Debatt

Det Knut Olav Åmås sier om skapende virksomhet, er oppsiktsvekkende | Wenche Gulbransen

  • Wenche Gulbransen, billedkunstner

Fagfelle-juryering, stipend og utstillingsplass er en del av kvalitets-diskursen, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Dronning Sonja, Knut Olav Åmås og Karl Ove Knausgård.

Ja - strenge, interne kriterier tøyler en del av det såkalte kunstlivet, nemlig det som trenger seg på som amatørmessig.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Lekne multimennesker som dronning Sonja og Knausgård skaper motvilje og skepsis,» skriver Knut Olav Åmås, spaltist og leder for Fritt Ord.

Han fortsetter: «De som gir blaffen i båsene og mestrer flere uttrykk og områder, får oss ofte til å se virkeligheten på andre måter. Tenningen og entusiasmen ved å skape og tenke fritt blir tøylet og temmet av laugenes mentalitet, profesjonalismens båser og yrkesutøvernes strenge, interne kriterier.»

Hva er denne ytringen?

Er den et forsvar for Munchmuseets og Kodes programmer, et sverdslag for dronningen, eller er den et angrep på den profesjonelle kunstnerstanden?

Les også

  1. Krass kritikk mot at dronningens kunst skal stilles ut i Bergen

  2. Knausgård avslører en gåtefull, rotete og utforskende Munch

Siden Åmås nevner meg i en kritisk kommentar, ser jeg meg nødt til å svare.

Svært mye er grenseoverskridende

En ting av gangen: Det Åmås sier om skapende virksomhet, er oppsiktsvekkende.

Han mener at fornyelsen i kunsten kommer fra «de som gir blaffen i båsene».

Svært mye av dagens kunstuttrykk er grenseoverskridende.

Kunstnerne er ikke «bundet til båsene», tvert imot arbeides det svært ofte i mange sjangere samtidig.

«De som mestrer flere uttrykk og områder, får oss ofte til å se virkeligheten på andre måter.»

Selvportrett. Foto: Wenche Gulbransen

Ja, nettopp. Det gjelder spesielt dem som virkelig mestrer flere områder, altså de profesjonelle.

Kunstdiskursen er åpen

Så til massehenrettelsen av et helt kunstnermiljø: Laugenes mentalitet, profesjonalismens båser og de strenge, interne kriteriene tøyler og temmer kunsten, mener Åmås.

Ja, de strenge, interne kriteriene tøyler en del av det såkalte kunstlivet, nemlig det som trenger seg på som dilettantisk og amatørmessig.

Fagfelle-juryering, stipend og utstillingsplass er en del av kvalitets-diskursen.

Det er en åpen kamp om hvem som eier definisjonsmakten; er det kunstnerne, kuratorene, kunsthistorikerne, galleriene, samlerne eller museene?

Eller Kulturrådet?

Her er det mange krefter i spill, og det er bra.

Det er derfor feil å påstå at hva som er innenfor eller utenfor, bestemmes av dogmer.

Dogmer er fastlåste tankemønstre, men kunstdiskursen i fagmiljøene er åpen, løpende og under endring hele tiden.

Det er nok å se på hva som har endret seg på få år i norsk kunstliv.

To eksempler: Camille Norments uttrykksform ville vært utenkelig i Norges paviljong i Venezia for ti år siden, hos Tori Wrånes blandes performance, video og andre uttrykk på høyt nivå.

Så i disse «båsene» er det sannelig god plass!

Fra Tori Wrånes’ utstilling i Museet for Samtidskunst. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen

Popularitet, besøkstall og folkelighet

Det er riktig at multimennesker skaper motvilje og skepsis. Kunstnere som Norment og Wrånes gjør nettopp dette.

Men kvaliteten i deres produksjon løfter etter hvert tanker og motstand til et nivå der det inngås en samtale og ny åpenhet.

Men det var vel ikke akkurat denne motstanden Åmås tenkte på.

Åmås' ytring legger seg pent inn i strømninger vi kunne kalle «reaksjon». Reaksjonen er politisk.

Den higer etter «ny» definisjonsmakt, på premisser som popularitet, besøkstall og folkelighet.

Og ytrer mistro mot profesjonalismen og kunstnerstanden.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Lese mer? Her er noen forslag:

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Kunst
  3. Kultur