Debatt

Norsk asylpolitikk bryter med religionsfriheten | Halvor Nordhaug

  • Halvor Nordhaug
    Biskop i Bjørgvin

Det er grunnleggende for en kristen at troen skal kunne praktiseres og forkynnes åpent. Norge sender asylsøkere som har konvertert fra islam til kristendommen, tilbake til Iran og forutsetter at de holder sin tro mest mulig skjult, skriver biskop Halvor Nordhaug. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ NTB scanpix og Arthimedes / Shutterstock / NTB scanpix

Vet nordmenn flest at våre myndigheter ikke bare godtar, men også forventer at mennesker avstår fra å bruke sin religionsfrihet?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er grunnleggende for en kristen at troen skal kunne praktiseres og forkynnes åpent. Norge sender asylsøkere som har konvertert fra islam til kristendommen, tilbake til Iran og forutsetter at de holder sin tro mest mulig skjult, skriver biskop Halvor Nordhaug. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ NTB scanpix og Arthimedes / Shutterstock / NTB scanpix

Det er grunnleggende for en kristen at troen skal kunne praktiseres og forkynnes åpent. Norge sender asylsøkere som har konvertert fra islam til kristendommen, tilbake til Iran og forutsetter at de holder sin tro mest mulig skjult, skriver biskop Halvor Nordhaug.

Kan vi akseptere at norsk politikk og rettspraksis legger opp til at muslimer fra Iran som er blitt kristne (konvertitter), sendes tilbake dit under den forutsetning at de bare skal praktisere sin tro i den private sfære?

Nesten alle som kommer fra Iran til Norge og søker asyl her, er muslimer. Noen av dem kommer her i landet i kontakt med kristne, får trosopplæring og blir døpt. Sett fra iranske myndigheters side er de da å betrakte som frafalne muslimer.

Konvertering er kriminelt

Med dette landets forståelse av den islamske lovgivningen (sharia) er konvertering fra islam en kriminell handling. Dersom en kristen praktiserer sin nye tro sammen med andre eller vil misjonere for sin tro, kan det fra myndighetenes side medføre trakassering, arrest og mulig tortur.

Dette er forhold som også norske myndigheter og domstoler selvsagt er kjent med. Likevel sendes konvertitter tilbake til Iran. Dette skjer også der ektheten i deres konvertering ikke betviles. Hvorfor? Jo, fordi man forutsetter at disse menneskene, når de kommer til Iran, ikke vil utøve sin tro på en åpen og offentlig måte, men ligge lavt og holde sin tro mest mulig skjult.

Ikke «engasjert i misjonering eller evangelisering»

I en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett, i april, antar eksempelvis retten at de iranske myndighetene vil holde øye med den aktuelle konvertittens aktivitet. Men retten forutsetter at denne aktiviteten vil være begrenset og at vedkommende ikke vil være «engasjert i misjonering eller evangelisering». Konvertitten kan derfor sendes tilbake til Iran. Lignende eksempler er det flere av i norsk rettspraksis.

Domstolen og utlendingsforvaltningen følger en linje der man enten må være menighetsleder, pastor eller misjonere åpenlyst, for å utsettes for en risiko i Iran som kan kvalifisere til asyl i Norge. Denne praksisen er omstridt.

Konvertitter får beskyttelse i andre land

I land det er naturlig å sammenligne oss med, som Danmark og England som begge er kjent for å ha en restriktiv asylpolitikk, gis iranske konvertitter beskyttelse såfremt man anser konverteringen som genuin. Det er ikke noe krav at den kristne asylsøkeren må være leder, pastor eller åpenlyst misjonerende.

Når man i Norge forutsetter at en kristen ved retur til Iran vil avstå fra å organisere eller lede kristne nettverk eller misjonere åpenlyst, så forutsettes det samtidig at her blir religionsfriheten begrenset. Kan Norge leve med at en slik innskrenkning av religionsfriheten rent faktisk aksepteres ved at den legges til grunn for norsk asylpolitikk? Det er det som skjer i dag.

Å kunne dele troen åpenlyst

Det er grunnleggende for en kristen at troen ikke skal holdes skjult, men tvert imot kunne praktiseres og forkynnes åpent. Religionsfrihet betyr da også ikke bare retten til å tro for seg selv, men å kunne dele troen med andre uten å frykte represalier.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som er gjeldende for norsk rett, sier det slik: Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. (§9)

Det heter da også i Utlendingsloven at «En utlending ... skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning …» (§28).

Man skulle da anta at retten til fri religionsutøvelse ble lagt til grunn for norsk asylpolitikk. Slik er det ikke.

Fundamentalt

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) slår i sine «Guidelines for International Protection» fast at religiøs tro er så fundamental for et menneskes identitet at man ikke kan tvinges til å skjule, endre eller gi avkall på den for å unngå forfølgelse.

Hvis man henviser religiøse forfulgte til å skjule sin tro, vil man ifølge UNHCR støtte forfølgerne i stedet for de forfulgte.

Dette rammer norsk politikk og rettspraksis. Man forventer at kristne konvertitter vil innordne seg iranske myndigheters undertrykkelse, og la være å praktisere sin tro på den måten som troen tilsier. Slik gir Norge konsesjon til Irans diskriminerende politikk, setter menneskers liv i fare, og aksepterer med åpne øyne at grunnleggende menneskerettigheter krenkes.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

Les mer om

  1. Asylpolitikk
  2. Religion
  3. Islam
  4. Kristendom