Debatt

Kort sagt, onsdag 15. september

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Kristelig Folkeparti. Norskopplæring. Kommunismens svartebok. Taliban og Afghanistan. Grønt nivå i osloskolen. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Trang kultur i KrF?

Åshild Mathisen kaller mitt engasjement for Kristelig Folkeparti for «kvelende kjærlighet». Det er ikke spesielt saklig. Mathisens måte å argumentere på er meget paradoksal sett i lys av at hun mener at KrF har et kulturproblem og burde åpnes opp. At Knut Arild Hareide valgte å gå inn i regjering, omtaler hun for eksempel som «ren lojalitet».

En trang kultur kjennetegnes nettopp av det: Folk som tenker annerledes, blir stemplet som uselvstendige.

Det advares mot å snakke med folk med andre meninger.

Hvis Hareide hadde vunnet sidevalget i KrF, hadde det betydd at andre argumenter vant frem i KrF, ikke at venstresiden kuppet de tillitsvalgte. Det er en hersketeknikk å antyde at mennesker som velger annerledes enn deg selv, tenker uselvstendig og lojalt. Mathisen fremstiller det som at KrF-medlemmene ikke maktet å tenke selv og ble overkjørt av Civita, og at partiet valgte «den smale vei» på grunn av det.

Gjennom mange år med arbeid med Civitas akademi og kurs har jeg møtt flere røde og blå KrF-ere. De er enige om noe og uenige om annet. Felles for dem jeg har truffet, er at de tenker reflektert og selvstendig.

Lars Kolbeinsveit, Civita


Arbeidsinnvandrere bør få gratis norskopplæring

I et land hvor utdanning er universell og gratis er det bare arbeidsinnvandrere som er ekskludert fra gratis utdanning i norsk. Jeg bodde i Barcelona, hvor utdannelse er universell og gratis. Der lærte jeg katalansk, engelsk og spansk, slik at jeg kunne gå på universitetet og fullføre drømmen min.

Norge er et superrikt land med høye levekostnader. Men de, som meg, som kommer til landet for å bo og arbeide, har ingen rett til gratis norskopplæring. Bare flyktninger og innvandrere med norsk statsborgerskap har denne retten.

Folk som meg, som flyttet hit bare fordi de liker landet, blir tvunget til å betale dyrt for å lære det nasjonale språket. Det er nesten umulig for arbeidstagere å betale 6000 kroner pr. måned for å lære norsk.

Når du ikke snakker språket, finner du bare lavt kvalifiserte jobber der du tjener mindre enn minimumet du trenger for å leve. Dette er et rotterace. Hvor heldige er ikke flyktninger som får gratis bolig, mat og utdanning? Hvor heldige er ikke gifte innvandrere som kommer til et hus å bo i og tilgang til mennesker som allerede kjenner sine rettigheter og vet hvordan kulturen og systemet fungerer?

Jeg er bare en arbeider, og jeg må sykle mye for å prøve å integrere meg i samfunnet. Det ville vært fantastisk å få hjelp fra samfunnet for å lette integreringen min. Vi må endre denne urettferdigheten og åpne offentlige skoler for alle som ønsker å lære språket og dermed også de grunnleggende samfunnsreglene. Dette er rettferdig og likestilling!

Leandro Lysdalen, statsviter


Kildemisbruk om Kommunismens svartebok

Historikeren Lars Borgersrud fortsetter å bekjempe forskningsresultatene i Kommunismens Svartebok ved å henvise til bokens påstått feilaktige fremstilling av Norges Kommunistiske Parti, slik det fremkommer i den engelske oversettelsen av de 29 ulike utgavene av verket. Han drister seg til å påstå at han kan påvise at «det som står om Norge i forskjellige utgaver av denne boken, er tøv».

Nei, Borgersrud har ikke levert noen påvisning av «tøv» om Norge «i forskjellige utgaver av denne boken», jf. mitt innlegg i Aftenposten. Her viste jeg at Borgersrud publiserte en oversettelse hinsides all fornuft: Han forsømte en historikers elementære plikt om å holde seg til originalkilden (og andre oversettelser som jeg siterte og som viser at Svartebokens fremstilling av NKP er korrekt). Denne essensielle informasjonen ignorerer han.

