Debatt

Kort sagt, 18. april

Her er dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Finnmarksbanen kan bygges billig

Av Jakob Kristiansen, siviløkonom, Oslo

I innstillingen til Nasjonal Transportplan ligger det midler til utredning av jernbane i nord. Jernbaneutbygging er generelt relativt kostnadskrevende, men det er først og fremst dyrt der hvor det bor mennesker tett. For eksempel kan man regne med at det er 3–4 ganger så dyrt å bygge pr. meter i sentrumsområder sammenlignet med helt vanlige tunneler. En jernbane i Nord-Norge vil nærmest utelukkende bli bygget ut på helt jomfruelige områder. Det er en stor fordel.

Dersom man skal bygge ut jernbanen nordover fra Fauske, bør man ha som forutsetning at den går innom Ofotbanen og den bør gå til Finnmark.

Hvis hensikten er å bygge kostnadseffektivt, kan man gjøre to helt avgjørende valg:
1. Det bør bygges med lavere hastighetskrav. I seg selv er det ikke billigere å bygge med lavere hastighet, men behovet for broer og tunneler reduseres vesentlig når kurvaturen ikke er så stram. Og det er kostnadseffektivt.

2. Det bør bygges enkeltsporet, noe som reduserer kostnaden med grovt forenklet 30 prosent sammenlignet med dobbeltsporet jernbane.
Ved å ta disse kostnadseffektive valgene, kan en Finnmarksbane totalt ende opp med en prislapp som er i nærheten av 90 milliarder kroner. En jernbane fra Fauske til Alta vil da gi 610 kilometer enkeltsporet jernbane og 33 stoppesteder. 90 milliarder høres naturligvis mye ut, men utgjør mindre enn 10 prosent av Nasjonal transportplan (NTP) og kun 1,2 prosent av oljefondet.

Dette vil naturligvis gjøre transporten av viktige råvarer som fisk langt mer effektiv og bør gi turismen rundt naturopplevelser som for eksempel nordlyset en «boost». Prosjektet må naturligvis utredes grundig først og prioriteres opp mot andre prosjekter, men mulighetsrommet er uansett større enn det man tilsynelatende gis inntrykk av.


Nytt tunnelløp er den beste løsningen

Av Reidar Bruusgaard og Øystein Giertsen, Alliansen Nei til bro over Indre Oslofjord

Regjeringen har offentliggjort at kryssingen av Oslofjorden ved Drøbak/Hurum skal utvikles ved bygging av ett parallelt tunnelløp. Beslutningen er klok fordi en toløpstunnel ivaretar alle sentrale hensyn:

• Samferdsel
• Sikkerhet
• Trafikkavvikling
• Samfunnsøkonomi
• Snarlig ferdigstillelse (fire år)
• Miljøet og et unikt fjordrom
Etter at beslutningen ble kjent, er det fremsatt flere påstander om manglende tunnelsikkerhet. Fakta er at Norge har 34 undersjøiske tunneler. Kun tre har en slakkere helning enn Oslofjordtunnelen. Bare Festningstunnelen tilfredsstiller EU-kravet (5 prosent). Følges logikken til broforkjemperne, blir det mange tunneler å stenge.

En toløpstunnel betyr høy sikkerhet. Ifølge Statens vegvesen og Trafikkøkonomisk institutt har Oslofjordtunnelen færre ulykker pr. kjørte kilometer enn motorveier og kun en tredjedel så mange som broer. De mange stengningene vil nærmest bli eliminert med et ekstra tunnelløp. Omdirigering mellom løpene, rømningsveier hver 250 meter.
Trafikksikkerhet er ikke et argument for bro. Tunnelsikkerhetsforskriften av 15. mai 2007 og NA-rundskriv 2014/6 er intet hinder for et nytt tunnelløp. Prosjektet er regulert og byggeklart.

En bro, med en prislapp på 23 milliarder kroner mot 4,5 milliarder for nytt tunnelløp, er som å bygge en firefelts motorvei gjennom Nordmarka for å spare fem minutter til Gardermoen. I en tid med oppmerksomhet på natur og miljø, effektiv bruk av det offentliges midler og hvor det etterlyses en avlastningsvei for E-18, oppfordrer Alliansen til en snarlig bygging av nytt tunnelløp.


Akupunktur og psykiske lidelser

Av Ulrik Fredrik Malt, leder, Norsk Psykiatrisk Forening

Akupunktur er et interessant tilskudd til alternative behandlingsmetoder for ulike kroppslige plager. Men når styret i Akupunkturforeningen 29. mars skriver at effekten av akupunktur er godt dokumentert for blant annet angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse tar de nok for sterkt i.

Deres kilde er en oppsummering av studier på effekt av akupunktur laget av den australske søsterorganisasjonen. Men oppsummeringen skriver bare at det er mulig («potential positive effect») at akupunktur kan ha effekt ved slike tilstander og for depresjoners vedkommende kun hvis pasienten allerede på forhånd bruker et antidepressivt legemiddel.

Vi trenger flere og ikke minst kvalitativt gode studier før man kan slutte noe om hvilken plass akupunktur eventuelt kan få i behandlingen av psykiske lidelser.


Kapitalens trofaste våpendrager

Av Mette Nord, leder Fagforbundet

Kristin Clemet hevder at «alle pengene kan bli sløst bort» hvis det innføres forbud mot å ta ut profitt i barnehager, barnevern og asylmottak.
Kristin Clemet mener motstanderne av profitt på velferdstjenester ikke ser forskjell på planøkonomien og markedsøkonomi. Dette er skivebom. Clemet forsøker å legitimere Regjeringens mål om at velferdstjenestene skal underlegges markedskreftene.

