Debatt

Det farlige utenforskapet | Birgit Amalie Nilssen

Historien har vist oss hva det farlige utenforskapet fører til. Kan vi klare å stoppe i tide denne gangen?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

- Hvordan skal meninger få brynes og brytes hvis vi stenger dem vi er uenige med ute fra samtalen, spør artikkelforfatteren som inviterte den tidligere talsmannen for Odins soldater inn i teateret sitt. Selv betegner Ronny Alte seg som høyrepopulist. Foto: Per Annar Holm

Hvor ofte møter vi folk vi er grunnleggende, verdimessig uenige med, spør Hadia Tajik i søndagens utgave av Aftenposten. Spørsmålet er viktig. Det er blitt stadig mer stuerent å distansere oss fra mennesker vi er uenige med, både på Facebook og i det virkelige liv. Mange foretrekker å diskutere med likesinnede. Disse runddansende samtalene om hvor enige vi er, inni våre egne små bobler, bringer ikke verden fremover.

Ronny Alte: Ble lyttet til

Kilden Teater- og Konserthus har denne høsten, gjennom vårt dialogarbeid, hatt fokus på samtaler med ytterstemmene i samfunnet. Sammen med Plattform – Norsk Institutt for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, ga vi blant andre Ronny Alte muligheten til å sette ord på hva han frykter i møte med flyktningstrømmen.

Etter samtalen sa Alte til Kveldsnytt at han for første gang i sitt liv følte seg lyttet til. Ved samme bord satt representanter for Pegida, flyktninger, politiet, politikere og Refugees Welcome to Norway. Samtalen og lyttingen gikk begge veier.

Fordømmende stemmer

Enkelte sterke stemmer var raskt på plass for å fordømme dialogen vi hadde satt i gang. Denne fordømmelsen møter vi med hevet hodet, overbevist om at sollys må til for at troll skal sprekke.

Ronny Alte setter tydelig ord på en frykt mange deler. I høyrepopulistiske og høyreekstreme virkelighetsbobler synes trusselbildet som skaper denne frykten reelt og rasjonelt. Ytterligere isolering av disse miljøene virker forsterkende. Blir en uimotsagt løgn gjentatt mange nok ganger av mange nok mennesker, blir løgnen en sannhet. Faktabasert dialog er et viktig våpen.

Listhaugs koseprat

Kort tid etter vår samtale stilte Ronny Alte Sylvi Listhaug et spørsmål på Facebook, og fikk svar. Dette ble raskt til en nyhetssak om at statsråden kosepratet med høyreekstremisten.

Konfrontert med dette svarte Listhaugs politiske rådgiver Espen Teigen (Frp), som sto bak kommentaren på Listhaugs hjemmeside, dette: «I et hav av kommentarer på Facebook, koblet jeg ikke navnet med hvem det var, og svarte naturlig nok han på lik linje med alle andre. Hadde jeg koblet hvem det var der og da, hadde jeg selvsagt ikke svart han

Dette utspillet bekymrer meg. Hvorfor skal ikke Ronny Alte få svar på sine spørsmål på lik linje med andre velgere? Er vi klar over hvilket bastant utenforskap vi forsterker med en slik innstilling og slike nyhetsoppslag?

Å føle seg velkomne

I forbindelse med teaterforestillingen Anne Franks søsken har jeg over tid fulgt med på det høyreekstreme miljøet i Norge. I internetts mørkeste kroker møtte jeg naturlig nok en virkelighetsoppfatning fjernt fra min egen.

Holdningene og truslene var ofte av en karakter som gjorde meg fysisk dårlig. Like fullt var det tydelig at bak sinnet skjulte det seg enkeltskjebner som kunne frontet helt andre holdninger om det hadde funnes alternative miljøer der de var velkomne. Opplevelsene våre former oss. På godt. Og vondt.

Å snu ryggen til ekstremisme

Faten Mahdi Al-Hussaini fra Just Unity har også besøkt Kilden i høst. I forbindelse med premièren på Mot uten grenser snakket hun om hvordan Just Unity har fått 50 unge nordmenn til å omgjøre sin beslutning om å slutte seg til IS. Tilbud om jobb, fellesskap og vennskap var det mange trengte for å snu ryggen til ekstremisme.

Vi som aldri har kjent på den desperasjonen og skamfølelsen det er å se snøen falle og ikke vite hvordan vi skal få råd til varme klær og sko til egne barn, er for heldige til å forstå det sinnet som er i ferd med å endre vår politiske virkelighet.

Et av 30 barn i USA er hjemløs. 92.000 norske barn lever under fattigdomsgrensen. Ikke siden 1930-årene har det vestlige fattigdomsproblemet vært så stort. Også den gang fantes det krefter som visste å utnytte desperasjonen til politisk vinning.

Alle skal med...?

Vi lærer våre barn at alle i en klasse skal inviteres i bursdag. Ingen skal holdes utenfor.

Som voksne lever vi etter en helt annen standard. Vi velger å omgås likesinnede. På Facebook sletter vi menneskene vi er uenige med.

Hvordan skal meninger da få brynes og brytes? Hvordan skal de parallelle virkelighetsboblene sprekke? Når vi sjokkeres over dem som vil stenge grenser i demokratiets navn, tenker vi sjelden over at vi selv stenger folk ute av solidaritetsdebatten i solidaritetens navn.

Historien har vist oss hva det farlige utenforskapet fører til. Kan vi klare å stoppe i tide denne gangen?

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Pegida
  2. Radikalisering
  3. Ekstremisme
  4. Høyreekstremisme