Debatt

Velkommen til Groruddalen. Her bor det vanlige folk.

  • Ida Tolgensbakk

Jeg tror ikke det er innvandrerandelen som gjør det glissent på foreldremøter og i frivilligheten. Jeg tror det handler om at her bor det vanlige slitere, og om at antallet forpliktelser for gjennomsnittsforeldre har økt noe sinnsvakt de siste årene, skriver Ida Tolgensbakk. Stein J. Bjørge

Jeg gikk i klasse der omtrent halvparten var mer eller mindre nyankomne norskpakistanere. Det ble folk av de fleste av oss, skriver Ida Tolgensbakk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Førsteamanuensis Silje Bringsrud Fekjær har valgt å flytte etter ni års forsøk på å integrere seg på Grorud. Hun gir denne forklaringen på hvorfor hun først valgte å bosette seg i nærmiljøet mitt:

«Jeg flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring».

Bronx på sekstitallet

Alvorlig talt. Dette høres ut som en begrunnelse for å flytte til Amazonasjungelen eller Bronx på sekstitallet. Trodde Fekjær at familien skulle bli invitert på voodoofester og trommekurs?

ida-vedeld150-wlt7o7f2ri.jpg

Jeg har en nyhet til Fekjær, og jeg vurderer seriøst å henge den på et banner over Sinsenkrysset eller annen innfartsåre til Dalen fra den hvite middelklassens kjerneområder: «Velkommen til Groruddalen. Her bor det vanlige folk».

Jeg tror nemlig ikke det er innvandrerandelen som gjør det glissent på foreldremøter og i frivilligheten. Jeg tror det handler om at her bor det vanlige slitere, og om at antallet forpliktelser for gjennomsnittsforeldre har økt noe sinnsvakt de siste årene.

En uke i april hadde min lille familie en legetime, to bursdager, et foreldremøte, en 17.mai-dugnad og et sameiemøte. Vårgruppemøtet glapp visst. Jeg kan i min privilegert fleksible forskerjobb ofte delta. Mye mer hadde måttet droppes eller blitt glemt om både mannen min og jeg hadde vanlige jobber – vært bussjåfører eller jobbet turnus.

Bursdagsinvitasjoner

I følge Fekjær er det slik at de innvandringsforskerne som mener innvandrertette boområder er uproblematiske, bor helt andre steder.

Nå vet jeg ikke om akademia vil regne meg som innvandringsforsker, siden jeg ennå har noen måneder igjen før jeg PhD-disputerer. Det er i alle fall «innvandringsforsker» jeg kalles i de mer ubehagelige mailene jeg mottar en gang iblant. I tillegg bor jeg altså i Grorud bydel, og selv om alt ikke er uproblematisk – hvor er det vel det? – trives familien min kjempegodt med både stedet og naboene.

Angående bursdager er jeg delvis enig i Fekjærs antagelse om at det er innvandrerandelen i området som gjør det vanskelig å få unger til å komme, og foreldre til å svare på invitasjoner.

Mange har ikke skjønt hvor viktig barnebursdager er. Men greia med å bo i lag med mange slags folk, er at noen ganger krever det litt mer.

Mitt fineste kulturmøteøyeblikk

Kommer det ikke folk i bursdagen til ungen din? Si fra til FAU. Be barnehagebestyreren snakke med de foreldrene som ikke kan så godt norsk. Ta deg bryet med å ringe, i stedet for å sende ut en lapp som halvparten av familiene rett og slett ikke forstår.

Mitt aller fineste kulturmøteøyeblikk var da guttungen hadde fått ny bestevenn i barnehagen, og ville invitere ham på fest.

Det ble min jobb å ta praten med pappaen, en mann jeg aldri hadde snakket med før. Jeg, litt sjenert: «Eh, gutten min vil veldig gjerne at gutten din kommer på pepperkakehusknusefesten vår på søndag». Pappaen, mildt gebrokkent: «Pepperkakehusknusefest??» Jeg kunne se forvirringen mens han forsøkte å huske om norskkurset for nyankomne flyktninger hadde forklart dette fenomenet. «Er det… en tradisjonell norsk fest?». Jeg måtte forklare at på pepperkakehusknusefesten tar min familie ei kake som har stått på hylla i vårt julepynta hus og støvet ned i seks uker, knuser den med en hammer og spiser.

Gutten fikk komme på vår eksotiske fest, og vi fikk gjeninvitasjon. Det var verdt den ekstra innsatsen.

