Debatt

Kort sagt, torsdag 21. september

  • Aftenpostens debattredaksjon

Politikkens høyre/venstre-akse, varehandel, partivalg og saksbehandlingstid i Oslo kommune. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bedratt mellom høyre og venstre

Gode modeller kan bidra til en bedre virkelighetsforståelse. Dårlige modeller kan forhindre det samme. I dag diskuteres politikk og regjeringsalternativer med en endimensjonal akse fra høyre til venstre. For en generasjon siden var denne skalaen høyaktuell: med amerikansk kapitalisme og sovjetisk kommunisme på hver sin side. Men tidene har endret seg, og det politiske bildet kan ikke lenger illustreres med én enkelt strek.

Polariseringen mellom venstre- og høyresiden er forvirrende. Det blir fremstilt som om partiblokkene er rake motsetninger. Høyre har tradisjonelt stått for måtehold, der Ap har brukt store summer på å styrke velferdsstaten. Nå maner Ap til forsiktighet, mens Solberg-regjeringen øser penger ut av oljefondet. Kjernesakene går på rundgang, men den endimensjonale aksen består.

Monopolet til høyre/venstre-aksen må avskaffes. Det komplekse politiske spekteret bør visualiseres i flere fruktbare modeller. Man kan for eksempel ha en akse som viser partienes ønske om radikale miljøtiltak. Da vil velgerne forstå hvorfor de bør stemme Venstre, MDG eller SV. Spørsmålet «er du på høyre- eller venstresiden av politikken?» er like fordummende som «liker du lakrisbåter eller kjeks?»

Gabriel Qvigstad, student


Invester i varehandelen – i Norge!

Når butikkene ikke lenger må være nær kunden, må politikerne legger til rette for at handelsnæringen kan skape arbeidsplasser i Norge.

Varehandelen er med sine 370.000 ansatte en stor næring i endring. En Oxford-studie viser at det er 92 prosent sannsynlig at salgspersonale i butikker i USA blir erstattet av roboter, og vi ser det samme i Norge. Samtidig vokser netthandel kraftig og skaper nye arbeidsplasser. Å være lokalisert nær kundene er ikke lenger så viktig når varene sendes til kundene direkte fra fabrikk eller varehus. Da må politikerne sørge for at arbeidsplassene blir i Norge.

Et eksempel er nettselskapet Jollyroom, som er drevet av nordmannen Ola Sauer. Selskapet er lokalisert i Göteborg og har 200 ansatte. De har fordeler som nettselskaper i Norge ikke har – 350-kronersgrensen gir momsfritak på varer til Norge under kr 350. Komplett.no, Nordens største netthandelsaktør, sysselsetter 800 mennesker – men ville de lokalisert seg i Sandefjord om de ble etablert i dag?

Varehandelen utvikler seg fra å være lokal til å bli global. Derfor må varehandelen ha konkurranse på like vilkår. Et svært enkelt tiltak å fjerne særnorske bremseklosser som 350-kronersgrensen er.

Vibeke Hammer Madsen, adm. dir i Virke og Tor W. Andreassen professor ved NHH i Bergen


Det gode menneske

Det burde være selvinnlysende at man velger parti ut fra de beste argumentene. Ut fra hva som gjør verden til et bedre sted for så mange som mulig. Likevel fortsetter vi med de blåblå.

Dette skriver Jostein Sand Nilsen i Aftenposten, før han beskriver velgere som stemmer Høyre fordi de alltid har gjort det og folk som stemmer Frp fordi de vil ha bedre vei opp til hytta. Late, navlebeskuende velgere som åpenbart ikke bryr seg om de beste argumentene eller om å gjøre verden til et bedre sted. Forakten lyser mot dem som ifølge Sand Nilsen hverken har vilje eller evne til å være et like godt menneske som han selv. Han skriver faktisk det. Å være et godt menneske er å velge noe annet enn det over en million andre norske velgere stemte.

Det er helt utenkelig at blå velgere stemmer på en regjering som har fått helsekøene ned, gitt lavinntektsfamilier billigere barnehage og gratis kjernetid, satset mer på kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgstjenestene, samtidig som folk flest nå betaler litt mindre i skatter og avgifter. En regjering som viser vilje til reformer for å sikre bærekraftig vekst og velferd for fremtiden, som har sørget for at soningskøene nesten er borte, at det er blitt flere politifolk pr. innbygger, at etterutdanning av lærere er tredoblet, at det er nesten 500 flere helsesøstre, at jernbanen rustes opp og utslippene fra veitrafikken går ned, og som har gjort historiske investeringer i det grønne skiftet.

Dette til tross for at Høyre og Frp arvet brems i økonomien og økende arbeidsledighet. I Aftenposten kunne vi 14. september 2013 lese at norsk økonomi bremser inn i blått styre. Flere arbeidsledige, svakere vekst i etterspørselen, høyere prisvekst og raskere renteoppgang. Den nye regjeringen arver en økonomi med eventyrlige år bak seg og lavere fart i vente, sto det i ingressen. Dette var arven etter de rødgrønne. Ett år senere kom det historiske fallet i oljeprisen.

