«Jeg mot meg» og følelser som underholdning | Cato Grønnerød

  • Cato Grønnerød
    Førsteamanuensis, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Psykolog Peder Kjøs leder NRK-serien Jeg mot meg, der åtte unge mennesker lager videodagbøker om møtes til samtaleterapi.

Med programmet «Jeg mot meg» skal Peder Kjøs drive folkeopplysning ved å vise noe så følelsessentrert som psykoterapi uten at det blir underholdning. Det er mildt sagt krevende.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Peder Kjøs, psykolog og terapeut i serien Jeg mot meg, svarer ifølge professor Anne-Kari Torgalsbøen unnvikende på kritikken hun reiser mot serien om hvorvidt terapi blir underholdning og at psykologetikken dermed strekkes for langt.

Les også

Ja, trenger vi egentlig «Jeg mot meg»? | Anne-Kari Torgalsbøen

Kjøs svarer at serien er «stramt redigert» og at samtalene måtte klippes av etiske hensyn. I tillegg inkluderer serien personlige videoklipp og musikk, og zooming og panorering brukes for å understreke følelser og stemninger.

Cato Grønnerød

Strekkes etikken?

I utsagnet om stram regi aner jeg en innrømmelse, men det virker som om Kjøs ikke kan uttale den åpenbare følgen av utsagnet, nemlig at serien dermed også er underholdning i den forstand at den må være seervennlig.

Blir det da åpenbart at etikken strekkes og Torgalsbøen får rett? Da burde han kanskje ikke laget serien? Folkeopplysning er viktig, og mange blir nok mer opplyste av å se serien. Kjøs ser ikke ut til å være villig til å diskutere underholdningsaspektet, men hva er i så fall dette?

Mennesker i krise

Mediene jager etter følelser, og helst de ekte følelsene hos virkelige mennesker som er villige til å eksponere seg eller blir satt i situasjoner hvor de kanskje ikke opplever å ha noe valg. I forrige Søndagsrevyen dekkes flommen på Vestlandet med reportere som er midt i kaoset.

En innbygger høres på telefon midt i en krise der husdyrene er i ferd med å bli tatt av flommen. Spørsmålet fra reporteren lyder: «Hva føler du nå?» Mannen i telefonen begynner å gråte. Så får vi vite at det gikk bra allikevel, brannvesenet reddet ut alle geitene. Siden lydklippet er tatt med, mener tydeligvis NRK at dette er god TV.

Tapre smil og blanke øyne

Innslag som dette har gjort at jeg for det meste har sluttet å se Dagsrevyen. Ikke fortell meg at dette er nyheter, NRK. Ikke fortell meg at dette er fakta vi har behov for, at det gjør oss mer opplyste om flommen og dens konsekvenser.

Slike innslag handler kun om følelser og spiller på samme mekanismer som reality-TV-show, vi skal leve med i det som skjer.

Hva er ellers poenget med for eksempel å se på TV at noen ser på TV? Eller at noen flørter og konspirerer og har seg i kjente reality- TV-serier? Nyheter er også blitt reality-TV ved at alle kanaler skal ha reportere på stedet der det skjer, når det skjer, og at de skal ha frem følelsene.

De berørte skal på direkten fortelle med tapre smil, blanke øyne og skjelvende munnviker at livsverket deres er revet bort av vannmassene.

Blind?

I dette medielandskapet skal Kjøs drive folkeopplysning ved å vise noe så følelsessentrert som psykoterapi uten at det blir underholdning. Det er mildt sagt krevende. Kan det også hende Kjøs er blind for de aspektene han kritiseres for å overse?

Vi bruker mye video i terapiundervisningen i psykologutdanningen. Jeg påpeker jevnlig for studentene at det er lett å sitte og analysere og plukke fra hverandre adferd og utsagn fra en video, mens de som spiller eller er pasient og terapeut, er bundet av relasjonen og opplever den på en annen måte.

Kjøs forsvarer sitt perspektiv innenfra, mens vi som ser på, kan se andre, mer problematiske aspekter.

Seeren har ingen forpliktelse

Vi som ser på Jeg mot meg deltar ikke i relasjonene i gruppen og kan ikke oppleve stemningen og gruppedynamikken slik Kjøs og deltagerne kan. Vi får bare utsnitt av den og observerer noen aspekter, og vi legger til og trekker fra opplevelser etter eget forgodtbefinnende.

Seeren har ingen forpliktelse til å ta vare på relasjonen og menneskene i gruppen, vi kan mene akkurat hva vi vil, og vi kan gi høylytt uttrykk for det om vi ønsker.

Nettopp her ligger etter mitt skjønn kimen til underholdning i et program som dette. Vi blir engasjerte, men på egne premisser slik at vi får det vi vil ha, og skrur av når det blir for mye eller for ubehagelig.

Jeg er derfor enig med professor Ole Jacob Madsen som i sin kronikk i Aftenposten nylig, påpekte at den redigerte virkelighet ikke er lik den virkelige virkelighet.

Les også

Den betingede åpenheten om psykiske lidelser | Ole Jacob Madsen

Mindre følelser, mer sak?

Ekte terapi er for langsommelig for TV, den må redigeres, den må brytes opp for å være seervennlig – eller underholdende.

Kunne man lage en mer saklig fremstilling av hva terapi er enn Jeg mot meg viser, med mer eksempler og forklaring og mindre personlig eksponering av deltagerne? Rett og slett mindre følelser og mer sak?

Dette bør Kjøs kunne diskutere uten å ty til stråmannsargumentasjon og parkering av kritikerne ved å hentyde til at de mener alt blir galt uansett.