Frøkens beskjeder på urdu

Fekjær skriver at hun «vokste opp utenfor Oslo, og møtte knapt en innvandrer før jeg var 16 år». Her har vi noe som kanskje kan forklare hvorfor Fekjær i motsetning til oss ikke fant seg til rette på Grorud.

Jeg vokste nemlig opp på Bjølsen og Sagene på åtti— og nittitallet. Det var før Nøstebarn, kaffebarene og rikingene inntok området og presset boligprisene opp, og dermed mine oppvekstkamerater ut.

Jeg gikk i klasse der omtrent halvparten var mer eller mindre nyankomne norskpakistanere. Vi hadde en hjelpelærer som simultanoversatte frøkens beskjeder til urdu.

Det ble folk av de fleste av oss. Venner fikk vi også.

Og jeg har ingen problemer med å la barna mine vokse opp i et tilsvarende miljø.

Treneren, skomakeren og språklæreren

Det kjipeste Fekjær skriver er egentlig dette: «På Ammerud har det nybygde området Lillogrenda med moderne rekkehus i skogkanten tiltrukket seg grupper som vanligvis flytter ut av Groruddalen, ikke inn. Når over 100 barn fra dette området starter på Ammerud skole, vil det prege skolen i årene framover».

Indirekte sier Fekjær at vi trenger flere rike (hvite?) beboere i bydelen. Jeg er ikke sikker på det, og særlig ikke om det innebærer brudd på Markagrensa. Tvert i mot synes jeg vi har ganske fabelaktige beboere i Grorud bydel allerede.

Her er noe av det jeg ser på som en ressurs for boområdet mitt:

Alna og Lillomarka. Familier som har bodd her i flere generasjoner, ennå ikke fordrevet av gentrifisering. Norsk Hindu Kultursenter, som årlig lager fargerik tempelfest ved det beste badevannet i byen. Kinesiskskolen på Veitvet, som på frivillig basis driver opplæring i mandarin. Mikael Oguz på taekwondoen, som er kåret til Norges beste trenerforbilde. Skomakeren på senteret, som med et smil fikser hva det skal være. Folka bak fotballklubben Grei, historielaget, håndballen.

Ingen av disse har bedt om rekkehus til 5 mill. for å drive arbeidet som gjør området vårt så bra. De har i hvert fall ikke bedt om velment skittslenging i Aftenposten.

Bedre plass for mindre penger

Fekjær, jeg mener du trekker tendensiøse slutninger. Hva får deg til å tro at det er innvandrerandelen som gjør det glissent på foreldremøter? Det er slett ikke vårt inntrykk – unnasluntring er stort sett jevnt fordelt. Dessuten: Det virker som om du tror alle utflyttinger fra dalen skyldes de samme grunnene som de du har. Vennene våre som har flyttet, har gjort det for å få bedre plass for mindre penger.

Du sier mot slutten at vi trenger bedre byplanlegging i Oslo, for å få til varierte bomiljøer. Det er vel de fleste hjertens enige i.

Men det eneste du bidrar til med et slikt avskjedsbrev, er å befeste det bisarre inntrykket folk utenfra har av Grorud. Det er verken konstruktivt, eller særlig hyggelig.

Les også:

Silje Bringsrud Fekjær, forsker ved Politihøgskolen: En innvandrerforskers hvite flukt

Sylo Taraku, generalsekretær i LIM: Integreringspolitikken må fornyes

Elin Ørjasæter, forfatter, skribent og førstelektor ved Markedshøyskolen:

  1. Les også

    «Svenskene forstår ikke sin egen innvandring»

Les mer om

  1. Debatt
  2. Byutvikling
  3. Innvandring
  4. Integrering

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    – Holmlia er akkurat som andre steder. Bare med litt mer mediedekning når det skjer noe negativt

  2. OSLOBY

    Disse nabolagene tømmes for beboere med norsk bakgrunn

  3. A-MAGASINET

    For første gang siden han var liten gutt, blir Robert Steen stanset på gaten. Det vekker vonde minner.

  4. A-MAGASINET

    Suzie er en blond, hvit forstadsfrue. Likevel har hun møtt fordommer hele livet.

  5. DEBATT

    Natalie har fått jødestjernen tegnet med sprittusj på ytterdøren sin 15 ganger. Hun er redd. | Monica Csango

  6. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 18. august