Kort sagt, torsdag 21. april
Sorg. Grefsenkleiva. Forskning. Nato. Dette er dagens kortinnlegg!
Du blir aldri en byrde
A-magasinet lar oss komme tett innpå Dag Otto Lauritzen i et større portrettintervju 16. april. Lauritzen sier: «Om jeg blir til bry for andre, har jeg sagt til kona at hun kan sende meg til Østerrike, da kan jeg avslutte der.»
Enhver pårørende står i spennet mellom minnet om det som var, og å forholde seg til situasjonen slik den er. Dette kalles sorg, og sorg er sårbart, utmattende og slitsomt.
Østerrike er derimot ikke svaret vi bør lytte til. Ingen trenger å akseptere fortellingen at før eller senere vil du bli en byrde, eller «til bry» som den ellers taleføre obersten presterer å kalle det. Om du blir dement eller ikke, blir du aldri en byrde.
Men skal noen kunne våge å bry seg om deg, må du våge å være til bry. «Når du tror du er i kjelleren, er du ofte bare halvveis ned i trappen», smiler Lauritzen. Men du kan ikke skille enkeltindividet fra samfunnet, kjellertrappen kan aldri tas ut av huset. Ingen går i en kjellertrapp uten å være omgitt av bærebjelker. Vi kan bedre enn å si til våre nærmeste at før eller senere blir du en byrde for meg.
Du blir aldri en byrde, og jeg vil aldri stoppe å bry meg.
Torstein Eidem Nordal, Sandnes
Grefsenkleiva, en barriere i Lillomarka?
Aftenposten skriver om de reduserte planene for Grefsenkleiva 17. april. Dessverre er det feil og unøyaktigheter i artikkelen. Det er uriktig at Grefsenkleiva ikke har vært modernisert siden 1969. Anlegget er utvidet flere ganger og har nå fem nedfarter og fire skiheiser.
Byrådets samarbeidsplattform åpner ikke for utbygging eller utvidelse av idrettsanlegg i Marka. Når idrettsbyråd Omar Samy Gamal (SV) vil øke arealet til skianlegget med 8,3 prosent, er det løftebrudd.
Bymiljøetaten må samarbeide med Oslo skisenter når de planlegger nytt alpinanlegg. Vi mener at også seriøse friluftsorganisasjoner som Naturvernforbundet og Lillomarkas venner må trekkes inn i arbeidet, på linje med alpinistene. Det er avvist.
Vi er ikke mot stolheis, men en ny heis fra topp til bunn i Grefsenkleiva fører til at to nedfarter vil krysse områdets viktigste turvei. Den blir i praksis stengt om vinteren. Derfor har vi krevd bro over nedfarten. I Tryvann er alle løyper som krysser slalåmbakker, nedlagt. Uten bro blir Grefsenkleiva en barriere som stenger store boligområder ute fra Lillomarka om vinteren.
Magne Lindholm, aksjonskomiteen mot utbygging av Grefsenkleiva
Kunnskap bringes også fremover ved at folk tar feil
I kronikken «Kierulf-rapporten – formidling for enhver pris?» legger professorene Sven G. Holtsmark og Torunn Laugen Haaland et syn på vitenskap til grunn som trenger en kommentar. På spørsmålet om hva samfunnet er tjent med når det gjelder akademisk formidling, svarer duoen: «Det må jo først og fremst være at formidlingen er sann og presis.»
Vitenskapsfolk må altså være sikre på at det de har å formidle, er sant, før de offentliggjør det.
Det er et pussig syn på vitenskapelig virksomhet. Det er et godt prinsipp at man ikke publiserer noe som et forskningsfunn som man ikke har gode grunner til å tro er sant. Men å kreve at det man sier, er sant før man formidler det er å sette kjerra foran hesten.
Det er nettopp i møtet med andre kunnskapsrike folks oppfatninger at vi suksessivt nærmer oss stadig bedre beskrivelser av virkeligheten. At to samvittighetsfulle og kunnskapsrike forskere kommer frem til ulike svar på det samme spørsmålet, betyr ikke at den ene burde latt være å formidle svaret. Det betyr ikke at vitenskapen har brutt sammen. Det er vitenskap.
Dette forholdet kommer godt frem i historien om da Albert Einstein skal ha svart følgende til en artikkelforfatter: «Jeg har fått oversatt artikkelen og sendt den til publisering. Bidraget bringer faget fremover, og jeg liker det svært godt. Jeg tror imidlertid at du tar feil, men det spiller ingen rolle. Det er et godt forsøk.»
Kunnskap bringes ikke fremover bare ved at folk har rett, men at de tar grundig feil på interessante måter. Slik spores andre til å finne en bedre løsning og bedre spørsmål. I vitenskapelige kretser er derfor det verste du kan si om en kollegas arbeid, ikke at det er galt, men at «det der er ikke engang feil».
Og det skal Holtsmark og Haaland ha. Jeg mener at de tar grundig feil. Deres syn på vitenskapelig sannhet hører ikke engang hjemme på museum.
Harald Høiback, Forsvarets museer
Hvem bryter løfter?
Professor Ola Tunander tror ikke på Mikhail Gorbatsjov, som ved flere anledninger har sagt at Nato-utvidelse utover Øst-Tyskland aldri ble diskutert ved forhandlingene i 1990–1991. Han om det. Tunander var, så vidt jeg vet, ikke med på drøftelsene.
Professor Tunander henviser også til dokumenter «som i historisk forskning veier tyngre enn senere intervjuer med de samme personene».
Så hvor er dokumentet med løftet til Sovjetunionen om at Nato aldri skulle utvides østover? Jeg kan spare Tunander for å svare: Det finnes ikke.
Men det finnes et annet dokument, Budapest-memorandumet fra 1994. Der garanterer Russland Ukrainas selvstendighet og grenser og avstår fra å true med eller bruke væpnet makt mot Ukrainas territoriale integritet eller politiske selvstendighet.
Så hvem bryter skriftlige, dokumenterbare løfter?
Noe annet som burde oppta Tunander og andre, er om for eksempel Estland, Latvia og Litauen, tre land som ble innlemmet med tvang i Sovjetunionen i 1940, skulle være bundet av et eventuelt løfte til Sovjetunionen etter at de igjen ble selvstendige.
En myte, kaller Gorbatsjov påstanden om et løfte om ikke-utvidelse av Nato. Myten blir ikke sann selv om den gjentas igjen og igjen.
Kjell Dragnes, tidligere utenriksredaktør og Moskva-korrespondent
