Fødselspenger for de rike
Det kan virke som om dagens fødselspengeordning er et virkemiddel i forsøk på fornorskning og begrensning av fruktbarhet blant minoriteter.
Utvidelse. Pappapermisjon og fattigdom blant innvandrere har vært sommertema i mediene. Sakene har tilsynelatende ingenting med hverandre å gjøre. Men utvidet pappapermisjon ble vedtatt av Stortinget samtidig som en rekke kvinner ikke har rett til foreldrepenger i det hele tatt. Mange kvinner har ikke lønnsarbeid og dermed ikke rett til forelderpenger. Særlig blant innvandrerkvinner er det mange uten slik rett.
Fødselsraten stuper
Lønnsarbeid alene kvalifiserer til foreldrepenger. Det kan oppfattes som et politisk virkemiddel for å hindre ubemidlede kvinner i å bli mødre. Og virkemiddelet ser ut til å være effektivt. Blant kvinner som tar abort er omtrent halvparten uten lønnsarbeid. Blant kvinner som føder barn er bare ti prosent uten lønnsarbeid. Fødselsraten har stupt blant kvinner under 25 år.
Da foreldrepermisjonen ble utvidet på midten av 90-tallet, gikk også fødselsraten blant 25–29 år gamle kvinner ned. I Oslo er det mange flere kvinner med høy utdanning som blir gravide og føder barn, enn blant kvinner med lav utdanning. Halvparten av påbegynte svangerskap hos norske kvinner under 25 år i Oslo ender i provosert abort. Det foretas rundt 15000 aborter i Norge pr. år.
For å få rett til offentlige midler til omsorg for dine barn, må du bli som norske kvinner, få deg lønnet arbeid, få færre barn og send dem i barnehage så tidlig som mulig for at de skal bli norske.
Bidrar til forskjeller
Foreldrepermisjonen er særlig gunstig for foreldrepar med høytlønnet arbeid. Dagens foreldrepengeordning er derfor i strid med velferdsordningenes intensjon. De som har mest fra før, får mest i offentlig støtte når de får barn. Foreldrepengeordningen bidrar derfor til å forsterke de økonomiske forskjellene mellom barn i Norge. Mens noen bruker foreldrepermisjonen til familieferie i eksotiske strøk, føler andre seg tvunget til å ta abort fordi de har dårlig råd og er uten rett til foreldrepenger. Innvandrerkvinner og unge kvinner er betydelig overrepresentert i abortstatistikken. Første generasjons innvandrerkvinner får likevel flere barn enn norskfødte kvinner, og innvandrerfamilier er oftere fattige.
Betydelig arbeid
Hvert femte barn som fødes i Norge har en eller to foreldre som ikke selv er født i Norge. Å lage fire–fem barn og ta hånd om ungeflokken, er et betydelig arbeid, viktigere enn jobber flest og vanskelig å forene med lønnsarbeid. Fordi mange innvandrerkvinners arbeid først og fremst er å lage barn og ta hånd om dem, har de ikke rettigheter til lønn for spedbarnsomsorg slik som kvinner med lønnsarbeid. I Norge kan man ikke oppføre seg som husmødre på 1960-tallet, men følge arbeidslinjen. Først da får man velferdsrettigheter som mor, og det til tross for at Norge trenger barn.
Mon tro om ulik lønn for sped— barnsomsorg gjenspeiler storsamfunnets oppfatning om at noens barn og oppdragerevne er bedre enn andres? I så fall er det ikke første gang i norsk historie at flertallet bruker virkemidler i forsøk på fornorskning og begrensning av fruktbarhet blant minoriteter. Samenes og taternes historie i Norge er vel ikke glemt. Storsamfunnets budskap til dagens minoritetskvinner er ganske klart: For å få rett til offentlige midler til omsorg for dine barn, må du bli som norske kvinner, få deg lønnet arbeid, få færre barn og send dem i barnehage så tidlig som mulig for at de skal bli norske. Og pappapermisjonen, den kan dere bruke til familieferie i eksotiske strøk.
