Debatt

Jeg er sykepleier, og jeg er sliten. Av å beklage.

  • Maria Fallsen
    Maria Fallsen
    Sykepleier
Jeg håper at jeg i fremtiden kan anbefale andre å bli sykepleiere. Fortsetter det sånn som det er nå, vil det ikke være mange igjen, mener Maria Fallsen. (Illustrasjonsfoto)

Selv om jeg reddet et liv, gikk jeg hjem fra jobb med verdens dårligste følelse.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne uken jobbet jeg dobbelt så mange timer som en normal arbeidsuke.

Jeg er sykepleier på en travel avdeling på et lokalsykehus på Østlandet. Jeg elsker jobben min. Men etter bare ett år, begynner jeg å bli sliten. Av å beklage.

«Bestemor lå i avføring»

På én og samme vakt skal jeg ta vare på syv pasienter. På natten opptil fjorten. Alvorlig akutt syke, og gamle.

Naturlig nok opplever jeg dødsfall på min vakt. Samtidig får en annen pasient brystsmerter, én drar ut et thoraxdren, mens en annen får avføring i bleien.

Alt skjer ofte samtidig, og burde håndteres umiddelbart. Jeg må prioritere etter hva som haster mest.

Dessverre haster det ikke med pasienten som er død, heller ikke den fulle bleien. Et hjerteinfarkt og en pneumothorax derimot, det må behandles med én gang. Da kan det stå i avisen noen dager senere at «bestemor lå i avføring på sykehuset».

Det avisen ikke skriver, er hvorfor.

Verdens dårligste følelse

Det skjer fordi jeg ikke kan være alle stedene på én gang.

En vakt sto jeg to timer over en dame. Hun var så dårlig at jeg ikke visste om hun kom til å overleve. Jeg ga medisiner, oksygen, tok blodgass og blodprøver.

Og hun overlevde. Takken var at jeg fikk kjeft. Av de andre pasientene jeg ikke fikk tatt godt nok vare på. Det forstår jeg. De er på sykehus, og er engstelige.

Jeg elsker jobben min. Men etter bare ett år, begynner jeg å bli sliten, skriver sykepleier Maria Fallsen.

Jeg må legge meg flat og beklage. Beklage for at det ikke er nok tid. Beklage for at jeg ikke har mange nok hender.

Selv om jeg reddet et liv den vakten, gikk jeg hjem fra jobb med verdens dårligste følelse.

Avvik etter avvik

Mine hardtarbeidende kolleger er min største motivasjon. Jeg hadde aldri klart meg uten dem. Jeg har også en fantastisk sjef som strekker seg utrolig langt. Så hva kan vi gjøre? Fortsette å skrive avvik etter avvik som aldri blir gjort noe med? Jobbe så mye og hardt at vi til slutt sier opp?

Jeg håper politikerne og ledelsen i sykehusene har en plan. Slik at jeg og andre sykepleiere orker å stå i jobben og får en lønn som samsvarer med ansvaret. Jeg håper at jeg i fremtiden kan anbefale andre å bli sykepleiere.

Fortsetter det sånn som det er nå, vil det ikke være mange igjen.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Toåringen min måtte på legevakten tre ganger. Kun én av legene så henne.

  2. Fastlegen så meg i øynene og sa at jeg hadde løyet. Hva skjedde?

Les mer om

  1. Sykepleie
  2. Helsetjenesten
  3. New Public Management