Debatt

Endelig får vi et oppgjør etter 22. juli

  • Ragni Løkholm Ramberg
    Ragni Løkholm Ramberg
    Bistandsadvokat under 22. juli-rettssaken og styremedlem i Troms Arbeiderparti.
Geir Lippestad, forsvarer for Anders Behring Breivik, innledet Aftenposten kronikkserie i forbindelse med tiårsmarkeringen for terrorangrepet 22. juli. Han mente det endelig oppgjøret etter 22. juli var tatt. Nå får han svar.

Ingen har etterlyst en «verdikamp», slik Geir Lippestad påstår.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da jeg begynte å jobbe som advokat, var det en «running joke» blant noen av mine nærmeste venner at det var greit å vite at vi kunne representere hverandre om det ble nødvendig i fremtiden. Vi hadde nok ikke sett for oss at det kom til å bli aktuelt.

Men for ni år siden fikk jeg anledning til å representere dem. Jeg var deres bistandsadvokat i det rettslige oppgjøret mot terroristen Anders Behring Breivik, som hadde forsøkt å drepe dem på Utøya sommeren før.

Ventet på oppgjøret

Geir Lippestad var Breiviks forsvarer. Han var en av flere som bidro til at det ble en ryddig rettergang. Når han begir seg ut på å svare på etterlysningen fra flere av de fornærmede i samme sak, om samfunnets oppgjør med terroristen og hans tankegods, blir det straks mer rotete.

I år er det ti år siden terroren. Det preger samtalen om 22. juli, både innholdet og intensiteten i den. Mange tar for første gang bladet fra munnen.

Mitt inntrykk er at flere av dem som da var AUF-ere, og som nå er voksne, men også organisasjonen AUF, har ventet på det politiske oppgjøret som måtte komme. De hadde nok håpet på at de skulle slippe å stå alene i det.

Ventet på at regjeringsmedlemmer og statsminister skal erkjenne Arbeiderpartiets og AUFs posisjon som hovedmål for terroren. Ventet på et nasjonalt minnesmerke. Ventet på at konspirasjonsteoriene om og hatet mot Arbeiderpartiet skal diskuteres som en høyst reell trussel. En trussel som alle har et ansvar for å gjøre noe med og ikke minst unnlate å gi næring til.

Skamplett i norsk historie

Etter ti år er det blitt smertelig klart. Det oppgjøret kom ikke. Det var ingen voksne hjemme i regjeringen som tok ansvar for det. Det er en skamplett i norsk politisk historie.

Nå kommer det (kanskje). Det er takket være dem som overlevde terroren, og som skriver og snakker om det.

Det er en skamplett i norsk politisk historie.

Dette er en anledning til å ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene. En anledning til å ta et oppgjør med å se på høyreekstreme som en like stor terrortrussel som jihadister. En anledning til å ta et oppgjør med den stadig større aksepten for rasisme. Det må ikke skusles bort gjennom en misforståelse om at et rettslig oppgjør mot en gjerningsperson er det samme som et endelig oppgjør vi som samfunn må ta.

Rettmessig plass i lyset

Ingen har etterlyst en «verdikamp», som Lippestad skriver. Mange har etterlyst en erkjennelse av at Breivik ikke er alene om sine konspirasjonsteorier og hat, men at dette tvert imot er svært utbredt og noe dagens AUF-ere og Arbeiderparti-politikere fremdeles konfronteres med.

Det er underlig når Lippestad fremstiller dette som motsetninger. Spesielt når han gjør dette i kraft av sin rolle som forsvarer i flere saker hvor høyreekstreme har begått drap motivert av sitt hat. Som om politisk debatt og erkjennelse av ideologisk motivasjon skulle stå i motsetning til rettslig prosess og rettskraftig dom.

Min påstand er at det er motsatt. Vissheten om at dommen er riktig og at prosessen var god, styrkes av at debatten om den politiske motivasjonen får sin rettmessige plass i lyset.

Rettssaken var statens oppgjør med en borger som hadde brutt straffeloven. Det politiske oppgjøret som etterlyses, er samfunnets oppgjør med hatet som var motivasjon til terroren, som tok uskyldige liv og som utgjør en trussel om at det samme skal skje igjen og en trussel mot demokratiet.

Avverge fremtidige grusomheter

Da Lippestad sa «This whole case has indicated that he is insane» om klienten sin, var det mange av oss som reagerte. Behovet for å sykdomsforklare hatet og terroren var påfallende både for ti og ni år siden, og er også å lese i Lippestads innlegg i Aftenposten 8. juni 2021.

Det var vanskelig for det norske samfunnet å akseptere at disse ugjerningene var begått av en erkenorsk rasist og homofiendtlig kvinnehater. Det er lett å være enig i at et menneske som har det godt med seg selv og har en god mental helse, ikke dreper barn.

Det er imidlertid ingen som har dette behovet for å sykdomsforklare islamistiske terrorister – selv om det kan være like naturlig. Og det er mange som er langt innenfor det som er grensen for å være strafferettslig tilregnelig, som likevel utfører grusomme gjerninger.

Dersom vi ikke snakker om hvorfor dette skjer, og tar et oppgjør med det politiske tankegodset, gjør vi ikke den nødvendige jobben med å avverge fremtidige grusomheter.

NB: Mine tidligere klienter har lest gjennom og samtykket til at jeg skriver dette innlegget.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Utøya
  3. Terror
  4. Geir Lippestad