Debatt

Med sin aggressive retorikk bryter Trump klart – ikke bare med Obama, men også med to Bush og en Reagan | Hans Olav Lahlum

  • Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker

Foto: Susan Walsh / Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix

Donald Trump er etterkrigstidens mest ukonvensjonelle nye president og har stått for epokens mest kontroversielle start – men er han unik i USAs historie?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Leter man langt tilbake i historien om USAs presidenter, kan man nok finne et par som fikk en mer krevende start enn startnummer 45 Donald Trump:

Fem uker etter sin tiltreden i 1841 var William Henry Harrison allerede død av en lungebetennelse som han pådro seg under innsettelsen.

Og fem uker etter sin tiltreden i 1861, var Abraham Lincoln i ferd med å utløse en borgerkrig.

Løp rett ut i kampsonen

Men blant de mer sammenlignbare presidentene fra nyere tid, har tilsynelatende ingen fått en mer snublende start enn Donald Trump.

Det har sammenheng med at Trump, selv om han er historiens eldste nye president, har startet mer offensivt enn noen av de andre. Fra og med avsnitt tre i innsettelsestalen løp han direkte ut i kampsonen, bevæpnet med en serie kontroversielle forslag og uttalelser.

Baserer man seg på tidligere historiske erfaringer, er beslutningen om en offensiv start fra en allerede omstridt ny president oppsiktsvekkende. Trump hadde svak legitimitet fra start fordi han hadde fått klart færre stemmer enn motkandidaten Hillary Clinton. Vedvarende anklager om at flertallet i valgmannskollegiet ble sikret gjennom russisk innblanding gjorde ikke saken bedre.

  • Les også: Hans Olav Lahlum intervjues i A-magasinet etter Trumps første uke: «Fremtiden er veldig, veldig uforutsigbar i øyeblikket.»

Sammenlignbare presidenter

En sammenlignbar situasjon forelå første gang med Rutherford Hayes, som i 1876 fikk klart færre stemmer enn motkandidaten og på grunn av anklager om valgfusk fikk tilnavnet Rutherfraud. Hayes gjorde det klart at han ikke ville stille til gjenvalg, og førte en moderat og kompromissorientert politikk overfor sine motstandere.

Benjamin Harrison valgte en lignende strategi da han vant valget med et mindretall av stemmene i 1888.

72 år senere ble valget så jevnt at de lærde fortsatt strides om hvem som fikk flest stemmer; John F. Kennedy tiltrådte våren 1961 som president tross en strøm av anklager om valgfusk. Kennedy gjorde et forsøk på å gå på offensiven gjennom å iverksette en kontroversiell militæraksjon i Grisebukta på Cuba, men etter at den mislyktes, satt han stille i båten frem til han høsten 1962 måtte våge og vant i Cubakrisen.

Historien gjentok seg i 2000, da George W. Bush hadde fått færre stemmer enn Al Gore og ble anklaget for å ha vunnet den avgjørende seieren i Florida med tvilsomme midler.

Troen på at USA trengte en sterk presidentmakt med vidtgående fullmakter var grunnleggende for Bush og hans visepresident, statsviteren Dick Cheney. Likevel valgte også Bush i denne pressede situasjonen å gå relativt rolig ut fra startblokkene. Det var først med sin kontroversielle reaksjon på 11. september-angrepene at han gikk på offensiven.

Brudd med «tradisjonen»

Trumps offensive start brøt altså med en lang tradisjon for at kontroversielle nye presidenter velger en relativt rolig og forsonlig start. Men Trump er da også den mest ukonvensjonelle presidenten i USAs moderne historie.

Han er den første som hverken har hatt erfaring som politiker eller general, og han har et løsere forhold til partiet sitt enn noen tidligere president har hatt etter at topartisystemet ble etablert på 1850-tallet.

Trump ble i større grad enn noen annen president i nyere tid valgt på grunn av en misnøye med det bestående, og møtte som ny president et massivt forventningspress om raskt å markere et brudd med forgjengerne.

Jeg blir fortsatt like overrasket hver gang noen blir overrasket over at Donald Trump fortsatt er Donald Trump. En ekstrem tro på egne ferdigheter har vært en fellesnevner gjennom hans liv.