Borgersruds påstand er fremdeles uten grunnlag i virkeligheten. Ved å gjenta sin kildemisbruk i Aftenposten 12. september mister han sin troverdighet som historiker i denne saken, og beveger seg inn på historieforfalskningens mark.

Torgrim Titlestad, professor dr.philos.


Ikke annerkjenn Taliban som Afghanistans ledere

I Norge har vi nettopp vært gjennom et demokratisk valg. Både kvinner og menn over 18 år har stemt. Vi har hatt en kvinnelig statsminister. I Afghanistan har Taliban tatt fra kvinner retten til å komme seg på jobb og delta i politikken i landet. De hevder politikk ikke er noe kvinner har kunnskap om.

Det er omtrent én måned siden Taliban tok makten, og presidenten har flyktet fra landet. Mujahedeen i provinsen Panjshir kjemper fortsatt for hele landet og kvinners rettigheter. Gjennom historien har etnisiteten pashtun dominert, og makten har vært hovedsakelig hos dem.

De har diskriminert og ekskludert andre etnisiteter og dessverre ikke gjort noe for å bygge en sterk og selvstendig stat.

Akkurat nå driver Taliban, som hovedsakelig er radikale pashtunere som er oppfostret i Pakistan, med etnisk rensing av tajikere i Panjshir.

Hadde det ikke vært for regjeringen i Pakistan og forrædere i den afghanske regjeringen, hadde de aldri klart å ta over landet. De har drept menn, barn og kvinner. De har tatt over husene våre i Panjshir. De har kuttet strøm og blokkert tilgang av mat til befolkningen.

Majoriteten av alle etnisiteter i landet er imot Taliban og deres livssyn. Taliban hevder de er blitt bedre enn tidligere, noe som ble avkreftet ganske raskt. Taliban la frem planen for hvem som skal være med i det nye parlamentet i Afghanistan. To ting som skremmer meg, er at det kun er folk fra én etnisitet, nemlig pashtunere, og ingen kvinner i parlamentet.

Den siste provinsen som fortsatt kjemper mot Taliban, er Panjshir og et område med navn Andarab. Taliban beskriver halvparten av befolkningen, som er kvinner, som inhabile. Jeg ber nå, kjære statsminister, om ikke å anerkjenne den islamske staten Afghanistan. Jeg ber om humanitær bistand og om at dere hjelper motstandsbevegelsen.

Amineh Mirza Panjshiri, Bødalen


Grønt nivå i osloskolen – til hvilken pris?

Rekk opp hånden, alle foreldre til elever på videregående skole som har eller har hatt ungdommer i karantene og/eller isolasjon de siste ukene!

Selv har jeg en sønn som har vært på skolen 20 prosent av tiden siden oppstart i august. Nå er han, som mange i klassen, smittet og kan først gå tilbake på skolen i midten av neste uke.

Min bekymring er for så vidt ikke delta-varianten. Det jeg er mest urolig for, er hvordan ungdommene skal klare å henge med faglig.

Hele skoleåret 20/21 var naturlig nok preget av ustabilitet, hybridløsninger og rødt og gult nivå, med alle på Teams og av og på halve klasser. Og jeg er virkelig imponert over hvordan skoler og lærere fant alternative løsninger for undervisning i en unntakstilstand.

Nå skal plutselig alt være «normalt» på grønt nivå. Men slik er det ikke. Smittebølgen har rammet skolen, og mange ungdommer må holde seg hjemme. Men på grønt nivå finnes ikke et godt alternativt opplegg for dem som må holde seg hjemme, og de går glipp av mye undervisning.

Som mor er jeg bekymret for følgefeilene som nå oppstår utover skoleåret, når mange kommer «skjevt ut fra hoppkanten» og ikke får med seg undervisningen fra start.

Jeg vet ikke hvem som skal ta ansvaret for et godt undervisningstilbud til alle, skolene selv eller politikerne. Men jeg håper virkelig noen snart kommer opp med løsninger, slik at ikke dette skoleåret også blir haltende.

Kristin Steien Bratlie, Oslo



  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)
  2. Norskopplæring
  3. Kommunisme
  4. Afghanistan
  5. Skole