Debatt

Det å undervise bør bli sett på som like verdifullt som forskning | Per Arne Bjørkum

  • Per Arne Bjørkum
    Forsker og forfatter

Retten til å undervise ved et universitet er en meget eksklusiv rett. Det er langt flere forskere i verden enn det er undervisere, skriver Per Arne Bjørkum. Foto: Arkivfoto: Ingar Storfjell

Samlet sett er god undervisning mer verdifullt for samfunnet enn god forskning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I den pågående debatten om undervisning versus forskning, kan det være på sin plass å minne om at når man blir ansatt i en vitenskapelig stilling ved et universitet, enten som førsteamanuensis eller professor, er det fordi man er blitt funnet kvalifisert til å undervise på høyeste nivå i samfunnet. Med stillingen følger det også en forventning om at man skal forske, men det unike ved stillingen er retten til å undervise.

Forske kan man gjøre «hvor som helst». Derfor, hvis man sier ja til en slik stilling og i etterkant omtaler undervisningen som en plikt, opptrer man uryddig.

Per Arne Bjørkum, forsker og forfatter.

«Undervisningsgøy»

Man burde kunne forvente at de som søker vitenskapelige stillinger ved et universitet har skjønt hvilke jobbe de har søkt på, og at de derfor er genuint interessert i å undervise. For å få et godt arbeidsliv ved et universitet må man like å undervise og helst glede seg til hver time, endog kunne ha det gøy foran studentene – noe trolig statsråd Iselin Nybø hadde i tankene da hun oppfant begrepet «undervisningsgøy».

Mange søker seg nok til universitetene fordi de ønsker å forske, men universitetene har begrenset med penger til det formål. Derfor må man skaffe penger fra andre. De fleste søker Forskningsrådet, men der er nåløyet trangt.

Les også

Les også: Kunnskapsforetak? Nei takk! | 84 akademikere

Holdningene må endres

Det er derfor ingen garanti for at man får støtte til å drive forskning på skikkelig vis. Derfor, selv om man får satt av oppunder 50 prosent av tiden til forskning, er det ikke alle som kan bruke den slik de er forpliktet til å gjøre.

Spørsmålet blir da hva man skal gjøre med den «ledige» tiden? Skal man undervise mer, eller skal man bruke enda mer tid på å skrive søknader om penger?

Alle bør få sjansen, men når man har forsøkt i mange år uten å lykkes, betyr det at man ikke har klart å leve opp til forventningene om å drive forskning. Da bør ledelsen kanskje vurdere å bruke sin styringsrett og «pålegge» vedkommende å undervise mer.

For at det skal skje uten konflikter, bør det å undervise bli sett på som like verdifullt som forskning. Det har med holdninger å gjøre. De må nok endres. Da kan det være nyttig å skjele til historien.


Datidens popstjerner

Universitetene ble grunnlagt i middelalderen med det formål å utdanne folk. Det er fremdeles ett av universitetenes samfunnsoppdrag. Det er også det viktigste. Samlet sett er god undervisning mer verdifullt for samfunnet enn god forskning.

De ferdige studentene tar nemlig med seg kompetansen inn i (lokal) samfunnet, mens gode forskningsresultater «flyr» verden rundt. I middelalderen «fløy» studentene fra hele Europa til universitetene som hadde de beste undervisere. De var datiden popstjerner. De færreste av dem drev med forskning.

I min tid som dekan ved Universitetet i Stavanger (2007 -2011), forsøkte jeg å oppgradere undervisningen med mottoet: «Det som betyr mest for studenter flest, er gode undervisere». Det var ingen som protesterte – overfor meg.

Jeg tror derfor at det ikke er så vanskelig å få de vitenskapelige ansatte ved universitetene med på ideen om «Den gode undervisningen». Hvordan man best skal lykkes med det, er derimot noe mer uklart.

Et kurs i pedagogikk kan være nyttig, men det vil ikke kunne gjøre en matt gråstein om til gull. Man bør jobbe med holdningen til undervisning. Det tar tid.

En eksklusiv rett

Enn så lenge bør du som underviser ha i tankene at studentene som sitter foran deg, har tatt opp private lån for å lære av deg. Ikke som forsker, men som autorisert formilder av kunnskap andre har forsket frem – det aller meste for lenge siden.

Det er grunn til å være meget stolt av å få lov til å være en del av den 800 år gamle undervisningstradisjonen. Retten til å undervise ved et universitet er nemlig en meget eksklusiv rett. Det er langt flere forskere i verden enn det er undervisere.

Dessuten, de fleste forskerne opplever at publikasjonene deres ikke blir lagt merke til av andre forskere. Det blir som å forelese der alle studentene har falt i søvn. Da må det da vel være bedre å ha det «undervisningsgøy» foran (år) våkne studenter?

Les mer om

  1. Debatt
  2. Universitet
  3. Studentliv
  4. Høyere utdanning
  5. Undervisning
  6. Forskning og vitenskap

Flere artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Slik gikk den store digitale omstillingen etter koronakrisen

  2. DEBATT
    Publisert:

    Gamle universiteter bør se til høyskolene

  3. DEBATT
    Publisert:

    Forskerne må belønnes for innovasjon

  4. DEBATT
    Publisert:

    Vil regjeringen svekke universitetenes selvstyre?

  5. DEBATT
    Publisert:

    Fri forskning under press

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Hvordan verne om akademisk frihet ved norske universiteter