De som ønsker avkolonisert undervisning, er på feil lærested
Mann eller kvinne, hvit eller farget, fattig eller rik. I en akademisk kontekst er det irrelevant hvem som kom med viktige bidrag.
De siste årene har det kommet ønsker om å avkolonisere undervisningen ved universiteter og høgskoler. Kravet begrunnes med at den vitenskapelige kunnskapen undertrykker den erfaringsbaserte kunnskapen som finnes i ikke-vestlige kulturer, så som tidligere kolonier og urbefolkninger.
Det forlanges derfor at disse to kunnskapene skal likestilles.
Kravet om likestilling av disse to kunnskapene synes å springe ut av manglende forståelse av hva man i vitenskapen mener med at en påstand skal være evidensbasert. La oss ta et aktuelt eksempel.
I kinesisk folkemedisin finnes det ifølge litteraturen over 1000 plantemedisiner som virker mot parasitter. Kinesiske Tú Yōuyōu (1930- ) gikk systematisk til verks, det vil si at hun testet mange gamle «hypoteser» og kom frem til et virkestoff i en plante som tok livet av malarialarvene. Det fikk hun Nobelprisen i medisin for i 2015.
Aristoteles risikerer å bli tatt ut
Dette viser at det finnes nyttig kunnskap i ikke-vestlige kulturer. Samtidig viser det problemet med den kunnskapen. Skal studenter lære om alle de tusen plantene?
De som ønsker en avkolonisert undervisning, fremmer også krav om at personer med rasistiske og kjønnsdiskriminerende holdninger må tas ut av pensum.
Aristoteles risikerer derfor å bli tatt ut. Han eide nemlig slaver og mente at kvinner var biologisk underordnet menn – de hadde færre tenner enn menn, og livmoren fungerte kun som et fuglereir i forplantningen.
For akademikere er ikke dette klanderverdig. De skal nemlig vurdere tekster med utgangspunkt i «problemsituasjonen» (konteksten), for å si det med vitenskapsteoretikeren Karl Poppers (1902-1994) ord. Uten å felle moralske dommer.
I en akademisk kontekst er det nemlig irrelevant hvem som kom med viktige bidrag til vitenskapene eller samfunnet, mann eller kvinne, hvit eller farget, fattig eller rik – og deres personlige moral.
Dreier seg om akademias sjel
Studenter skal gis opplæring i kritisk tenkning. Det får man ikke ved å ekskludere personer eller litteratur man tar avstand ifra, men av å lære om hvorfor vi ser annerledes på det i dag. De som ber om avkolonisert undervisning, overser også at alle universiteter har forpliktet seg til å legge den vitenskapelige metoden til grunn når de forsker og underviser.
Kravet om avkolonisert undervisning er et ønske om å få opplæring i den før-vitenskapelige tenkningen. I praksis betyr det et krav om å avakademisere undervisningen.
Diskusjonen omkring avkolonisering av undervisningen dreier seg derfor om akademias egenart/sjel. Og den er det så absolutt verdt å hegne om.
Så å si alt studentene lærer i de klassiske fagene ved universiteter rundt om i verden, fra kunst til naturvitenskap, stammer fra personer som har vokst opp i den vestlige kulturen (C. Murry, 2003, «Human Accomplishment: The Pursuit of Excellence in the Arts and Sciences, 800 B.C. to 1950») og som derfor har fått opplæring i den vitenskapelige metoden.
