Debatt

Kjetil Røed: Å unnlate å krenke betyr ikke at man «gir etter for terroristene»

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker
Satire bør kunne romme både kløkt og humor, skriver Kjetil Røed.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har ikke vært mangel på engasjement siden jeg i Aftenposten 22. januar skrev at vi burde tillate oss å «ikke være Charlie». Blant kritikerne var Kjetil Rolness, som i Dagbladet 24. januar hevdet at jeg «godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme».

Kjetil Røed.jpg

Jeg vil presisere at jeg mener ytringsfrihet er en absolutt rett. Ingen skal lide under noe de har sagt eller tegnet. En absolutt rett i juridisk forstand betyr imidlertid ikke at det er moralsk klokt å si alt man vil.

Kritikk

Mitt poeng var derfor at satire ikke kun bør hylles som edle og uangripelige uttrykk for ytringsfrihet, men kan bidra til å skape uheldige stereotyper .

Charlie Hebdo har riktig nok laget satire, med hell, flere ganger: I en tegning ser vi en IS-soldat i ferd med å skjære over strupen på en «vantro», men blir forvirret når offeret utbryter «jeg er jo Muhammed».

Her spares det ikke på virkemidlene, men vitsetegningen har en kritisk verdi fordi den påpeker radikalistenes hykleri og mangelen på samsvar mellom islam som religion og ekstrem, anti-sekulær, islamisme.

Splid

Vi kan likevel ikke stikke under stol at Charlie Hebdo står for en generell religiøs intoleranse, og at islam som religion og muslimer som gruppe har fått gjennomgå. Det må gå an å kritisk diskutere dét uten å bli beskyldt for å løpe terroristenes ærend.

Mine kommentarer handler ikke om at man ikke skal kunne publisere tegninger fordi de er «upassende».

Jeg manet til refleksjon over deres virkning i en kulturell, politisk og geografisk kontekst av økende islamofobi, antisemittisme og jihadisme.

I kombinasjon med global økonomisk krise og politisk uro kan de skape dårligere vilkår for både satire og ytringsfrihet fordi nyanser forsvinner, og følelser settes i kok. Sjelden noen god kombinasjon.

Dannelse

Satiren har tvunget maktinstitusjoner til å forsvare seg med ord, ikke vold, skriver redaktør av Kunstforum, Nicolai Strøm–Olsen, i Aftenposten, 23. januar.

Satire har vært avgjørende for det moderne, europeiske, dannelsesprosjektet i overgangen fra aristokrati/presteskap til demokrati, hevder han videre. Godt poeng, slik Heidi Nordby Lunde (H) har rett i at religion er en maktfaktor som må tåle kritikk (Dagbladet, 23. januar).

Problemet med slike dannelsesprosjekter er at de ofte ukritisk blir forsøkt overført til andre historiske, geografiske og politiske kontekster, med vestlige nasjoner og aktører i spissen.

En polarisering av verden mellom «oss» og «dem», hvor de «siviliserte» skal oppdra «de usiviliserte», har aldri ført noe bra med seg.

Samtale

Selvsagt skal vi kritisere korrupte regimer og forkvaklet tankegods, men vi bør passe oss for å holde liv i stereotypier som skaper uklarhet, hat og uro for alle parter. En antagelse om Vestens moralske overlegenhet er ikke et hensiktsmessig utgangspunkt for dialog mellom ulike trosformer og tankesett.

Satire bør kunne romme både kløkt og humor.

Opplysning

Strøm-Olsen etterlyser et dannelsesprosjekt.

Kanskje kunne man tenkt seg en linje som starter med Voltaire («Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier») og slutter med Jürgen Habermas: en borgerlig offentlighet der mennesker møtes i samtaler, med toleranse, åpenhet og rasjonalitet som utgangspunkt, fremfor latterliggjøring og stereotypisering.

Å unnlate å krenke betyr ikke at man «gir etter for terroristene», men å etterstrebe klokskap og ansvarlighet i en komplisert verden. Jeg syns det er mer modig enn å krenke og gjøre narr.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Les også:

Les også

    Les mer om

    1. Debatt
    2. Charlie Hebdo