Burde politikere ha lov til å stille til valg? | Egil Ulateig

Er det velgerne eller politikerne det er noe galt med?

Det var på tide at to forskere satte fingeren på et kjernespørsmål i norsk demokrati i Aftenposten i sommer. Det har opptatt meg i alle år: Burde flere enn meg, og noen av mine venner, ha rett til å avgi stemme ved, først og fremst stortingsvalg?

I virkeligheten er det et universelt, altomfattende problem de trekker frem: Hvor mange burde ha lov til å få barn (uhyggelig få), hvor mange bør få førerkort nesten ingen), hvilke krav skal vi sette til idrettsfolk; kan noen få starte på ti tusen meter løp med en tidligere bestetid på over tredve minutter? Dette vil være et samfunn jeg ville trives i.

• Valgforsker: En primitiv og pinlig tanke at kun kvalifiserte borgere skal bruke stemmeretten

En revolusjon

Men kronikkforfatterne farer med harelabb over emnet, som jo, om det ble virkeliggjort, ville innebære en revolusjon. Det er en sak som opptar meg mer enn noen av de nevnte: Hvilke krav skal vi stille til menneskene som har mot til å stille seg til rådighet for et politisk partis stortingsvalgliste?

Skal vi virkelig slippe til slike individer som stortingspresident Olemic Thommessen? Han har jo mistet all troverdighet i mine og mange andres øyne.

For mange er det muligens et teoretisk eller perifert spørsmål. Men ikke for meg. Jeg bor i Oppland fylke og kunne tenke meg å stemme Høyre ved høstens valg, fordi jeg ikke ønsker flere senterpartister i (u)ansvarlige posisjoner; det er allerede tjukt av dem her blant rundballene. Trump ville hatt en julekveld om han hadde gått inn for økte landbrukssubsidier.

Hvem er uskikket?

Men jeg kan ikke gi stemmen min til en slik opportunist, selv om han er lilllehamring. Og det er for sent å få kjørt igjennom min til Hans Olav Lahlum, SVs politiske stjerne i Oppland. Han rager i alle fall høyt på intelligenstester, vil jeg tro. Men det er helt urealistisk, og dessuten stoler jeg ikke på hans politiske dømmekraft; han er jo SV-er.

• Jan Erik Snoen: Folk som ikke gidder å sette seg det minste inn i politikk, bør heller ikke stemme

Den eneste listen i mitt fylke jeg har stått på, er Steinar Bastesens Kystparti. Det diskvalifiserer åpenbart meg fra å stille på enhver liste.

Det hele koker ned til det basale dilemma: Er det velgerne eller politikerne det er noe galt med? Hvem er uskikket til å utføre den hellige gjerning å putte papiret i sprekken eller benytte de dummes stemmer til å flytte inn i leilighetsbygget i Homansbyen?

Det opplyste enevelde

Carl I. Hagen har hus på Lesja, hjembygden min, og snakker hyggelig til meg når jeg sykler forbi, og kona var venninne til søsteren min. Men han passerer jo ikke klimakravene – og han stiller ikke til valg. Og om han så hadde gjort, ville det ikke vært i mitt fylke.

Det vil jo også bli en formidabel oppgave å sette opp en liste over essensielle krav til en politiker, uansett parti, kjønn eller hudfarge. Noen kunne lukes ut med enkle regler, men her blir listen for lang til å bruke navn, andre ville skli gjennom; jeg har en mistanke om at Thommessen ville være en av dem.

Men det er noe som heter Det opplyste enevelde. Er det en løsning? Men hvem skal avgjøre hvem som er tilstrekkelig opplyst?

Et annet og mye mer lettvint alternativ, er å ta seg en fjelltur i stedet for å legge turen til kommunehuset og valgurnen. Og da unngår jeg pinlige spørsmål om hvor (u)egnet jeg er som demokratisk velger.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.