Kort sagt, onsdag 28. april
Utlendingsnemnda. Næringspolitikk. Formuesulikhet. Kampflyet F35. NRKs Frontkjempere. Dette er dagens kortinnlegg.
Utlendingsnemnda følger ikke alltid reglene
Direktøren i Utlendingsnemnda (UNE) skriver at UNE ikke kan se bort fra reglene (Aftenposten 16. april). Problemet er imidlertid at UNE ikke alltid følger dem.
Behandlingen av lengeværende barn er blitt bedre etter at Stortinget i 2014 grep inn for å sikre barnas rettigheter og sørget for presiseringer i regelverket. UNEs vurderinger svikter allikevel fortsatt i enkelte saker. NOAS mener Mustafa-saken er et eksempel på behandling i strid med regelverket, der barnets beste tapte for innvandringsregulerende hensyn.
En rekke rapporter understreker fortsatt behovet for bedre rettssikkerhet i UNE. De påpeker særlig utfordringen med at den saken gjelder, sjelden får være til stede og forklare seg muntlig og belyse eller tilbakevise påstander i egen sak.
I 2020 ble det gjennomført nemndmøte, med nemndleder og nemndmedlemmer til stede, i kun 9 prosent av asylsakene i UNE. Resten av sakene ble behandlet av nemndleder eller sekretariatet alene – uten et slikt møte. Noen av nemndmøtene arrangeres uten at asylsøkeren selv får delta. Bare 6 prosent av alle asylsøkerne fikk forklare seg muntlig i nemndmøte i UNE i 2020.
Ifølge utlendingsloven skal det gjennomføres nemndmøte i saker med «vesentlige tvilsspørsmål». Som hovedregel skal asylsøkeren få mulighet til å forklare seg i møtet. NOAS mener det er «vesentlige tvilsspørsmål» i langt mer enn 9 prosent av asylsakene UNE behandler. I 2020 fikk over halvparten av personene som fikk svar fra utlendingsmyndighetene etter bistand fra NOAS, endret og positivt svar. Mange av dem hadde fått avslag fra UNE uten mulighet til muntlig forklaring. Det er en rekke eksempler der UNE taper i domstolene, uten at saken har vært behandlet i nemndmøte.
Barn som berøres i utvisningssaker, høres sjelden muntlig. UNEs gjennomgang av 54 utvisningssaker viser at UNE ikke hørte barna muntlig i noen av sakene. Det er bra at regjeringen vil utrede behovet for høring av barn i utvisningssaker. Vi håper regelverksendringer følger – for å sikre barnets rett til å bli hørt etter FNs barnekonvensjon.
Pål Nesse, generalsekretær i NOAS
Hvem får ting til å skje?
«Staten får ting til å skje», skriver Trygve Tamburstuen i et debattinnlegg 23. april. Han kommenterer Kristin Clemets artikkel om dyre statlige industrieventyr.
Tenk om politikere og byråkrater hadde forstått og anerkjent sine respektive roller for å øke sannsynligheten for at gode ideer kan utvikles til vellykkede virksomheter. Jo mer nyskapende, jo mer risiko. Hvordan fordele denne risikoen mellom gründeren selv, private investorer og det offentlige, som ofte blir sittende med den største gevinsten av en vellykket bedrift.
Vi etablerte Tomra i 1972, og selskapet er i dag er verdsatt til ca. 60 milliarder kroner på Oslo Børs. Vi vet at store nyskapinger krever tid og stor risiko, som Tamburstuen sier.
For å lykkes med Tomra måtte vi ta ekstrem personlig risiko med tre hus i pant og selvskyldnerkausjon.
Det er ikke enten statlig eierskap eller bare privat kapital som er løsningen, men tilrettelegging av en ordning der staten kan bidra med å gi en dytt til private investorer med tålmodige penger, som Tamburstuen riktignok påpeker. Ja, da kan staten bidra til at ting skjer.
Petter Planke, industrietablerer
Hvem er egentlig tendensiøs?
Agendas Hannah Gitmark skriver i Aftenposten 22. april at det er tendensiøst å ta hensyn til den store fellesformuen som staten forvalter når man skal vurdere formuesulikheter i Norge.
Vi er i en helt enestående situasjon ved at staten forvalter over 60 prosent av nettoformuen, slik tallene fremkommer i SSBs formuesstatistikk og statsregnskapet. Samtidig innrømmer hun at inntektene fra fellesformuen bidrar til å finansiere velferdstjenester. Hvordan kan det da være tendensiøst å ta hensyn til fellesformuen?
