Debatt

Post-universitetsfakta fra Hessen | Kyrre Lekve

  • Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør ved Simula Research Laboratory

Dersom Dag O. Hessen skal overbevise oss om at norske universiteter er truet av økt markedsretting, må han ha orden på faktaene han presenterer. Hvis ikke blir han – og universitetene han representerer – problemet og ikke motvekten mot post-faktasamfunnet, skriver Kyrre Lekve. Foto: Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Krav om faktasjekk må også gjelde professorer og akademikere som hevder at norske universiteter er truet av økt markedsretting

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dag O. Hessen advarer om at universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet (Aftenposten 5. januar 2017). Hessen opptrer selv i god postfaktuell ånd ved at alle hans egne fakta er feil eller upresise.

Les debattinnlegget om markedsretting av universitetene:

Les også

Den farlige veien mot et akademisk AS | Dag O. Hessen

To av påstandene i Dag O. Hessens kronikk (at opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjonen er drevet av universitetene og at den nordiske modellen knaker under økende ulikheter) kan neppe avgjøres av noen faktasjekk. De seks andre påstandene/virkeligbeskrivelsene er i beste fall tvilsomme:

Det er ikke riktig at «en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til […] produksjonen» (publikasjoner, studiepoeng etc.). For eksempel har den resultatbaserte andelen av grunnfinansieringen ved Hessens eget universitet gått ned fra rundt 32 til rundt 30 prosent fra 2004 til 2014.

Det er ikke riktig at «I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.» Ingen av de to siste stortingsmeldingene om forskning inneholder noen slik dreining.

Ingen generelle, kommersielle krav

Det finnes ingen «fjerde hovedaktivitet» i tillegg til forskning, undervisning og formidling – dette er bare noe Hessen har plukket opp fra nettet. Formuleringene han viser til i Universitets- og Høgskoleloven kom ikke «for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon». De har vært i loven siden 2005 og ble vedtatt etter opphetet debatt.

EUs forskningsprogrammer stiller ikke «ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene» på noen generell basis.

Dette gjelder hovedsakelig innovasjonsprogrammer. Stipendene fra European Research Council, som utgjør nesten en tredjedel av forskningsmidlene fra EU, har for eksempel ikke slike krav.

Hessen påstår at også «her hjemme» ser vi «tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning». Men han føyer til «selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt».

Hessens elendighetsretorikk kommer etter en periode med kraftig vekst i universitetsbudsjettene.

Hessens innlegg kommer etter en periode med sterk vekst i universitetenes grunnbevilgninger (for eksempel ti prosent realvekst for Universitetet i Oslo fra 2004 til 2014) og med en sterk vekst i åpne programmer i Norges forskningsråd. Det har faktisk også foregått en samling av bevilgninger hos Norges forskningsråd. Da er det vanskelig å se at Hessens virkelighetsbeskrivelse er korrekt.

Klarte ikke omstillingen til masseuniversitet

Til slutt påstår Hessen at «Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden».

Universitetene i Norge klarte ikke å gjøre de nødvendige endringene for å gå fra eliteutdanning til masseutdanning utover 80-tallet. Resultatet ble kvalitetsreformen.

Universitetene klarte heller ikke å samvirke med samfunnet da forskningsbevilgningene ble så store at samfunnet krevde noe tilbake. Resultatet ble eksterne styrerepresentanter i universitetsstyrene.

Hessens elendighetsretorikk kommer etter en periode med kraftig vekst i universitetsbudsjettene.

Dette er den dominerende delen av finansieringen av forskning basert på forskernes egne ideer – den uavhengige og selvstendige forskningen. I tillegg er universitetene friere enn noen gang, da det i 2007 ble innført lovfestet akademisk frihet for universitetene og den enkelte forskeren.

Dersom Dag O. Hessen skal overbevise oss om at norske universiteter er truet av økt markedsretting må han ha orden på faktaene han presenterer.

Hvis ikke blir han – og universitetene han representerer – problemet og ikke motvekten mot post-faktasamfunnet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om forskningspolitikk:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Universitet
  2. Universitetet i Oslo
  3. Innovasjon
  4. Forskeren

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Autonomien, bredden og innovasjonen som dagens universiteter representerer, må hegnes om for hele samfunnets skyld.

  2. KRONIKK

    Den farlige veien mot et akademisk AS | Dag O. Hessen

  3. DEBATT

    Hessens hule faktaforsvar | Kyrre Lekve

  4. KRONIKK

    Forskningsmidlene blir bare tilsynelatende tildelt etter fri konkurranse | Erik Stänicke og Arne Johan Vetlesen

  5. DEBATT

    Utvalg vil svekke samfunnsnyttig forskning | Lars Holden

  6. VITEN

    Er forskningspolitikken forskningsbasert?