Noen eiere av disse tjenestene har hatt så gode vilkår at de er blitt milliardærer på skattepengene våre. At friluftsbarnehager drevet av ikke-kommersielle eiere er bra, er få uenige i. Problemet er at slike små virksomheter kjøpes opp av store, ofte internasjonale selskaper. De selges videre til investeringsselskaper, som gjerne har eierselskaper i skatteparadis, hvor de egentlige eierne holdes skjult. Da vet vi ikke lenger om tilskuddet blir brukt til brukernes beste.
Fagforbundet har foreslått at virksomheter som i hovedsak har sine inntekter fra det offentlige, skal gi kommune og stat som er ansvarlig for oppgavene, innsyn i hvordan tilskuddet blir brukt. Når regjeringen ikke følger opp med tiltak som forsikrer oss om at offentlige tilskudd blir brukt i tråd med politiske vedtak, er et forbud mot profitt det eneste fornuftige alternativet.


På ville veier

Av Per Sunde, Oslo

Jeg leser med bestyrtelse artikkelen der Aftenpostens journalist Øystein Aldridge etterlyser tips om hvor Hamsuns psykoanalyseinformasjoner kommer fra og videre ønsker hjelp for å få dechiffrert Strømmes psykoanalysenotater.
Thomas Kvam har ingen skrupler – de 28 samtalene hos Strømme bør dekodes og publiseres og bli tilgjengelig for alle. Dette virker for meg billig og spekulativt – det eneste som ikke er billig er prisen – det dreier seg om ett bilde pr. samtale.


Menneskje på sjukeheim

Av Åshild Ulstrup, Oslo

Det er lenge sidan nå, men tre gonger tidlegare har eg blitt så engasjert i forholdet mellom unge og gamle på sjukeheim – at eg har sett meg til skrivemaskinen. Det har handla om unge som av ulike grunnar treng hjelp, omsorg og tilsyn - lik mange av våre eldste som bur på sjukeheim.

Og gong på gong har eg opplevd kor skammeleg det synes å vera både for dei unge sjølve og våre helsesjefar når unge må dela heimen med gamle. I radioen i går fekk me høyra om gleda hos 25 unge som endeleg hadde blitt «redda» ut frå denne bustadforma. Som ein av dei sa: «Endeleg kunne eg få kjenna meg som eit vanleg menneskje!»
Eg skjønar godt at ein heim som er tenkt for berre gamle hjelpelause, kan skapa mismot hos ein ungdom som har livet framfor seg. Men det som vekte engasjementet mitt på nytt, var den glade replikken om endeleg å få bli eit vanleg menneskje.

Men ein sjukeheim - kvifor skulle den ikkje ha eigne avdelingar også for yngre som av ulike grunnar treng hjelp? Det ville truleg løfta sjukeheimane våre opp frå det som mange av oss knyter så mykje vondt til, ja fryktar - om sjukeheimen var for alle aldrar! Det som kunne skilja dei, var kanskje ein kafé og eit festlokale - som ville bli ein inspirerande møteplass også for gjester.

Gamle som unge ynskjer me oss eit liv der me sjølv har styringa. Men raskt kan me koma i ein tilstand me ikkje maktar åleine. Det er ikkje kjekt, men så lenge det finns liv i oss, vil eg vona at me - uansett alder – vil sjå og vurdera kvarandre som vanlege menneskje.


Motsetningen mellom journalister og kommunikatører er et blindspor

Av Siri Wolland, kommunikasjonsdirektør, Karen Thommesen, kommunikasjonsrådgiver, og Turid Årsheim, kommunikasjonsrådgiver, alle hos Riksantikvaren.

Ledende aviser nedbemanner, og det kjempes om annonsekronene i et mer komplekst mediemarked. Mange uttrykker bekymring for pressens evne til å fylle sin rolle som vaktbikkje og den fjerde statsmakt. Senest i forbindelse med at utredningen «Det norske mediemangfoldet» ble presentert i mars.
Samtidig øker antallet kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor. Enkelte påstår at de mange kommunikasjonsrådgiverne er et hinder for journalistene. En slik påstand vitner om manglende forståelse av journalistenes og kommunikatørenes rolle, og den mangler belegg i forskning.
Journalistene trenger oss
I Grunnloven står det: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor arbeider for at innbyggerne skal få korrekt og klar informasjon om rettigheter og plikter, ha tilgang til informasjon om statens virksomhet og inviteres til å delta i utformingen av politikk, ordninger og tjenester.

Når vi snakker med pressen, opplever vi at mange journalister i dag har dårligere tid til research. Offentlig sektor trenger journalister som stiller kritiske spørsmål. Men journalistene trenger også oss. Vi kommer med bakgrunnsinformasjon og finner rett person å snakke med, det være seg saksbehandler eller toppsjef. Vi bruker vår kunnskap for å bidra til så gode redaksjonelle saker som mulig.

De fleste jobber for åpenhet
Knut Olav Åmås, som ledet mediemangfoldsutvalget, skriver i en kronikk i Aftenposten at det «oppstår blindsoner og store hull i den kritiske og undersøkende journalistikken om næringsliv, politikk og institusjoner». Så peker han på at antallet kommunikasjonsrådgivere øker.

Mener Åmås at det er en del av problemet? I så fall spør vi: Hindrer kommunikasjonsrådgiverne journalistene i å utføre sitt samfunnsoppdrag, eller gjør de vel så ofte fakta tilgjengelig for journalister som halser mot deadline?

Tåkelegging har alltid forekommet, uavhengig av antallet kommunikasjonsrådgivere. De fleste kommunikatører jobber for åpenhet og innsyn. Motsetningen mellom journalister og kommunikatører er et blindspor. I disse «fake news»-tider bør vi heller jobbe sammen for en best mulig offentlighet. Det vil alle tjene på.