Debatt

«Sykt perfekt»-presset kommer også hjemmefra, foreldre | psykolog Linn Rødevand

  • Faglig Medarbeider I Sykt Perfekt På Tv 2
  • Innleggsforfatteren Er Psykol

Jeanett (21 år), Camilla (23 år), Raja (19), Thea (18), Henriette (15), Martine (18) og Tringa (20) forteller åpent om hvordan det er å være ung jente og slite med prestasjonspress i serien Sykt perfekt. Foto: TV 2 TV 2

Prestasjonspress blant dagens ungdom - hvem har ansvaret?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 18. januar trykket Aftenposten en kommentar fra Adelina Trolle Andersen. Hun skriver blant annet at «Vi må ikke gjøre det å være ung jente til en diagnose med symptomer ikke alle kjenner seg igjen i.»

Hun har rett i at ikke alle jenter opplever symptomer. Men faktum er at mange beskriver både stress-symptomer og psykiske plager, tilsvarende det jentene i TV 2-serien Sykt perfektgir uttrykk for.

Rapporter viser at ungdommer sliter

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) presenterte i 2014 resultatene av en landsomfattende undersøkelse av 63.000 ungdommer mellom 13 og 16 år. Resultatene viser at jentene i TV 2-serien ikke er alene, og at det er grunn til bekymring.

Linn Rødevand privat

Ifølge NOVA-rapporten rapporterer et økende antall ungdommer psykiske helseplager sammenlignet med tidligere målinger. Helseplagene viser seg på flere måter: For eksempel svarte en av tre ungdommer at de er ganske eller veldig mye plaget av tanker om at «alt er et slit» eller at «de bekymrer seg for mye om ting».12 prosent oppga at de er ganske eller veldig mye plaget av depressive symptomer. Mange meldte også at de har søvnvansker. I tillegg oppgir en av fem at de er plaget av ensomhet. Resultatene bekreftes i all hovedsak av årets rapport fra 2015.

Hva er årsaken til økning i psykiske plager blant norske ungdom?

Flere har forslått høye forventninger og krav som en forklaring. Ungdom opplever høye forventninger til prestasjoner på ulike arenaer, og føler seg forpliktet til å leve opp til dem.

Forventningene og kravene synes å være særlig høye på to områder: skole og kropp.

Unge mennesker skal lykkes i skolesystemet , men også sørge for et vakkert ytre . Utover de høye kravene til skoleprestasjoner og kropp forventes det at de unge skal prestere på høyt nivå også i sine fritidsaktiviteter . På jobben som de bør ha ved siden av skolen, bør de også yte godt.

Aller helst skal denne jobben være relevant med tanke på framtidige arbeidsplaner, den kan tross alt forbedre CV-en og bidra til at man skiller seg ut fra mengden. Tiden som gjenstår etter at skole, trening, fritidsaktiviteter og jobb er utført, bør brukes til å ivareta venneforhold . For hvis man ikke avser tid til venner, risikerer man å ikke lykkes på et annet viktig område; det sosiale.

Å tilbringe tid med venner er i utgangspunktet lystbetont for de fleste. Men hvis dagen er full av plikter og krav, blir det vanskelig å finne tid til venner. Da kan det som i utgangspunktet ga glede, skape stress.

Hvor kommer de høye forventningene fra?

Andersen antyder at ansvaret ligger hos de unge jentene selv. Mitt inntrykk er at ansvaret ikke nødvendigvis ligger der, men hos en del foreldre.

En del norske ungdommer gir direkte uttrykk for at de opplever at foreldrene har høye ambisjoner på deres vegne.

Noen ungdommer gir uttrykk for denne opplevelsen i offentlige innlegg og debatter i media. For eksempel uttalte en 17-åring følgende i et intervju i avisen Dagens Næringsliv: «Over middagsbordet handler samtalen ofte om karakterer, jobb og prestasjoner. Ikke om du trives og har det gøy.» Utsagnet kommer fra Håkon Avseth (17 år gammel) som er leder av en ungdomsbedriften «Generasjon Prestasjon».

De fleste foreldre ønsker trolig dyktige og begavede barn fordi det gir en viss status

Men dette gjelder selvsagt ikke alle foreldre, og de foreldrene det gjelder signaliserer antakelig ikke bevisst at flinkhet er viktigere enn å trives. Men de fleste foreldre ønsker trolig dyktige og begavede barn fordi det gir en viss status. Da risikerer man å signalisere at det viktigste er å være flink.

Antakelsene om hva som gir et godt liv

Bak foreldres budskap om den store betydningen av å prestere ligger trolig også en antakelse om hva flinkhet kan føre til for deres barn: Gode prestasjoner åpner opp for flere muligheter som igjen kan bidra til et godt liv.

Det finnes imidlertid flere veier til et godt liv, og den viktigste veien synes ikke å være de beste prestasjonene. Nysgjerrighet og interesse for å lære noe nytt er viktigere. Forskning viser også at de som fokuserer på hva som er godt nok er lykkeligere enn de som fokuserer på hva som er best. Og sist, men ikke minst, kjennetegnes lykkelige mennesker av at de har gode relasjoner .

Hvordan opprettholde gode relasjoner hvis man bruker nesten all sin tid og energi på prestasjoner?

Oppmerksomhetsressursene våre er begrenset. Hvis vi fokuserer veldig mye på noe, som for eksempel egne prestasjoner, etterlates mindre igjen til å fokusere på andre rundt oss. Det kan ha konsekvenser for bevaring av relasjoner til andre mennesker.

