Dagens kortinnlegg, onsdag 2. mai

Det koker av ytringslyst på Oslos lærerværelser, diskusjonen om jødedeportasjonene i Danmark fortsetter og

#JegerSimon

Du har også vår fulle støtte, Simon Malkenes.
Vi støtter lærerne ved Nydalen videregående skole sin uttalelse i Aftenposten 26. april 2018.

Vi, 53 ansatte ved Foss videregående skole, er enige i at Malkenes er blitt utsatt for urimelig behandling etter at han kritiserte inntakssystemet i Osloskolen. Behandlingen av Malkenes viser at lærerne ikke kan ytre seg fritt om sider ved skolen som de mener hverken er til elevenes eller lærernes beste. I Arbeidsmiljøloven, kapittel 4. Krav til arbeidsmiljøet, §4-3, står det at alt arbeid
«skal legges til rette slik at arbeidstagers integritet og verdighet ivaretas».

Slik vi ser det, er det hverken tatt hensyn til Malkenes’ integritet eller verdighet i denne saken.

Petter Voss, Elin Stokke, Anette Nielsen, Tone Carlsen, Vibeke Sæther, Pia Skøien, Tine Sunde, Hanne Berg, Ellen Gulli, Anders Brunsvik, Lars Haugbro, Thor Steinar Grødahl, Jan Tiller Bjørntvedt, Åse Alvær Pedersen, Hans-Christian Rørkoll, Nils Kobberstad, Christine Forland, Bjørg Aschehoug, Siri W. Dalene, Susanne Hoksnes, Jon Haukeland, Ole Relling, Hanne Van der Hagen, Grethe Christensen,
Maaike J. Grit, June Olsen, Pål Rullestad, Anne-Katrine Bratfos, Ingeborg Sæther, Aase M. Sørbø, Anne Stølen, Kari Raff Reinemo, Frøy Grøndahl, Tonje Folkestad, Bodil Wiig Berge, John Inge Qvale, Nina Caspari, Sindre Stenersen Hovdenak, Randi Svarstad, Alina Dominte Antonsen, Svein Ove Ødegård, Ingrid Dalgeir, Ingvild Liven, Asbjørg Brunstad, Elida Skøien, Simen Braaten, Vigdis Lilleborg, Gunhild Jørem, Monica Kjeldsberg, Egil Bakken, Victoria Holck, Nina Lundberg og Lise Arnesen.

Elevadferd, ytringsfrihet og krenkelseskultur i Oslo-skolen

Jeg støtter Simon Malkenes i hans modige og ærlige beskrivelser fra klasserommet.
Saken har flere sider. Inntakssystemet er en av dem. Men Malkenes’ beskrivelse av elevenes oppførsel er i seg selv interessant:

Hvordan kan elever synes det er greit å oppføre seg på denne måten, og likevel føle seg krenket i ettertid? Hvorfor tar de ikke selv ansvar for sin mangel på høflighet og folkeskikk? Er det ikke Malkenes som burde føle seg krenket i møte med slike elever? Er det slik at elever som sliter faglig har større «rett» til å oppføre seg dårlig?

Ytringsfriheten er en bærebjelke i samfunnet vårt. Om ytringsfriheten innskrenkes, gir det signal om dårligere vilkår for demokratiet. Det Søgnen gjør gjennom sin opptreden i Dagsnytt 18

er å dobbeltkommunisere. Hun snakker varmt om hvor fint det er at lærere ytrer seg. Men sluttappellen lyder slik: «Lærere er hjertelig velkommen til systemkritikk, men de må gjøre det på en sånn måte at elever ikke opplever å bli krenket.»
I praksis er dette å frata lærere muligheten til å ytre seg offentlig om noe som kan ha med elever å gjøre. Det vil alltid være mulig for noen å føle seg krenket.
Simon Malkenes har fått en advarsel av sin rektor, og denne ligger nå i mappen hans for resten av hans yrkeskarrière. Men Malkenes har ikke gjort noe galt. Krenkelseshysteriet i samfunnet vårt og en ny paragraf i Opplæringsloven har mye av skylden.

Jeg er overrasket over at ledelsen i Osloskolen virker til å mangle en grunnleggende forståelse av ytringsfrihet. Jeg undrer meg også over at ikke Astrid Søgnen ser hvordan den nye paragrafen i opplæringsloven kan senke statusen til læreryrket. Og jeg synes det er synd at ikke skoleledere i Oslo kommer på banen og støtter Simon Malkenes.

Erlend Gjestrud lærer ved Korsvoll skole

Deportasjonen av de danske jødene

Forfatter, dramatiker og regissør Øystein Stene har sterke meninger om deportasjonen av de norske jødene i november 1942. Han skriver som om de norske politifolkene som deltok, visste at man sendte jødene til gasskamrene i Auschwitz. Men knapt noen i Norge – eller for den saks skyld i Europa – hadde på dette tidspunkt kjennskap om gasskamrene. Den tyske versjonen var at jødene skulle deporteres til arbeidsleirer i Øst-Europa.

Det er også misvisende når Stene sammenligner deportasjonen i Danmark med deportasjonen i Norge. For det første ble de danske jødene først deponert i oktober 1943, altså ett år etter deportasjonen fra Norge. Da var det kjent av jøder fra hele Vest-Europa ble sendt østover, selv om man fortsatt ikke hadde kjennskap til gasskamrene.

Men det viktigste var at den tyske diplomaten Georg Duckwitz, noen dager før deportasjonen skulle iverksettes, varslet fremtredende danske politikere. Disse varslet motstandsbevegelsen og selvsagt også den jødiske overrabbineren. Dermed flyktet jødene – først ut av egne hjem – deretter til Sverige. Det forteller noe om situasjonen at flere måneder forkant hadde Duckwitz vært i Stockholm og hatt samtaler med den svenske statsministeren, Per Albin Hansson, og forsikret seg om at Sverige ville ta imot jødiske flyktninger fra Danmark.

Duckwitz ble senere Vest-Tysklands første ambassadør i Danmark.

Odd E. Rambøl