så bør man stå for sine ord. Har daglig leder, Susanne Kaluza, et svar?
Patji Alnæs-Katjavivi, lege
Sykehus uten akuttmedisinsk spisskompetanse?
Leder av Brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, Tove Nakken, fortsetter å desinformere om sykehusledelsens planer for nye Oslo universitetssykehus. Hun påstår nå at det akuttmedisinske fagmiljøet på Ullevål skal flyttes samlet. I virkeligheten skal miljøet fordeles med 1/3 til Gaustad og 2/3 til Aker, med spisskompetansen til Gaustad. Dermed vil de 20.000 pasientene pr. år som innlegges på Aker, komme til et sykehus uten akuttmedisinsk spisskompetanse.
Siden det ikke er mulig å diagnostisere alle pasienter korrekt utenfor sykehus, vil mange pasienters livsviktige behandling bli kritisk forsinket. Planene bryter klart med prinsippet én dør inn, som Oslo universitetssykehus med få unntak har for akuttinnleggelser i dag.
På bestilling fra sykehusledelsen leverte de fremste faglederne ved Oslo universitetssykehus en rapport som konkluderte med betydelig redusert behandlingskvalitet og beredskap for Oslo. Sykehusledelsen valgte da å lage en «alternativ» rapport som skjønnmalte situasjonen, hvilket ledet til massive protester og direktørens avgang. Det er lite tillitvekkende hvis Nakken ikke har fått med seg dette.
Akuttmiljøet kan gjerne møte Brukerutvalget for å oppklare og opplyse om sakens fakta.
Torsten Eken, overlege og professor, Avdeling for anestesiologi, Torgeir Bruun Wyller, overlege og professor, Geriatrisk avdeling, Kjetil Sunde, overlege og professor, Avdeling for anestesiologi, Nils Oddvar Skaga, fagansvarlig overlege i traumatologi, Avdeling for anestesiologi, Mårten Sandberg, overlege og professor, Luftambulanseavdelingen, alle ved Oslo universitetssykehus.
Mer helgejobbing er uforenlig med familieliv
I Aftenposten 20. august skriver Mathilde Fasting i Civita om deltidsproblematikken i helsevesenet. Hun argumenterer for at sykepleiere som ønsker seg høyere stillingsstørrelse, må jobbe mer i helgene. Hun viser også til at sykepleiere i Finland jobber tre vakter for så å ha tre dager fri, og jeg tolker henne dithen at hun mener dette er en god løsning som må prøves.
Som leder i Norsk Sykepleierforbund i Oslo representerer jeg mer enn 17.000 sykepleiere. Jeg snakker på vegne av alle når jeg ber Fasting om å ta seg en tur ut av kontoret for å kjenne på den virkeligheten vi sykepleiere opplever. Det må være lov å spørre om Fasting i det hele tatt har tenkt gjennom forslaget.
Har hun tenkt over at en slik turnus er uforenlig med et familieliv og oppfølgning i barnehage og skole. Har hun tenkt over at denne måten å jobbe på vil gjøre at sykepleiere vil jobbe enten lørdag, søndag eller begge dager i fire av seks helger. I tillegg vil alle vakter være på minst 10 timer. Er dette forsvarlig med tanke på pasientsikkerheten alle steder? Nei Fasting, innlegget i Aftenposten vitner om at du ønsker å score noen billige poeng med et lettvint forslag til løsning, som i hvert fall forteller mine medlemmer at du overhodet ikke forstår hva det vil si å jobbe i helsevesenet.
Line Orlund, fylkesleder Norsk Sykepleierforbund
Hva med brukerne av Konserthuset?
I de siste dagers debatt rundt fremtidens konserthus er det et aspekt som synes forbigått: Hva synes brukerne om de alternative plasseringer.
I Oslo er gjeldende politikk å gjøre kjøring med privatbiler så dyrt og vanskelig som mulig. I så henseende er dagens plassering av Konserthuset meget god. Det ligger i grei spaseravstand fra et av byens viktigste knutepunkt for offentlig kommunikasjon: Nasjonalteateret med holdeplass for mange viktige buss- og trikkeruter, T-banen samt togstasjon. Dessuten kan de som måtte ønske det, ta utgiftene med å bruke bil og parkere under konserthuset eller i et av de store garasjeanleggene like i nabolaget.
Ytterst på Filipstad er det p.t. to ikke spesielt sentrale bussruter som fremdeles vil fordre en ganske lang spasertur, og jeg tillater meg å tro at området neppe vil bli tilrettelagt for stor grad av privatbilisme.
Hva er viktigst: God arkitektur, orkesterets ønsker eller et godt tilbud til publikum?
Per Victor Nordan, Oslo
Fra Rockheim til Konsertheim
Forslaget om å sette et glasstilbygg ovenpå Konserthuset i Oslo blir sammenlignet med suksessen Rockheim i Trondheim. Forskjellene er store. Det nasjonale museet for populærmusikk på Brattøra er en fargerik glasskasse som er lagt oppå et nedlagt lagerbygg for korn. Rulletrappene skjærer seg på skrå gjennom det gamle mellagerets fem etasjer med røffe betonginteriører. En tom og forlatt nyttebygning er blitt et podium for et ungdommelig og frekt fyrtårn som ligger fritt og godt synlig i Trondheims bylandskap.
Rockheim kan minner noe om Elphi, det nye konserthuset i Hamburg. Formen der er riktignok mer dramatisk. Det vanvittig dyre konserthuset ser ut som et alpelandskap kledd med krumme glasspaneler. Men i likhet med Rockheim ligger det fritt i et havneområde og bruker et nedlagt lagerbygg som sokkel.
Oslopolitikerne ga vårt konserthus en stusslig og noe bortgjemt tomt, det er ikke så mye å gjøre med det. Man jobber videre med de akustiske problemene, men Konserthuset er ikke et røft, nedlagt lagerhus som det kan skaltes og valtes med. Huset er et påkostet og gjennomarbeidet stykke arkitektur med utsøkte materialer. Det er respektløst å se på de vakre interiørene som råmateriale for dagens påbygg og påfunn. Det er bare unntakelsesvis at «onfill» blir vellykket.
Ulf Grønvold, Oslo
Velferdsordninger for alle er treffsikre, effektive og skaper tillit
Aftenpostens lederartikkel 12. august overser de negative sidene ved at bare de med dårligst råd skal nyte godt av velferdsordninger.
For det første: Behovsprøving stenger ute dem som trenger det mest. Fire av ti barn med rett til gratis kjernetid i barnehagen, får det ikke. Byråkratiske søknadsprosesser og manglende informasjon er stikkord. Dette var situasjonen i aktivitetsskolen (SFO) før innføringen av gratis kjernetid for alle. På tross av reduserte priser for lavinntektsfamilier var deltagelsen svært lav i områder med stor barnefattigdom.
For det andre: Det spenner ben på arbeidslinjen. Behovsprøving hindrer arbeidsdeltagelse når folk mister viktige velferdsordninger ved å tjene akkurat over en inntektsgrense. Det blir vanskeligere å komme seg ut av fattigdom. Det betyr mindre skatteinntekter for samfunnet, som igjen gjør det vanskeligere å betale for gode tjenester for alle. Det blir en vond spiral.
Til slutt: Det handler om tilliten til velferdsstaten. Folk flest er villig til å være med og betale skatt når de får noe igjen. Dersom pengene bare går til «alle andre», risikerer vi at denne sterke oppslutningen forvitrer. I et Norge preget av økende forskjeller trenger vi de universelle ordningene som øker tillit mellom folk.
Inga Marte Thorkildsen, byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo (SV)
