Debatt

De norske fangenes grusomme dilemma

  • Oppegård
  • Forf>
  • Av <forf>erik Lørdahl<
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den moralske siden ved Folke Bernadottes Hvite busser og redningen av de nordiske fanger fra konsentrasjonsleiren Neuengamme under krigen har vakt debatt i Aftenposten. (Se kronikker og innlegg 20.8., 21.9. og 27.9., av Bernt Lund, Bjørn Egge, Wanda Heger, Odd Kjus, Kristian Ottosen, Stig Vanberg og Ingrid Lomfors). I desember 2000 hadde jeg en samtale med nå avdøde teologiprofesser Axel Chr. Rosenkrantz Smith. Han hadde vært fange (nr. 65655) i Sachsenhausen under krigen, og var med på overføringen til konsentrasjonsleiren Neuengamme i mars 1945. Han viste meg et til da upublisert manuskript til "Kontraster. — Lyse og mørke minner fra en vond tid". Det kan kanskje være av interesse å se hva en mindre profilert konsentrasjonsleirfange mente om ankomsten til denne leiren og oppholdet der:"Et minne fra Neuengamme har gravd seg dypere ned i meg enn de fleste andre fra fangetiden. Det var bestemt at en større og nyere blokk, en toetasjes murbygning, skulle tømmes for de fangene som bodde der nå, og overlates til norske og danske fanger. Nå var det en revier-avdeling i leiren, som altså inneholdt syke fanger. Disse skulle nå flyttes over i en annen blokk. Sent en kveld ble det spurt om noen av oss kunne tenke seg å være med på denne flyttingen, og på rengjøring av bygningen, slik at vi kunne flytte inn. Det var så ofte slike ting skulle skje på natten. Slik også nå. Ingel og jeg var blant dem som meldte seg, og i halvmørket, sent om kvelden, gikk vi dit bort. Der møtte det oss en menneskelig nød og fornedrelse som jeg aldri vil glemme:Alt på avstand hørte vi ynk og skrik av avmagrede og syke fanger som var blitt båret ut, lagt på noen store traller med litt halm på. Da vi kom nærmere, så det ut til at noen av dem allerede var døde. Andre så ut til å kjempe sin siste kamp.Da vi kom inn i bygningen, slo en vond stank imot oss: blanding av lukten av simpel leir-mat, av skitt fra dysenterisyke mennesker som ikke lenger hadde kontroll over avføringen, og liklukt. På gangen og på badet lå døde mennesker. I sengene, som sto tett, lå de syke og døende, ofte flere i hver seng. Noen av dem så med store runde øyne på oss velfødde norske som gikk i de smale gangene mellom sengene. "Norweger, Brot!", hørte vi fra avmagrede mennesker som kjente sulten gnage i de syke kroppene. Hva skulle vi gjøre? Gå hjem på vår egen blokk igjen og hente litt mat fra skapene våre? Det ble ikke gjort. Vi prøvet ellers å gi en del til våre utmagrede medfanger. Men hva ville det nytte her? Det var stort sett mennesker som var helt inne i døden.Jeg husker ikke stort om arbeidet vi gjorde til å begynne med. Jeg husker at Ingel etter et par timer sa: "Axel, jeg greier ikke dette lenger. Jeg må kaste opp". Han måtte gi opp, og gå hjem på blokken vår igjen; sterke, robuste Ingel. Jeg greide meg gjennom hele natten.Ut på natten var alle de syke fangene flyttet. Vi skurte vegger og tak med sterke vaskemidler. Ut på morgenen fikk vi beskjed om at SS-ledelsen hadde bestemt at vi skulle ligge i den samme halmen som de syke hadde hatt. Våre egne tillitsmenn nektet å adlyde denne ordren. Det var slikt vi kunne tillate oss nå, under svensk beskyttelse. Vi lempet halmen ut gjennom vinduene, og skurte sengene. Når vi flyttet inn dit, ble vi da også liggende på harde trebunnen i sengene, uten halm.Denne natten har alltid siden stått for meg som vond i en annen betydning. Den står for meg som et sårt og nagende eksempel på hvordan sterke, privilegerte mennesker kan fortrenge svake og nødlidende. Det var ikke vi som hadde bestemt det, men likevel. Syke og døende mennesker ble påført den ekstra påkjenningen som flyttingen må ha vært. Det ble nok også til en verre brakke de ble flyttet. Den står også som et vondt, dømmende eksempel på hvordan vi som harde og følelsesløse mennesker kunne være ufølsomme mot nøden vi opplevde. "Brot, Norweger - Brot!" Jeg har aldri siden kunnet fri meg fra det nødropet fra lidende magre ansikter. Hvorfor hentet vi ikke litt mat, hvorfor satte vi oss ikke ned på en sengekant og strøk et menneske over et avmagret kinn?Det er lett nok å gi svar, og det ga vi den gangen: Det vil ikke nytte. Et stykke brød til en, og skrikene blir høyere fra 10 andre. Dessuten: Disse menneskene har dysenteri. All maten renner bare rett igjennom.Og likevel: ropet henger igjen i minnet mitt. Når følelseslivet mitt er blitt mer normalt, merker jeg det sterkere enn jeg gjorde den natten."

Les også

  1. Ikke alle fikk være med

  2. Redningsmannen Bernadotte

  3. Fangenes moralske dilemma

  4. Fikk livet i gave i 1945

Les mer om

  1. Debatt