Sikkerhetspolitikk endres ikke over natten | Harald Høiback

Det befinner seg både atommakter og svært kompetente krigere i den europeiske fløyen av NATO, påpeker oberstløytnant Harald Høiback. Bildet viser britiske soldater som trener landgang i Troms.

Allianser, herunder NATO, er byråkratiske og innviklede greier, men bedre enn ingen allianse. Det forstår også en forretningsmann.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

En gammel strategivits går ut på at da den tyske militærledelsen i 1940 fikk vite at Italia hadde gått med i krigen, skal de ha svart: «Det spiller da ingen rolle. Send bare to divisjoner til grensen i sør.» «Nei, nei», svarte budbringeren. «Dere misforstår. Italia har gått med på vår side!» «Åh, hvorfor sa du ikke det med én gang. Da sender vi ti divisjoner.»

Sitter vi i Forsvaret nå med en tilsvarende følelse? Har vi fått en ny alliert i Det hvite hus som vi ikke helt kan stole på? Og viktigere her: Hvilke sikkerhetspolitiske konsekvenser bør valgutfallet i USA få i Norge?

Som vi har sett, har enkelte allerede rukket å konkludere med at dette snur opp ned på alt vi er vant til. Hensikten med dette innlegget er å minne om at det også innenfor strategi og sikkerhetspolitikk finnes noen «treghetslover». Alt endrer seg sjeldent over natten, ei heller valgnetter.

Allianser er til besvær

For det første kan vi fastslå at allianser alltid har vært til besvær. Det er utfordrende å få stater med sprikende interesser, sprikende kompetanse og sprikene ressurser til å trekke i noenlunde samme retning. Det er det alltid. Skal vi tro Winston Churchill er det å føre krig med allierte så frustrerende og vanskelig, at det eneste som er verre, er å føre krig uten allierte.

Det er altså fastpunkt nummer én: Allianser, herunder NATO, er byråkratiske og innviklede greier, men bedre enn ingen allianse. Det forstår også forretningsfolk.

Alle må bidra

For det andre baserer alle allianser seg på at alle bidrar. Om bare én trekker i tauene, er det ingen allianse. Det er ingen tvil om at USA gjennom flere generasjoner har tatt en uforholdsmessig stor del av den militære regningen i vår del av verden. Om staten har to hovedoppgaver ovenfor sine borgere; å sørge for sikkerhet og for velferd, har amerikanerne etter andre verdenskrig prioritert det første, mens vi europeere har prioritert det siste.

Allerede Dwight D. Eisenhower var derfor bekymret for at kald krig og våpenkappløp kunne bli så kostbart at det kunne kvele nasjonen. Som han sa i sin berømte avskjedstale i 1961: «Hver kanon som lages, hvert krigsskip som sjøsettes, hver rakett som avfyres, illustrer - i siste instans - et tyveri fra dem som sulter og ikke får mat, fra dem som fryser og ikke får klær.»

Det er selvfølgelig ikke bare ønsket om sikkerhet som har drevet det militærindustrielle komplekset i USA, men at europeiske stater må ta en større del av utgiftene knyttet til sin egen sikkerhet, og med det redusere en smule på velferden, er neppe helt urimelig?

Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje

For det tredje består heller ikke den europeiske delen av NATO kun av militære smågutter, selv om vi altså har brukt mer penger på velferd, relativt sett, enn amerikanerne. Flere av dem er også i full gang med å reparere det militære forfallet de siste tiårene. Faktum er at om vi teller militære styrker kun i Europa, og holder amerikanerne utenfor, er Russland, relativt sett, langt svakere nå enn de var under den kalde krigen.

De som måtte ønske å teste samholdet i NATO, må derfor ta høyde for at det befinner seg både atommakter og svært kompetente krigere også i den europeiske fløyen av alliansen. Slikt vet gode sjakkspillere.

Kun fremtiden vil vise hva de kommende presidentperioder vil bringe. Det vi imidlertid kan være rimelig sikre på, er at det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje også i fremtiden. Derfor er det i hvert fall én ting vi kan gjøre også innenfor sikkerhetspolitikken her hjemme i Norge: Keep Calm and Carry on!