Slik kan vi ta syvmilssteg mot klimamålene
Utslippene fra industrien må fjernes.
Norge har meldt inn et nytt klimamål om 55 prosent utslippskutt innen 2030. Det skorter ikke på ambisiøse mål i klimapolitikken, men konkrete verktøy for å få det til. Skal vi komme i rute med klimakutt og å omstille norsk økonomi, må utslippene fra industrien fjernes.
Folk har mistet troen på politikernes klimamål. Kun 15 prosent av nordmenn tror de er oppnåelige. Industrien står for de største utslippene. En konsentrert innsats mot de største utslippspunktene (eller fabrikkene på godt norsk) vil være et syvmilssteg for å nå klimamålene.
Industrien har allerede plukket de lavthengende fruktene for å kutte utslipp. Det som gjenstår, krever teknologiutvikling, store mengder ny fornybar energi, forutsigbare rammevilkår og bistand fra det offentlige for å klare de store økonomiske løftene.
Får industrien dette, så skal vi klare jobben med å kutte utslippene som politikerne har forpliktet Norge til, og som vi slutter opp om.
Klimakrisen truer global matsikkerhet
Som en av verdens største gjødselprodusenter ser vi hvordan krig og klimaendringene påvirker den globale verdikjeden for mat. Klimakrisen er allerede i ferd med å gjøre det vanskelig å fø verdens befolkning.
Å produsere gjødsel medfører utslipp. Vår fabrikk i Porsgrunn står for 1,6 prosent av Norges utslipp, samtidig som den daglig brødfør 48 millioner mennesker. Uten gjødsel vil millioner av mennesker sulte. Alternativet er derfor ikke å kutte produksjon av gjødsel, men å kutte utslippene.
Siden 1990 har vi fjernet 67 prosent av utslippene fra Herøya. Samtidig er produksjonen doblet. For å få vekk resten må vi elektrifisere ammoniakkproduksjonen. Store investeringer er nødvendig.
Klimakutt krever forpliktende klimapartnerskap
Våre globale konkurrenter er ikke pålagt nasjonale rammevilkår og politiske føringer for utslippskutt. Vi risikerer å bli utkonkurrert, at produksjonen flytter til land med større utslipp.
Norske utslipp går ned, og globale utslipp går opp. Vi står overfor et grønt skifte vi ikke har sett maken til siden den industrielle revolusjon.
For å gjennomføre omstillingen har Tyskland, Storbritannia og USA lansert gode ordninger for å støtte industrien med de økonomiske løftene. Bedriftene bærer prosjekt- og markedsrisikoen, men kan ikke løfte omveltningen alene.
Utviklingen av internasjonale rammevilkår er uforutsigbar. Derfor er det bedriftsøkonomisk rasjonelt å sitte stille i båten og avvente utfallet. Stillesitting bringer oss ikke nærmere klimamålene. Derfor må myndighetene sikre nasjonale rammevilkår som åpner for raske kutt av de store utslippene, slik at Norge innfrir nasjonale omstillingsmål og internasjonale klimaforpliktelser innen 2030.
Et utvidet enovamandat, som dekker store utslippskutt i kvotepliktig sektor og oppskalering av avkarboniseringsteknologi, vil ta oss et steg nærmere. Noe av det viktigste staten gjør, er å være en partner for teknologiutvikling og katalysator for grønn industri.
Klimaforpliktelser koster politikerne lite å feste på papiret. Å gjennomføre dem i praksis koster.
