Debatt

Journalister undersøker makt alle andre steder. Hvorfor ikke på kulturfeltet?

  • Anki Gerhardsen
    Teaterkritiker
Det er rart at ingen medier gikk inn i fjorårets debatt med graveredskaper, skriver Anki Gerhardsen (bildet).

Det er menings-enfold og fravær av undersøkende metode som er kulturjournalistikkens største problem. Ikke skribentenes hudfarge.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norsk anmelderi lider av mangel på mangfold, sier forfatter Priya Bains til Aftenposten. Hun er en av flere som savner kritikere med minoritetsbakgrunn.

Jeg er enig med Bains. Mangfold i alle former er viktig. Men blant våre kritikere og kulturjournalister er det større utfordringer enn etnisk bakgrunn. Særlig i fagpressen.

Ligner et tett fellesskap

Kulturfeltet er generelt så lite at det i praksis ligner et tett fellesskap. Det hjelper heller ikke at kritikere svitsjer mellom aktørrollen og rollen som smaksdommere og skribenter.

Da er faren for både meningssmitte og sosial kontroll overhengende, litt som i en menighet.

I tette fellesskap gror det fort konsensus om hva som sømmer seg, og hva som ikke sømmer seg.

Og Bains kan bare ta det med ro, i kunstfeltet sømmer det seg å lytte til minoriteter. Kulturrådet er allerede i full gang med å kartlegge hvem som kommer fra hvor.

Upassende å opponere internt

Det er nok mer upassende å opponere internt, noe kunstner Morten Traavik fikk erfare da han gikk i gang med sitt prosjekt «Sløserikommisjonen».

Hvit, mannlig, populistisk dritt, sa kunstprofessor Kai Johnsen. Fire måneder før forestillingen skulle settes opp.

Traavik samarbeidet med Sløseriombudsmannen, alias Are Søberg, og på hans Facebook-profil har latterliggjøring av samtidskunst stått sentralt. Søberg har heldigvis møtt hard motbør og sterke reaksjoner. I rikt monn.

Men maktkritikken i Traaviks kunstprosjekt, som retter seg både mot menigheten, Kulturrådet og samtidskunstens distanserte forhold til omverden, var det liten vilje til å gå åpent inn i.

Tausheten styrker menighetsteorien

I november arrangerte Kulturrådet sin årskonferanse. Kontroversiell kunst og debattklima sto på tapetet, men Morten Traavik var ikke med i diskusjonene. Hverken han eller den voldsomme kontroversen han igangsatte, ble nevnt med et eneste ord.

Det er rart. Jeg har ikke opplevd en mer omseggripende kunstdebatt noensinne. Tausheten styrker menighetsteorien, og den burde Kulturrådet være svært bekymret for.

I snart to år har teaterhusene vært mer eller mindre nedstengt. Teatersjefer og skuespillere fortviler, men samfunnet rundt? Folk har knapt brydd seg.

Kunstfeltet ser allikevel ut til å foretrekke fred og ro, og det får de også. For undersøkende kulturjournalistikk er en sjeldenhet, og det gjelder også allmennpressen. Selv ikke når påstandene hagler, går mediene inn og sjekker selv.

Ikke noe journalistikk om kvalitet

I fjor kom Fritt Ord-rapporten «Kunstnere vurderer ytringsfrihet». Der står det at hele 61 prosent av norske scenekunstnere opplever sin ytringsfrihet som dårligere beskyttet enn før. Dette får selvsagt stor medieoppmerksomhet. «Hva gjør vi når kunstnere trues?» skrev for eksempel redaktøren i scenekunst.no. Rapporten ble også brukt som et tungt argument mot Sløserikommisjonen.

Kanskje har jeg fulgt dårlig med, men jeg har ikke sett noe journalistikk på rapportens kvalitet, selv om svakhetene er åpenbare.

Tallene er hentet fra en spørreundersøkelse der bare 173 personer har svart. De fleste av dem er medlemmer i én og samme organisasjon, Norske Dansekunstnere.

Jeg tviler ikke på at enkeltkunstnere kan ha svært vonde erfaringer, og de skal tas på alvor. Men man trenger ikke være forsker for å skjønne at grunnlaget for å si noe om en større virkelighet er heller magert.

Tafatte reaksjoner

Sløserikommisjonen og måten den er blitt håndtert på, egner seg i grunnen for en studie i sekteriske strukturer. For også når usannheter blir avslørt, er reaksjonen tafatt.

Vitnesbyrd fra kunstnere som er blitt hetset, har stått sentralt i debatten, og særlig erfaringene til Tormod Carlsen. I flere medier fortalte Carlsen om trusler så alvorlige at de førte til politisak og megling i Konfliktrådet. Carlsens situasjon ble av mange brukt som selve beviset på at Traaviks prosjekt var uetisk. Therese Bjørneboe, redaktør for Norsk Shakespearetidsskrift, skrev mye om Carlsens sak.

Men da Konfliktrådet anmeldte Carlsen for dokumentforfalskning, ble det ganske stille.

Scenekunst.no, som behørig har omtalt både Sløserikommisjonen og Carlsen, har så vidt jeg kan se ikke nevnt anmeldelsen overhodet. Norsk Shakespearetidsskrift har kun publisert Konfliktrådets egen pressemelding. Flere aviser lagde en nyhetssak, men ikke noe mer enn det.

Mangel på mangfold

Det er rart at ingen medier gikk inn i fjorårets debatt med graveredskaper. For den berører store spørsmål: Hvor fri er egentlig kunsten? Hvem sitter med definisjonsmakten? Hvem får rope og hvem finner det tryggest å holde kjeft?

Journalister undersøker jo makt alle andre steder, så hvorfor ikke her?

Jeg tror det handler om mangel på mangfold. Og dessverre også et samfunn som ikke bryr seg.

Anki Gerhardsen er medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Kommisjonen fikk mye kritikk for å ha invitert Sløseriombudsmannen og Morten Traavik til et innspillsmøte om kunstnerisk ytringsfrihet.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Medierevisjonen
  2. Kultur
  3. Mangfold
  4. Kulturrådet