Til tross for at Arbeiderpartiet, Sp og SV hadde høyere skatter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet, så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Men dette førte ikke til at Jostein Sand Nilsen følte en moralsk plikt til å engasjere seg politisk. Først nå har begeret rent over. Det gode mennesket skal, i sin moralske overlegenhet over oss andre, engasjere seg politisk. Vi på den mørke siden får bare glede oss.

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H)


Hallo i kommunen?

12. mars i år sendte jeg en henvendelse til Oslo kommune (om det planlegges et par toaletter langs den nye, flotte strandpromenaden). Kommunen kvitterte umiddelbart for mottak og opplyste at henvendelsen ville bli sendt Bymiljøetaten for videre behandling.
28. juni, etter vel tre måneder, bekreftet Bymiljøetaten å ha mottatt henvendelsen og at den vil bli videresendt til aktuell saksbehandler for behandling. Henvendelsen er ennå ikke besvart.

Etter snart seks måneder får man jo lyst til å la denne lille saken gå i glemmeboken. Men, hallo kommunen, er det slik det skal være, da? Saken er nå purret på.

Hilda Strøm Martinsen, Oslo


Forskerne må ta sin del av ansvaret

Aftenpostens oppslag 18. september om at «nesten halvparten av oss ikke stoler på forskning» gir noe grunn til bekymring. Men at bare en av fem sier at «de er godt informert om forskning» eller klarer å skille mellom falsk eller sann forskning, gir ikke spesiell grunn til bekymring.

Hva vil det si å være godt informert om forskning? Svært få er godt informert om forskning generelt, og det beste man kan håpe på, er at man er informert innen felt som interesserer en, og selv det er en krevende øvelse. Det er lett å skylde på mediene i en tid der det er lov til å tvile på alt, ingenting er sant en gang for alle. En sunn skepsis til nye forskningsresultater er bra. Men også forskerne må ta sin del av skylden. Vi har lett for å overselge resultatene våre. Se bare innen helse og ernæring – det som er sunt en dag, er farlig den neste.

Innenfor en rekke vitenskaper, og særlig samfunnsfagene, kreves det mange uavhengige undersøkelser før noe kan aksepteres som «bevist», og vi lar ikke tvilen komme frem fordi vi selv gjerne vil fremstå som den som har påvist en sammenheng. Og antagelsene som ligger til grunn for undersøkelsene, har konsekvenser for konklusjonene. Vi underspiller denne åpenbare sammenhengen.

At 25 prosent lurer på hvem som «egentlig» sto bak terrorangrepet 9/11, er ikke spesielt problematisk fordi det er så uklart hva man legger i ordet «egentlig». Derimot er det grunn til alvorlig bekymring at en av ti tror at norske myndigheter står bak «chemtrails», noe som åpenbart er sludder og vås.

Men vi forskere må ta vår del av ansvaret for at folk ikke stoler mer på forskningen.

Helge Holden, professor i matematikk NTNU


Helsedata er et arvesølv vi må utvinne sammen

I fredagens kronikk skrev Jon Harald Kaspersen, forskningssjef i SINTEF, at helsedata kan bli det nye, norske arvesølvet. Data fra norske helseregistre og biobanker er en råvare som kan gi Norge ny industri, skrev han. Det er jeg så hjertens enig i! Ett viktig poeng som Kaspersen ikke tar ordentlig grep om, er hvordan det norske næringslivet og det offentlige må hjelpe hverandre for å få dette til.

Vi må først se på hvordan offentlige og private aktører kan skape bedre samarbeid om kliniske studier og dra fordel av våre helsedata. Jeg er imponert over hva som hvert år produseres av forskning i kliniske studier i samarbeid med bioteknologi- og legemiddelselskaper – bare med begrenset offentlig støtte. En ny rapport fra Legemiddelindustrien viser at kliniske studier i 2015 skapte vel 260 årsverk i norsk legemiddelindustri og nesten 200 i helsevesenet og gir en verdiskaping på over 2,6 milliarder kroner i året. Dette kan økes drastisk dersom vi begynner å bruke offentlige helsedata smartere: som dokumentasjon og oppfølging for ny behandling.
Der bedriftene kan få støtte fra Forskningsrådet for å utvikle løsninger for fremtiden, får helseforetakene bare knallharde krav for å holde køer og budsjetter nede. Helsevesenet trenger mer ressurser for å utligne denne forskjellen. Helseforetak og sykehus bør måles og belønnes for klinisk studieaktivitet. En ny norsk industri innen helse og helseforskning krever samtidig mye både fra helseforetakene og fra industrien. Vårt offentlige helsevesen må blant annet gjøre helsedata mer tilgjengelig og selskapene må justere sine forretningsmodeller. Med et godt samarbeid mellom det offentlige og næringslivet kan vi skape et helsesystem som kontinuerlig lærer av feil og forbedrer rutiner, hvor leger får beslutningsstøtte og forskerne får mulighet til å se nye mønstre. Samtidig skal pasienter være trygge på at personvernet er ivaretatt.

Ketil Widerberg, daglig leder av Oslo Cancer Cluster og medlem av Helsedatautvalget

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Varehandel
  3. Oslo kommune
  4. Politikk
  5. Forskning og vitenskap