Noen må eie formuen. Staten kunne eie alt. Det ville gitt en uheldig maktkonsentrasjon til politikere og embetsverk og ville også av andre grunner vært en dårlig løsning. Alt kan eies av private. Konsentrert privat eierskap innebærer mer maktkonsentrasjon enn et mer spredt eierskap. Jeg skulle gjerne sett at det private eierskapet til norske bedrifter var mer spredt. Det er overraskende at ikke Gitmark ser at en stor statlig formue maktmessig kan virke som en motvekt til et mer konsentrert privat eierskap.
Det hører med til dette bildet at den private formuen i Norge er liten sammenlignet med andre land på vårt inntektsnivå. Det gir mer makt å eie en stor andel av noe stort enn en stor andel av noe lite.
Steinar Juel, samfunnsøkonom i Civita
Kampflykjøpet må granskes
Den siste tiden er det avdekket alvorlige feil og kostnadsoverskridelser ved kampflyet F-35, som strider med opplysningene regjeringen ga Stortinget i forbindelse med valg av kampfly i 2009. Wikileaks-dokumenter publisert av Aftenposten har avslørt at USA i hemmelighet la press på den norske regjeringen for å fremtvinge valget av F-35. Rødt foreslår nå at Riksrevisjonen gransker om reglene ble fulgt og Stortinget fikk riktig informasjon da beslutningen om å gå videre med F-35 ble tatt.
I tillegg til skyhøye driftskostnader har den amerikanske riksrevisjonen avdekket feil ved F-35-programmet som er så mange og alvorlige at fly blir stående på bakken. Mens britene kutter i antall F-35, vil USAs luftforsvar nå begrense bruken og ser seg om etter alternativer. VG kaller det en tillitskrise.
F-35 er norgeshistoriens dyreste skattefinansierte enkeltkjøp. Riksrevisjonen har allerede gått gjennom anskaffelsen av F-16. Da vil det sende et helt feil signal om Stortinget sier nei til å granske kjøpet av F-35.
I land med mye korrupsjon sies det at jo større skandalen er, jo mindre konsekvenser får den. Sånn kan vi ikke ha det i Norge.
Bjørnar Moxnes, stortingsrepresentant (Rødt)
Et manglende perspektiv i NRKs Frontkjempere
Alexander Kristiansen har laget en tankevekkende serie om frontkjemperne under andre verdenskrig. Intervjuene er et unikt historisk materiale. Men et stort spørsmål forblir ubesvart: Hvordan lar mennesker seg overbevise av propaganda og en forenklet virkelighet?
Kristiansen mener serien er «et tydelig eksempel på radikalisering og fanatisme» (Morgenbladet 16. april). Radikalisering er et tema vi har mye ny kunnskap om, særlig etter krigen i Syria. Men i seriens fire episoder glimrer dette fagperspektivet med sitt fravær. I stedet ser vi en militærhistorisk parade der kampstrategi har forrang foran fordypning i hvorfor noen lar seg rekruttere.
Kunne vi heller lært noe som kan trekke linjer til dagens forebyggende arbeid?
Det er lett å glemme at de kjempet for nazismen når de eldre mennene fremstår som misforståtte patrioter og åpenhjertig deler vanskelige historier fra krigen. I fronten var livet brutalt, og minnene har de båret med seg i mange år.
Frontkjemperne utfordres hverken på det ideologiske eller det psykologiske: Støttet de nazistisk ideologi? Serien hekter av den ideologiske fortellingen og går ikke inn i de psykologiske mekanismene. Flere av frontkjemperne er nå døde, men forskere som har gjort lignende intervjuer i dag, kunne kastet nytt lys over beretningene.
Radikaliseringsprosesser er aldri helt like. Mennesker trekkes mot voldelige ideologier av forskjellige grunner, men noe er også likt. En ung manns reise til Syria som fremmedkriger for IS er ikke helt ulik historien til ham som ble nazist. Deltagelsen kan ha vært et forsøk på å oppleve mening og tilhørighet. Skam og opplevelsen av ydmykhet er ofte en konsekvens av utenforskap. I en annen tid, i et annet politisk klima, hva tenkte de om tilhørighet og mening da?
Å forvalte et intervjumateriale av slik dimensjon uten å forstå mer av mekanismene, er å miste en gyllen sjanse til lærdom.
Ragnhild Sørbotten, Ph.D.-kandidat, høgskolelektor, Høgskolen i Østfold og Solveig Moldrheim, Ph.D.-kandidat, seniorrådgiver, Raftostiftelsen
