Russlands ambassadør om militærhjelp til Ukraina: Leveranser av dødelige våpen utgjør en grense
Til tross for fraværet av en direkte militær trussel mot Norge fra Russland gir Norge våpen og opplæring til mennesker som dreper russere.
Norge har sluttet seg til nesten samtlige av EUs anti-russiske sanksjoner og deltar ivrig i Natos militære forberedelser ved Russlands grenser samt den vestlige «avskrekkingspolitikken» overfor landet vårt. Det forhold har nærmest til grunnen ødelagt arkitekturen av bilaterale forhold.
Til tross for erklæringer om respekt for folkeretten og FNs sentrale rolle er Norge i virkeligheten en forkjemper for det vestlige konseptet om en «regelbasert verdensorden» og en brikke i det Nato-sentrerte sikkerhetssystemet i det euroatlantiske området.
Ved å snakke sjef-allierte i Nato etter munnen avviser Oslo kategorisk russiske forslag om å skape en mer rettferdig verdensorden samt arkitekturen av likestilt og udelelig sikkerhet i Europa med garantier for samtlige av medlemsstatene i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Norske myndigheter kaller dette revisjonistiske krav.
Leveranser av dødelige våpen
Etter at Russland innledet sin militæroperasjon i Ukraina, reviderte norske myndigheter «på dagen» den nasjonale politikken for eksportkontroll med militært materiell. Inntil da hadde den vært ubestridt i mer enn 60 år.
Man har som offisielt mål å påføre landet vårt «et strategisk tap»
De begynte å levere dødelige våpen til en konfliktsone, inkludert missiler og artilleri, panservern- og luftvernmissiler, droner, personellkjøretøyer og tusenvis av granater. Nå har turen kommet til stridsvogner. I tillegg deltar nordmenn i opplæring av ukrainske militære i Norge og andre europeiske land.
Leveranser av dødelige våpen utgjør en grense. Det er ikke ord, diplomatiske signaler eller økonomiske restriksjoner. Til tross for fraværet av en direkte militær trussel mot Norge fra Russland (dette faktumet innrømmes av norske myndigheter) gir Norge våpen og opplæring til mennesker som dreper russere. Man har som offisielt mål å påføre landet vårt «et strategisk tap».
Urettferdighet og svik
Russland har en mangefasettert og til tider komplisert historie i forholdet til flere av sine naboer. Men inntil nylig var Norge et unntak. I løpet av 1000 år med godt naboskap mellom våre folk rettet Russland aldri våpen mot Norge, med unntak av frigjøringen av Øst-Finnmark fra Nazi-Tysklands okkupasjon.
Måten man har tilbakebetalt oss for dette i dag, er vanskelig å oppfatte som noe annet enn urettferdighet og svik.
Etter at man godkjente femårsprogrammet for hjelp til Ukraina, som utnytter og tilsmusser navnet til den i Russland høyt respekterte Fridtjof Nansen, vil Norge i årene fremover bli en ledende bidragsyter for militær «oppumping» av Kiev-regimet.
Måten man har tilbakebetalt oss for dette i dag, er vanskelig å oppfatte som noe annet enn urettferdighet og svik
Det at Oslo er dedikert til Natos destruktive og konfronterende linje og klar til å engasjere seg i et nytt militært eventyr, påvirkes ikke av alliansens dundrende fiaskoer av voldelige invasjoner i Afghanistan, Irak og Libya. Bombingen av Jugoslavia oppfattes fortsatt som en riktig beslutning. Man lærte ikke leksen.
I Ukrainas tilfelle kan konsekvensene av begåtte feil bli større og mer ødeleggende. Ansvaret for feilene vil være i samme skala som bidraget til eskalering av konflikten.
Det nye narrativet
I den forbindelse har vi merket oss det nye narrativet som aktivt propaganderes i Vesten. I en pressemelding 15. februar, i etterkant av Nato-møtet i Brussel, uttalte Norges forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) at «det farligste for Europa og Norge er at Russland vinner frem».
Noen dager senere erklærte Natos generalsekretær Jens Stoltenberg under Sikkerhetskonferansen i München: «Noen bekymrer seg for at vår støtte til Ukraina risikerer å utløse eskalering. La meg være tydelig. Det er ingen risikofrie alternativer. Men den største risikoen av alle er hvis Putin vinner.»
Samtidig ser vi på side 27 i den norske trusselvurderingsrapporten «Fokus 2023», skrevet av Etterretningstjenesten: «Det kan ikke utelukkes at en lokal krig eskalerer til en større konflikt, der Russland, USA, Nato og Norge blir direkte involvert militært.»
På side 10 i samme dokument står det: «Dersom en konflikt eskalerer til å bli en regional krig som involverer Nato, vil Russland kunne ta i bruk kjernevåpen med begrunnelsen at krigen truer Russlands eksistens. I et slikt tilfelle kan såkalt demonstrativ bruk av taktiske kjernevåpen være en mulighet.»
Og på side 33 bemerkes det at mens Russland i begynnelsen av spesialoperasjonen ikke angrep sivil infrastruktur i Ukraina, vil dette ikke være tilfelle ved et angrep på Norge og Nato: «... ødeleggelse av slike mål [vil] få prioritet tidlig, og varslingstiden vil være svært kort.»
En større fare
Vi kommenterer ikke grunnlaget for påstandene og prognosene til Etterretningstjenesten. Å vurdere truslene mot nasjonal sikkerhet er et internt anliggende og ansvar for norske myndigheter.
De ovenstående uttalelsene viser imidlertid at den politiske ledelsen i Norge og Nato «blindt» stoler på «lav sannsynlighetsgrad» for de svært alvorlige truslene forsvarseksperter har pekt på.
Alternativet er at man i Vesten virkelig tror at risikoen for «Russlands seier» i Ukraina utgjør en større fare enn en mulig konflikt mellom Russland og Nato med alle de dermed forbundne konsekvensene, heriblant for Norge.
Begge variantene ser farlige ut.
