Hvorfor viser ikke norske medier frem tegningen Lars Vilks ble kjent for?
Fraværet av tegningen sier noe om tiden vi lever i.
For folk flest er den svenske kunstneren Lars Vilks kjent for én eneste ting: En enkel strektegning av profeten Muhammed. Han kastet seg på en trend i Sverige i 2007, der en rekke gatekunstnere lagde såkalte rondellhunder. Eller rundkjøringshunder, som det ville blitt hetende på norsk.
Men Vilks brukte altså sin rondellhund til karikatur og religionskritikk.
Han satte profetens hode på hundekroppen, og dermed var helvete løs. Vilks ble et terrormål for ekstreme islamister og levde resten av sitt liv med drapstrusler, drapsforsøk, attentat og også et fullstendig tap av frihet.
Nå er han død, og alle aviser som har omtalt den tragiske hendelsen, skriver omtrent det samme som jeg har skrevet så langt.
Det er bare én ting som mangler, og det er tegningen av rondellhunden.
Ingen karikatur å se
Kunsthistoriker Lars Elton skriver fint om den provoserende kunstneren i Dagsavisen og legger stor vekt på karikaturen han tegnet. Men det er ingen karikatur å se.
Tegner Roar Hagen skriver vesentlig og godt om mannen og kunsten i VG. Avisen vier seks sider til artikler om Vilks. Men uten Vilks’ tegning.
Klassekampen har to sider. Ingen tegning. Nettavisen, Dagbladet: Ingen tegning. NRK Dagsrevyen: et kort glimt av en faksimile.
Bare Aftenposten publiserer en beskjeden versjon i forbindelse med Frank Rossaviks kommentar om en kunstner som ble sviktet av sine egne og overlatt til seg selv, sikkerhetsvaktene og en ensom kamp for ytringsfrihet.
Hva frykter mediene?
Det er forståelig at redaktørene vegrer seg. Å lage humor over islam har vist seg å være livsfarlig.
Massakren i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo er det verste eksempelet, men også mediehus som har vist frem karikaturer som en del av sin løpende nyhetsdekning, er kommet på ekstremistenes radar. Det er ikke så rart at et redaksjonelt valg som kan sette de ansattes liv i fare, ikke er enkelt.
Det som er rart, er stillheten.
Det er forståelig at redaktørene vegrer seg. Å lage humor over islam har vist seg å være livsfarlig.
At ikke redaktørene forklarer leserne sine hvorfor de ikke viser frem det Lars Vilks er aller mest kjent for. Hvordan de vurderer. Hva de frykter.
Det som er rart, er at det ikke er debatt på Dagsnytt 18. Om rondellhundens fravær når kunstnerens liv oppsummeres i spaltene. Og hva dette fraværet, både av tegning og problematisering, sier om tiden vi lever i.
For fraværet ser ut til å ha blitt en selvfølge som man knapt finner det nødvendig å diskutere. Det er som om alle som ikke har lov til å gå lei, har gjort nettopp det.
Etterlater en trist beskjed
Lars Vilks holdt fast på kunstens rolle som mothårs, provoserende, utenfor, vanskelig og farlig for autoriteter. Måten pressen har valgt å forholde seg til denne mannens bortgang på, etterlater en trist beskjed.
Ikke bare til et frihetselskende samfunn, men til alle enkeltindivider som mener annerledes, tenker annerledes, er oppglødd og frustrert og vil skape endring. Ikke mer rå religionskritikk, takk. Ikke mer harselerende satire.
Har vi sett vår siste karikatur av den mektige gudeverdenen? Jeg tror det.
Lars Vilks er død. Og med ham dør også en stor del av kampen for upassende kunst. Og upassende humor. Det har pågått over tid, men det har noe endelig over seg når heller ikke pressen synes det er noe mer å kjempe for.
Oppdatert 6. oktober klokken 14.48 med at NRK viste en faksimile.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.
