Debatt

Kronikk: En guide til Beethovens symfonier | Fred-Olav Vatne

  • Fred-Olav Vatne, nettredaktør for Oslo-Filharmonien

Det er Beethoven-fest i Oslo. Alle hans ni symfonier skal fremføres. Dette er verdt å vite om dem.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For første gang: I løpet av fem kvelder over to uker vil Oslo-Filharmonien fremføre Beethovens samtlige ni symfonier. Festen starter onsdag kveld, med nr. 1 og 2 – en lett og munter begynnelse på den hardt prøvede komponistens livsverk.

  • Vil du høre smakebiter av symfoniene, fører lenkene i saken til noen av verdens fremste orkestre og dirigenter.

Symfoni nr. 1 (1800): En elegant sak

Etter en barndom preget av farens alkoholmisbruk og en ungdomstid preget av morens død, flyttet Ludwig van Beethoven i 1792 fra hjembyen Bonn til Wien.

Fred-Olav Vatne

21-åringen kom til den østerrikske hovedstaden året etter Wolfgang Amadeus Mozarts død og forventningene til ham var allerede store – Beethoven ble utpekt som etterfølgeren til Mozart og Joseph Haydn, samtidens musikalske giganter. Siden målte Beethoven seg selv aldri opp mot andre enn disse to.

De første årene var det pianomusikk som gjorde navnet hans kjent. Først i år 1800 ble hans første symfoni urfremført – en lett og elegant sak som minner om Mozart og Haydn. Beethovens særpreg er der like fullt: i den tredje satsen hører en for eksempel de brå skiftene og den voldsomme energien som skulle prege kommende symfonier.

Han leker også med lytterens forventninger: i begynnelsen av første sats med en fiffig akkordrekke, i åpningen av fjerde sats med en nølende skala.

Symfoni nr. 2 (1803): Hjertemedisin?

Fra slutten av 1790-tallet ble Beethoven i økende grad rammet av hørselsplager. I 1802 var symptomene blitt så omfattende og de feilslåtte behandlingene så mange at han måtte innse at han var i ferd med å miste hørselen.

Han skrev et fortvilet brev og testamente til sine brødre, som riktignok aldri ble sendt. Der skildrer han hvor nær han hadde vært å ta sitt eget liv og hvordan kallet til å skape musikk var det eneste som hadde holdt ham oppe.

Midt i sitt livs tyngste periode skrev Beethoven sin kanskje lyseste og mest humørfylte symfoni. Muligens var de muntre melodiene i symfoni nr. 2 helt nødvendig hjertemedisin for den hardt prøvede komponisten?

Musikken minner fremdeles mye om Mozart og Haydn, men han strekker ut symfoniformatet til å bli større og mer ambisiøst. De store kontrastene mellom svakt og sterkt høres allerede i begynnelsen av første sats – og blir voldsomme i den intense tredjesatsen.

Symfoni nr. 3 (1805): En revolusjon

Beethoven ble voksen samtidig som den franske revolusjonen satte sitt preg på hele Europa. Da Napoelon Bonaparte tok makten i Frankrike i 1799, vakte det både frykt og beundring i nabolandene.

Beethoven skrev sin tredje symfoni som en hyllest med tittelen «Bonaparte», men da Napoleon lot seg krone til keiser, syntes han det var et svik mot idealene om likhet og brorskap. Han ødela tittelbladet i sinne og kalte den i stedet «Sinfonia Eroica – skrevet til minne om en stor mann».

Symfoni nr. 3 viste seg å være en revolusjon i seg selv: den er mye lengre og mer ambisiøs enn noen tidligere symfoni. Innledningen blir unnagjort med to smell, så spiller celloene et fengende, stemningsfullt og «heroisk» hovedtema.

Annensatsen er en høytidelig sørgemarsj, tredjesatsen er drivende rytmisk og suggererende. Fjerde sats er variasjoner over et tema fra Beethovens ballett om den greske guden Promethevs. Det sier litt om hvor sterkt han hadde beundret Napoleon…

Symfoni nr. 4 (1807): Spor etter Haydn

Ludwig van Beethoven blir gjerne kalt «den første frie kunstner»: Han hadde aldri noen fast stilling og sto dermed friere enn Haydn og Mozart til å skape den kunsten han ville.

Økonomisk trengte han likevel støtte fra sine venner i aristokratiet, som han hadde et nokså ambivalent forhold til. I 1806 røk han uklar med den trofaste støttespilleren fyrst Lichnowsky. Samme år bestilte hertug Franz von Oppersdorff symfoni nr. 4, som senere ble urfremført hos en tredje viktig velgjører, fyrst Lobkowitz.

Den fjerde symfonien ligner mer på Beethovens to første symfonier enn på nr. 3 og nr. 5, som er blitt langt mer berømte.

Igjen kan en høre spor etter Haydn, for eksempel i den neddempede, litt mystiske innledningen i første sats og i det rytmiske kompet i annensatsen. Men førstesatsens mystikk munner etter et par minutter ut i en jublende kraftsalve, og etter den elegante annensatsen kommer en forrykende tredjesats i samme gate som tilsvarende sats i symfoni nr. 3.

Symfoni nr. 5 (1808) – Ta-ta-ta-taaaa!

På 1770- og 1780-tallet vakte tysk litteratur nye, sterke følelser hos publikum: Romanen Werther (1774) av Johann Wolfgang von Goethe satte individets følelser og skjebne i sentrum, og skuespill som Die Räuber (1782) av Friedrich Schiller satte hjertene i teatersalen i brann for politiske reformer.

