Hva er det Putin prøver på når han raserer etablerte internasjonale lover og regler ? | Stein Ringen
Ved Sovjetunionens fall forventet Vesten at Russland skulle bli en føyelig samarbeidspartner. I stedet fikk de en aggressiv konkurrent.
Det er ikke lett å forstå Russlands adferd overfor resten av verden. De invaderer naboland – Georgia og Ukraina – annekterer Krim. De fører en skjult krig i Øst-Ukraina. I Syria støtter de et dødbringende regime som bruker ulovlige masseødeleggelsesvåpen, blant annet kjemisk gift og vilkårlige sylinderbomber. I Storbritannia har de begått ett politisk motivert mord og ett mordforsøk, begge med ulovlige kjemiske våpen.
Over hele Europa gir de økonomisk eller agitatorisk støtte til høyreradikale partier og organisasjoner. I Storbritannia drev de propagandaarbeid for skotsk uavhengighet og Brexit ved landets to avgjørende folkeavstemninger.
I USA og Europa griper de systematisk inn i sosiale medier og forsøker å manipulere demokratiske valg.
Hvordan kan man forklare en supermakt som raserer etablerte internasjonale lover og regler, uten hensyn til alminnelig moral?
Et florlett slør av demokrati
Putins Kreml er nå et særdeles selvsikkert regime. Borte er forvirringen fra hans første presidentperiode (2000–2008), der det en stund fantes håp om at han kanskje ville rydde opp i korrupsjonen han arvet og lede Russland mot noe som kunne ligne rettssikkerhet hjemme og samarbeidsvilje internasjonalt.
En av Russlands største aviser dro til Norge. Dette er hva de rapporterte hjem om.
Det som skjedde i stedet, var først en underbygging av kleptokratiet. Noen Putin-uvennlige oligarker fikk utbyttet sitt konfiskert, andre ble fengslet, mange stakk utenlands.
Men korrupsjonen ble ikke utryddet, bare begrenset til én enkelt oligark-klan under Putins kontroll.
For det andre ble alle håp om demokratisering knust. Russland er nå et autokratisk system som fungerer bak et florlett slør av demokrati. Ved det siste presidentvalget stilte syv kandidater i tillegg til Putin, ingen av dem var uavhengige, og alle var velsignet av Putin.
Hans hoff har ingen demokratisk kontroll, ingen effektiv lovgivende forsamling, ingen effektiv domstol, ingen effektiv presse.
Nøye gjennomtenkt plan
For det tredje mener regimet seg å ha en ideologisk berettigelse. Siden Kremls politikk er så uspiselig, kunne man lett tenke at vi har å gjøre med et lite avansert og primitivt regime som kun baserer seg på rå makt. Men det er å undervurdere Putin og hans krets. De forfølger faktisk en nøye gjennomtenkt ideologisk plan.
Kosakkene sa de kom til byen for å synge a capella. I stedet angrep de Putin-kritikere med pisk.
Sett med vestlige øyne var det kommunistdiktaturet som falt da Sovjetunionen ble oppløst. Men ikke sett med russiske øyne. Sovjetunionens store suksess var å fullføre en utvidelse av Russland som hadde pågått gjennom århundrer, å bygge et imperium som strekte seg fra Sentral-Asia til Sentral-Europa. Over natten gikk alt dette tapt. Det Putin kalte «den største geopolitiske katastrofen i det tyvende århundret» var ikke tapet av kommunismen, men av imperiet.
Russland er nå et autokratisk system som fungerer bak et florlett slør av demokrati.
Som respons har han startet en prosess for å gjenoppbygge det tapte riket. Det vil selvsagt ikke oppnås i hans levetid, men han gir Russland tilbake et mål å kjempe mot og sikrer sin posisjon i historien som tsaren som satte det hele i bevegelse. Hans agenda er å inspirere til dette storhetsmålet.
Putins visjon om «eurasisk» imperium
Putins ideologi begynner med en visjon ved navn «Eurasia». I denne visjonen er «Russland» et åndelig imperium av historisk-religiøs opprinnelse, et moralsk berettiget imperium. Det fysiske imperiet er kanskje oppløst, men den åndelige legitimiteten består, uten hensyn til de nasjonale grensene vi tilfeldigvis har i øyeblikket.
Det er for eksempel grunnen til at Ukraina ikke kan være uavhengig og europeisk. Det er nemlig ikke mulig som en ufravikelig del av det åndelige Russland. Dette imperiet er «eurasisk» og har dermed heller en østlig enn en atlantisk forankring.
Fiendskap og svik
Den andre komponenten av ideologien er fiendskap. Russland har fiender som ikke vil henne vel: Vest-Europa, EU, USA, liberalismen, demokratiet. Sett fra Moskva ble dette verdenssynet bekreftet gjennom Vestens politikk som respons på Sovjetunionens fall.
Gorbatsjov aksepterte gjenforeningen av Tyskland i retur for et løfte fra USA og Tyskland om at NATO ikke ville strekke seg østover. Dette løftet ble brutt da de tidligere Warszawapakt-landene, inkludert Polen og de baltiske landene, kom med i NATO. Slik så Moskva det i alle fall.
De har klart seg uten Google og Youtube i to uker. Nå kan de miste Twitter og Facebook.
At Europa forsvarte Ukraina var bare enda et uttrykk for dette sviket. Putins Russland er overbevist om at amerikanere og europeere aldri vil respektere dem eller anerkjenne dem som likestilte samarbeidspartnere.
Store ambisjoner, lite makt
Herfra kommer tanken om at Russland har noe å kjempe for, at det moralsk berettigede imperiet har rett til å kjempe og velge sine midler. Fordi imperiet har fiender, har det intet annet valg enn å kjempe. Ved Sovjetunionens fall forventet Vesten at Russland skulle bli en føyelig samarbeidspartner. I stedet fikk de en aggressiv konkurrent.
Til slutt: Hvorfor har Russland valgt å kjempe sin krig med gjennomført skitne midler? Den russiske staten har en lite avansert økonomi bak seg og en befolkning med lavt utdanningsnivå samt dårlig folkehelse. Putins dilemma er store ambisjoner, men lite makt. Resultatet er, skriver historikeren Timothy Snyder i sin siste bok, The Road to Unfreedom, «at essensen av Russlands utenrikspolitikk blir strategisk relativisme: Russland kan ikke bli sterkere, derfor må de gjøre andre svakere.»
Denne teksten er først publisert i Los Angeles Times. Stein Ringen er gjesteprofessor i politisk økonomi ved King’s College i London og skriver om demokrati på ThatsDemocracy.com. Siste bokutgivelse er «The Perfect Dictatorship: China in the 21st Century».
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
