Debatt om psykisk helse: Én pakke for alle?

Erna Solbergs behandlingspakker til personer med psykiske lidelser blir en gedigen skuffelse hvis alle som åpner dem får det samme.

Vi vil være de første til å hilse velkommen mer forpliktende og forutsigbare behandlingsforløp også for folk med psykisk uhelse. Og vi signerer mer enn gjerne statsministerens virkelighetsbeskrivelse av psykiske helsevern: Ventetidene er for lange, og det er uforklarlig stor variasjon i valg av behandlingsmetoder.

Men vi er redd regjeringen bidrar til alt annet en «pasientenes helsetjeneste» hvisreformen som nå er lansert, ikke tar høyde for de store individuelle variasjonene mellom pasientene. Selv innenfor samme diagnosegruppe kan variasjonene være store. Og da sier det seg selv at det er grense for hvor mye vi kan standardisere behandlingsinnsatsen.

Oppskriften lar seg ikke uten videre overføre

Det kan være besnærende, som Solberg-regjeringen gjør, å kopiere kreft-pakkeforløpene. De første pakkeforløpene for kreft ble innført fra 1. januar.

De inneholder oppskrifter på hva som skal skje og når det skal skje, og er et viktig løft i retning trygghet og forutsigbarhet for pasientene. Men oppskriften lar seg ikke uten videre overføre til psykisk helse-feltet.

Dette kan blant annet forklares med de store forskjellene mellom hvordan fysisk sykdom og psykiske lidelser blir diagnostisert. Vi vet at kreft skyldes skadelig celledeling. Vi vet hvilke tiltak som kan hjelpe. Med andre ord skal diagnosen gjøre oss i stand til å forstå hva en pasient trenger for å bli frisk.

Når det gjelder psykisk helse vil det som regel være annerledes: To pasienter kan være like i den forstand at de begge har diagnosen depresjon. Men det som utløser og opprettholder lidelsen, og risiko— og beskyttelsesfaktorene i pasientens liv, kan være vidt forskjellig.

• Hva hvis pasientene har flere psykiske lidelser samtidig (komorbiditet), noe som er regelen snarere enn unntaket ved forekomsten av psykiske lidelser?
• Hva hvis pasienten har en tung og vanskelig familiesituasjon å drasse med i tillegg til sin egne alvorlige diagnose?
  Er det i det hele tatt mulig å lage pakkeforløp og standarder for kompleks problematikk av denne typen?

Reelt bilde av pasientens behov

Mangfoldet av viktige bakgrunnsfaktorer gjør at den psykiske diagnosen i seg selv ikke fullt ut gjør oss i stand til å forstå hva en pasient har behov for, hvilken behandling som trengs eller hvor mange timer og ressurser som må til for å hjelpe.

Derfor blir det like viktig å vite hva som kjennetegner pasienten med diagnosen, som å vite hva slags diagnose pasienten har.

Derfor trenger vi et pasientklassifiseringssystemer som inkluderer faktorer som gir et reelt bilde av pasientenes hjelpebehov.

Tar ikke pakkeforløpene høyde for denne kompleksiteten, kan det vise seg å bli et blindspor på vei mot «pasientenes helsetjeneste» som regjeringen har flagget som visjon for sin helsepolitikk.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.