Debatt

Kunne Gunnar Sønsteby vite hva som kom til å skje med jødene, tre måneder i forveien? | Torgeir E. Sæveraas

  • Torgeir E. Sæveraas
    Historiker og forfatter
Oslo, høsten 1940.

Sommeren 2012 gjorde jeg en sjokkerende oppdagelse: Min grandonkel ledet jødeaksjonen i Stavanger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sommeren 2012 gjorde jeg en sjokkerende oppdagelse: Min grandonkel hadde vært avdelingsleder i Statspolitiet og ledet jødeaksjonen i Stavanger. Dette fikk meg til å skrive boken I skyggen mellom trærne. Om krig og ansvar, der jeg forsøker å finne ut av hvordan en mann som ikke hadde så ulik bakgrunn fra meg selv, kunne gjøre det han gjorde.

Torgeir E. Sæveraas mener Marte Michelet tar feil.

Noe jeg også har forsøkt å finne svar på, er hvem som tok initiativet til aksjonene i Norge. Dette spørsmålet tas opp i Marte Michelets nye bok, særlig knyttet til når beslutningen ble tatt. Her mener jeg oppriktig, og ikke på grunn av den uheldige dikotomien Michelet stiller opp i Aftenposten 2. desember (at kildene leses enten med hjemmefrontens eller de forfulgtes blikk), at Michelet tar feil.

Michelets feillesninger får konsekvenser for hennes argument om at hjemmefronten fikk kjennskap til aksjonen lang tid i forveien.

I Aftenposten 22. november hevder Michelet at et sentralt premiss i den norske forskningen om Holocaust har vært at aksjonen mot jødene «ble planlagt spontant helt i slutten av oktober 1942». Dette er riktignok det to sentrale Statspolitirapporter forteller, der jødeaksjonene blir beskrevet som lynaksjoner.

Litteraturen om emnet gir derimot et annet bilde.

Utviklet sin egen plan

Bjarte Bruland viser i sin bok, Holocaust i Norge, at den tyske okkupasjonsmakten benyttet en hendelse der en grensepolitimann ble drept som påskudd til å gå til aksjon, men at dette var en kulminasjon av lang tids radikalisering.

Bruland er forsiktig med å plassere initiativet hos enkeltpersoner, men i arbeidet med min egen bok har jeg gjort funn som har relevans for høstens debatt. Særlig viktig for å forstå ansvarsforholdene er Gestaposjef Hellmuth Reinhards teleks til de tyske politimyndighetene i havnebyen Stettin kl. 00.55 natt til 25. november 1942. Her skrev Reinhard at han av «særskilte grunner» først da kunne opplyse at 700−900 norske jøder ville ankomme tre dager senere, for videretransport til Auschwitz.

Hvilket grunnlag har vi for å mene at den 24 år gamle motstandsmannen Gunnar Sønsteby kunne vite hva som kom til å skje, tre måneder i forveien? spør kronikkforfatteren.

Samme dag kl. 17.45 forelå nærmere instrukser fra Berlin, der det ble beskrevet hvilke nasjonaliteter som skulle omfattes av aksjonen, og presisert at jøder i «blandingsekteskap» skulle holdes tilbake.

I sin nye bok hevder Michelet at dette svaret viser lite annet enn at logistikken ikke var avklart med Berlin, men at en beslutning om å iverksette en aksjon mot jødene i Norge forelå allerede sommeren 1942. Hun mener også at det senest under Wannsee-konferansen 20. januar samme år ble slått fast en hensikt om å utrydde jødene i Norge (s. 151−153).

Les også

Hjemmefront-debatten mangler perspektivene fra internasjonal forskning, mener Robert Murphree

Ørsmå, men viktige detaljer

Problemet er bare at det i referatet fra Wannsee-konferansen ble påpekt at en «dyptgående» aksjon mot jødene i de nordiske landene kunne føre til «vanskeligheter» og derfor burde utsettes, noe som ikke ville føre til noen «vesentlig innskrenkning» av utryddelsesprogrammet.

Av den grunn er det vanskelig å lese svaret fra Berlin på annen måte enn at «Hovedkontoret for rikssikkerhet» (RSHA) ikke var forberedt på aksjonen i Norge. Dette innebærer ikke at den oppsto spontant, men at krefter i Norge, særlig Gestapo, utviklet sin egen plan.

Marte Michelets bok om Hjemmefronten og jødedeportasjonene har vakt stor debatt.

Ørsmå, men viktige detaljer som nummereringen av teleksene tyder også på dette. I 1967 ble Reinhard stilt for tysk rett, og i motsetning til det Michelet hevder endte ikke saken med «full frifinnelse» (fn. 5, s. 373). Derimot ble Reinhard kjent skyldig i medvirkning til jødeaksjonen (men straffekravet ansett som foreldet). Den tyske dommen baserte seg på at han handlet på ordre fra Berlin.

Imidlertid skrev Reinhard i sin teleks til Stettin at den ble sendt «uten forutgående melding», mens svaret fra RSHA refererer til en teleks Reinhard sendte fra Oslo like etter midnatt natt til 25. november, det vil si før teleksen til Stettin.

Les også

Under krigen ble mer enn 800 menneskeliv reddet av Carl Fredriksens Transport. Det kostet mye mer enn penger.

Fratar ikke skyld eller ansvar

Dette dokumentet kunne trolig avklart mange spørsmål om Holocaust i Norge.

Likevel tyder de bevarte teleksene både på at Reinhard spilte en mye mer sentral rolle enn det han blir tillagt av så vel Michelet som Bruland, og at et av Michelets sentrale premisser, nemlig at jødeaksjonen i Norge ble planlagt allerede sommeren 1942 i samforstand med Berlin, ikke har støtte i kildematerialet.

Selv om ordregangen bak aksjoner mot jøder ofte ikke foregikk skriftlig, gjorde den det her, og det er derfor grunn til å tro at teleksene sendt i forbindelse med Donaus avgang ville referert en tidligere ordre eller overenskomst. Beslutningen om å gå til aksjon virker således å ha blitt tatt i Norge med Gestapo-sjef Reinhard i en sentral rolle, ikke spontant, men som Bruland skriver, tidlig på høsten 1942.

Denne påpekningen har selvsagt ikke til hensikt å frakjenne andre tyske og norske aktører (og da særlig min grandonkel) ansvar eller skyld.

Skal vi kunne forstå hvorfor jødeaksjonen i Norge ble gjennomført, er det imidlertid viktig at vi kartlegger hvordan den fant sted. For hvis det er slik at RSHA i Berlin nærmest ble overrasket av initiativet fra Gestapo i Norge, hvilket grunnlag har vi da for å mene at den 24 år gamle motstandsmannen Gunnar Sønsteby kunne vite hva som kom til å skje, tre måneder i forveien?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Krigshistorie
  2. Gunnar Sønsteby
  3. Holocaust