Å bo spredt, koster skjorta. Og kreftkurer og eldreomsorg. Byene er redningen | Erling Røed Larsen
Sentralisering er et gode, ikke et onde.
Det er valgår, så ekstra mange følger partienes landsmøter. Forslagene som kommer, mangler ikke på gode intensjoner. Men det virker ikke som talerne har et våkent forhold til kryssende hensyn, for det hagler med ordene «ja, takk». Hva er mest bekymringsfullt: Om talerne tror på det de sier eller om de sier det de ikke tror på?
Tullball-detektor
Det er om å gjøre å utstyre seg med en TBD; en tullball-detektor. Ta et eksempel: bosted. Vi hørte proklamasjoner der «sentralisering» ble trukket frem som noe frastøtende, noe skrekkelig, noe å nedkjempe. I stedet for å flytte folk nær tjenestene, skulle vi flytte tjenestene nær folk.
Politisk redaktør Trine Eilertsen kommenterer: Folk flytter. Ikke en gang Senterpartiet kan stoppe det
Seriøst? Per skal kunne velge å flytte inn på Rennemogen på Veggli – ved foten av Hardangervidda – og så forvente at han er like nær universitets- og sykehustjenester som på Tåsen i Oslo? Vi skjønner det er tullball, men la oss likevel ta en titt på hvorfor.
Realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi
Norge leverer nesten fire milliarder arbeidstimer pr. år. Vi lever i tilsammen 46 milliarder timer pr. år. Hver arbeidstime skal da røft regnet betjene 12 legetimer. Det er valgkampens grunnleggende regnestykke – la ingen fortelle deg noe annet. Husk på nobelprisvinner Haavelmos begrep: «RUB». RUB står for realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi, noe som antyder at ressurssammenhengene ikke kan besluttes vekk politisk.
Den brutale virkelighet er at vi velger fra en meny av kryssende hensyn:
• Spredt bosetting, men lavere tjenestekvalitet
• Samlet bosetting, men høyere tjenestekvalitet
Hvis alle bestemte seg for å bo usentralt, f.eks. noen snø-scooter-minutter unna naboen, da ville mye av de fire milliarder arbeidstimene gå med til å transportere oss selv og varene våre.
Når vi sentraliserer oss, kan vi få mer av andre ting. Ja, det går an å si at byene er redningen, ikke problemet.
Arrangementet med storbyer kommer i alle fall med noen forlokkende muligheter. For i storbyer kan vi måke veier som brukes av flere enn ti personer; de brukes av ti tusen. I storbyene kan legene trene på kreftkirurgi – de kan ikke trene uten pasienter. I storbyene kan vi hjelpe miljøet; da er de materielle tingene vi trenger, nær internasjonale forsyningslinjer.
Å bo spredt koster
Når vi samler oss, frigjør vi arbeidstimer. De frigjorte arbeidstimene er tilgjengelige for kreftkurer, undervisning og eldrehjem.
Spredt bosetting har noen (få) fordeler, men en svær prislapp. Den beslaglegger nemlig arbeidstimer.
Det er arbeidstimer som går med til bygging av veier, reparasjon av veier og snømåking av veier. Timer til frakt av personer til og fra sykehus, skoler og butikker. Til frakt av sofaer og kjøleskap – via tungtrafikk på skrøpelige veier.
Ikke bare det. Byer er idé-sentraler. Når mennesker samles, pipler ideer frem.
Produktivitetskommisjonens første rapport (NOU 2015: 1, s. 24) skrev tørt: «I Norge er produktivitet i næringslivet høyest i urbaniserte områder.» Professor Glaeser skrev mer poetisk i sitt mesterverk «Triumph of the City» (s. 247):
«Byer muliggjør det samarbeidet som får menneskeheten til skinne sterkest. Fordi mennesker lærer fra andre mennesker, lærer vi mer når det er flere mennesker rundt oss.»
Å bo spredt, koster. Det koster skjorta. Og kreftkurer og eldreomsorg.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