Foreldre sender blandede signaler

Mange foreldre vil nok innvende at de ikke forsøker å presse barna sine. I stedet forsøker de å formidle at det viktigste er å investere tid og energi i noe en er interessert i.

Problemet er imidlertid at mange voksne opplever et prestasjonspress selv. De skal ha vellykkede karrierer og holde seg «unge». Hvordan påvirkes ungdommene av det opplevde presset på foreldrene?

En hypotese er at foreldre sender to forskjellige budskap til barna sine:

Mange formidler at det viktigste ikke er å være flink eller «fit», men å investere tid og energi i noe en interessert i. Denne holdningen formidles ofte direkte gjennom ord.

Mange foreldre strever med å leve etter denne holdningen selv. En del jobber til sent på kveld etterfulgt av trening – uten å oppleve noe særlig glede av det. Noen foreldre kan dermed formidle noe ganske annet gjennom sin atferd enn gjennom sine ord.

Problemet er at mange voksne opplever et prestasjonspress selv

Gjennom to ulike kanaler – ord og handling – kommuniseres to motstridende signaler om hva som er verdt å trakte etter. Hva har slike divergerende signaler å si for ungdommene?

En mulig konsekvens er trolig forvirring. Forvirringen kan dempes ved å mer eller mindre ubevisst velge å stole mer på det ene signalet. Hvilket det blir, kommer an på hva slags type kommunikasjon som har størst gjennomslagskraft, den verbale eller nonverbale. Handling kan spenne beina under ord, ifølge de to norske psykologene Manger og Wormnes. De viser blant annet til forskning av læringssituasjoner på skolen.

Ungdommene opplever et prestasjonspress hjemmefra

Hvis det er slik at foreldrenes handling har større innflytelse enn deres ord, og mange foreldre selv er fanget av prestasjonsjaget, er det rimelig å anta at mange ungdommer opplever et budskap hjemmefra om at gode prestasjoner tross alt er viktigere enn trivsel og glede.

Observasjon av de voksnes prioriteringer kan bidra til å lære ungdommene til å foreta prioriteringer.

Ifølge den sosiale læringsteorien til den amerikanske psykologen Albert Bandura lærer en i stor grad ved å observere andres atferd. Hvis en observerer at andres atferd resulterer i belønning, kan en motiveres til å utføre samme atferd selv.

Å se foreldre lykkes med å prioritere kan motivere ungdommene til å foreta egne prioriteringer – men det forutsetter at ungdommene også legger merke til de positive virkningene av foreldrenes valg. De positive følgene av å prioritere bort eller ned kan tenkes å være vanskelige å legge merke til. Det handler om å få øye på gevinsten av å «yte mindre» – noe prioriteringer ofte innebærer.

Denne gevinsten er ikke lett å måle eller telle, men er i stedet noe mer subjektivt opplevd. Målbare resultater kan være mer iøynefallende – for eksempel kan det dreie seg om forfremmelser, høyere lønn og en smalere midje.

Foreldre må vise frem gevinsten av å prioritere

For at ungdom lettere skal få øye på de positive følgene av å nedprioritere noe, bør foreldrene aktivt holde fram gevinsten. Det kan for eksempel være ved å formidle noe lignende som: «Jeg valgte å reise hjem fra jobb framfor å jobbe overtid. Det valgte jeg for å få mer tid med dere, familien. Og det er verdifullt for meg.»

Å klargjøre gevinsten overfor ungdommen kan altså gi dem motivasjon til å sette klarere grenser for seg selv – og slik redusere stress og risikoen for stressrelaterte plager.

Deler av denne teksten er tidligere publisert på psykologisk.no.

Debatten rundt serien «Sykt perfekt» har dreiet seg om både prestasjonspress og at det ikke er noen gutter med i serien:

Si ;D-journalist Anders Veberg:

Les også

Jeg er ikke i tvil om at TV 2 kunne funnet gutter til «Sykt perfekt»

Les også

Syv gutter skriver: Dette er utfordringene med å være ung gutt i dag

Den Mørke Jenta (19):

Les også

Hvor er den mørke jenta i Sykt Perfekt?

Martine Halvorsen fra «Sykt Perfekt»:

Les også

Jeg har aldri sagt jeg er et offer | Martine Halvorsen

Julianne Paulsen (21):

Les også

Disse jentene er langt ifra ofre. De er beintøffe.

Bendik Hallstensen (19):

Les også

Hei, TV 2. Hvorfor er det ingen gutter med i Sykt Perfekt?

TV 2 svarte Bendik:

Les også

TV 2: Vi prøvde å finne gutter til Sykt Perfekt

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Si ;D har fått sin egen podcast! For å abonnere, trenger du bare å søke på «Si ;D» i din podcast-app!

Hør første episode her:

Følg Aftenposten Si ;D påFacebook, Twitter og Snapchat (aft.sid)

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Kan vi slutte å bekymre oss for generasjon prestasjon?

  2. FAMILIE OG OPPVEKST

    Flink pike, drama queen eller latsabben? Slik kan du som forelder møte de seks ulike tenåringstypene på best måte.

  3. DEBATT

    Få barna inn i idretten! Barn som deltar i idrett, mobbes mindre og har mindre depressive plager.

  4. NORGE

    Masteroppgave om skolestress: Fire forhold er avgjørende for elevene

  5. NORGE

    – Ungdom opplever at hovedårsaken til de psykiske helseplagene er skole

  6. DEBATT

    Vi har et farlig refreng, vi som er foreldre i dag. Vi mener godt, men det slår feil ut.