Som Reagan?

Trumps tilhengere vil gjerne sammenligne med Ronald Reagan. Selv om det finnes likheter, og selv om det ikke manglet dommedagsprofetier og latterliggjøring etter Reagans valgseier i 1980, er forskjellene iøynefallende:

Reagan hadde vunnet en udiskutabel valgseier med et klart flertall av stemmene, hadde en langt sterkere stilling i eget parti og hadde etter åtte år som guvernør i USAs største delstat, en helt annen politisk erfaring. Budskapet og retorikken hans var langt mer positiv, uten de voldsomme negative karakteristikkene som kjennetegner Trump.

«Kong Andrew»

Søker man en president med et utgangspunkt lignende Trump, bør man kanskje gå helt tilbake til 1828.

Demokraten Andrew Jackson kom da til makten som en frittalende folkehelt og var intenst hatet og foraktet av den politiske eliten. Den aldrende generalen havnet senere i krig med opposisjonen, pressen og Høyesterett samtidig, han var så egenrådig at han fikk tilnavnet Kong Andrew I, og beklaget før sin avgang at han hverken hadde fått hengt sin første visepresident eller skutt sin siste motkandidat.

Det hører med at Andrew Jackson etter åtte år gikk inn i historien som en betydelig president og en folkehelt for mange av tidens mannlige hvite velgere. Det hører også med at han økte rasemotsetningene og den politiske polariseringen – og ble en blodig katastrofe for indianerne.

Høyt konfliktnivå

Tilbake i 2017 er Trumps retorikk mer lik Andrew Jacksons enn presidentene fra de siste tiårene. Kombinert med et ofte anstrengt forhold til fakta og en aggressiv tone mot kritiske presseoppslag, vil det garantert føre til et høyt konfliktnivå videre utover i Trumps første presidentår.

Han har i glimt vist seg som en realpolitiker og søkt en tilnærming til eget parti. Nominasjonen av ny høyesterettsdommer ble godt mottatt der, og det samme ble denne ukens nominasjon av ny sikkerhetspolitisk rådgiver.

Mannskapet hans forblir likevel kontroversielt også internt i partiet, med en svært høy andel eldre hvite menn og en oppsiktsvekkende lav andel folk med politisk erfaring.

Trumps signaler

Hva politisk innhold angår, har Trump skiftet mange posisjoner bare det siste året. Signalene han har gitt i sine fem første uker som president styrker inntrykket av at han politisk har gått til høyre, som i saker som selvbestemt abort og forholdet til staten Israel.

Mye tyder på at skattepolitikken hans vil gå i samme retning, med optimistiske skattelettelser og store sosiale kutt.

Mest oppsiktsvekkende så langt er at han med sin aggressive retorikk mot ikke-hvite innvandrergrupper og sin kobling mellom innvandring og terrorbekjempelse klart bryter – ikke bare med Obama, men også med to Bush og en Reagan.

Det blir et stort spørsmål hvordan Trump håndterer motstanden han på dette området har møtt både i gatene, i rettsvesenet og i Kongressen – samt hvordan han vil følge opp sitt ønske om en mer proteksjonistisk handelspolitikk.

Kjører Trump offensivt også der, blir likhetene med slutten av 1800-tallet stadig mer iøynefallende.

På Twitter: @HansOlavLahlum

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Donald Trump
  2. Retorikk
  3. USA
  4. Historie

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    – Han er en sjeldent kontroversiell president med en sjeldent dramatisk start

  2. VERDEN
    Publisert:

    Til uken skal Trump hylle sitt politiske idol

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Det er ikke sikkert at mellomvalget blir noen dom over Donald Trump

  4. VERDEN
    Publisert:

    Én kandidat lyktes selv om han ble anklaget for drap. Mange andre har snublet i det siste steget på veien til USAs høyesterett.

  5. VERDEN
    Publisert:

    Kø for å gi president Trump historietime etter bemerkninger om borgerkrigen

  6. VERDEN
    Publisert:

    Legen sa at Trump hadde «utrolig gode gener». Senere ble han nominert til å styre USAs nest største departement. I dag trakk han seg.