Kanskje var det Schillers brannfakler som først tente Beethovens visjoner om å vekke like sterke følelser med sin musikk i konsertsalen.

I symfoni nr. 3 hadde Beethoven utvidet symfoniens uttrykksregister betraktelig, i nr. 5 – «Skjebnesymfonien» – sprenger han det nesten. Første sats åpner med det berømte motivet som rommer all verdens fortvilelse og kampvilje: Ta-ta-ta-taaaa! Symfonien kjemper seg så gjennom fire satser til en ekstremt kraftfull triumf i avslutningen – slik er det i alle fall vanlig å oppfatte den.

Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men i løpet av 1800-tallet oppnådde symfoni nr. 5 en unik status den har beholdt til i dag.

Symfoni nr. 6 (1808): Naturglede

Helt fra barndommen av hadde Beethoven enormt mye glede av naturen. I de mange årene han hadde Wien som base, benyttet han jevnlig parker og andre grønne lunger rundt byen og oppholdt seg gjerne i lengre perioder på landsbygda for å kunne være mest mulig ute i naturen mens han komponerte.

I den sjette symfonien lot han naturgleden få fritt utløp: Tittelen Pastoralesymfonien viser til en lang tradisjon for å fremstille det idylliske livet på landet i musikk og litteratur.

I den første satsen beskriver Beethoven «de glade følelsene en får når en kommer ut på landet». Den andre satsen, «Scene ved bekken», begynner med sildrende vann og avslutter med fuglesang fra nattergal, vaktel og gjøk. I den tredje satsen samles folk til musikk av et søvnig landsbyorkester som stadig spiller feil.

Fjerdesatsen skildrer en voldsom storm og femtesatsen beskriver hyrdenes sang, lettelsen og idyllen etter at stormen har gitt seg.

Symfoni nr. 7 (1813): Publikums-hit

I kjølvannet av den franske revolusjon og napoleonskrigene fikk nasjonalsangene sitt gjennombrudd, med «Marseillaisen» fra 1792 som den mest populære.

Franske komponister så nye muligheter for å nå forbi elitene og ut til massene med sin musikk. Beethoven var i stand til å nå dem, og hentet gjerne militær inspirasjon. I 1813 skrev han stykket «Wellingtons seier» om slaget ved Vitoria, som ble urfremført med voldsom suksess under en orkesterkonsert i Wien til inntekt for sårede soldater.

Den syvende symfonien ble urfremført på samme konsert. Særlig annensatsen slo umiddelbart an og ble jublet frem som ekstranummer.

Alle fire satsene er utpreget rytmiske, også den tradisjonelt «rolige» annensatsen. Fjerde sats er så utrolig intens at noen av de første tilhørerne mente Beethoven måtte ha vært beruset da han skrev den, mens den berømte komponisten Weber mente komponisten nå var «klar for galehuset».

Selv mente Beethoven symfonien var en av hans beste.

Symfoni nr. 8 (1814): Rett på sak

Etter Joseph Haydns død i 1809 sto Beethoven alene igjen som samtidens ruvende musikalske skikkelse. Han hadde til fulle oppfylt de store forventningene til ham og høstet fortjent anerkjennelse og popularitet.

Men livet hadde fremdeles mange utfordringer å by på: han ble snart helt døv og sluttet helt å opptre fra 1814. Han tok over ansvaret for nevøen da broren døde i 1815, noe som ga ham nye, store bekymringer. Og noe særlig hell i kjærlighet fikk han aldri oppleve.

Symfoni nr. 8 ble skrevet like etter den syvende, men er veldig ulik forgjengeren; kortere og mer «rett på sak». Linjene tilbake til Haydn blir igjen tydeligere: den andre satsen kan for eksempel med sin muntre, jevne rytme minne om Haydns symfoni nr. 101, som fikk tilnavnet «Klokken» for sin tikkende annensats.

Den åttende ble ikke like godt mottatt som nr. 7, og da Beethoven ble spurt om hvorfor, skal han ha svart: «fordi den (åttende) er så mye bedre».

Symfoni nr. 8. Med Israels filharmoniske orkeste. Dirigent: Zubin Mehta.

Symfoni nr. 9 (1824): Mesterverk

Da Beethoven dirigerte premièren på symfoni nr. 9 i Wien i 1824, hadde han ikke opptrådt offentlig på årevis.

Han var nå helt døv, og egentlig ute av stand til å lede musikken. Da han snudde seg etterpå, møtte han ellevill jubel fra publikum. Kanskje jublet de like mye i takknemlighet for alt han hadde gitt dem, som for symfonien? Ellers fikk den nemlig en blandet mottagelse: i flere av sine siste verk tøyde Beethoven konvensjonene så langt at det tok tid før de ble fullt ut anerkjent.

Med nr. 9 utvidet Beethoven nok en gang grensene for hva en symfoni kan være: med lengden, som nærmet seg 70 minutter, og med å ta inn kor og solister for første gang.

Med tiden har den niende symfonien fått status som et av hans største mesterverk. Schillers tekst om menneskelig brorskap har vært med på å gjøre den til allemannseie. Men musikken målbærer det sterkeste uttrykket, ikke ulikt Skjebnesymfonien; fra mørke til lys, fra fortvilelse til glede, gjennom strid til triumf.

Twitter: @fredolav

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Klassisk musikk