Debatt

Man MÅ ikke fengsle barn, på samme måte som at man ikke MÅ torturere kriminelle | Rachel Stølan

  • Rachel Stølan, statsviter og tidligere praktikant i ChilOut (children out of immigration detention

Det vet selv du, Sylvi Listhaug, innerst inne.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange har ytret bekymring for hvordan Norge fengsler barn på Trandum. Dagens tilstand bekymrer også meg, men hva som bekymrer meg mer enn alt annet er hvor vi er på vei. For meg fremsto Norges motarbeidelse av forpliktelsen om å ikke fengsle barn i forkant av FN-toppmøtet som en stor varseltrekant.

Jeg tror vi alle vet at fengsling av barn dypest sett er galt, og at det ikke bør forekomme. I hvert fall vet vi det innerst inne – selv du, Sylvi Listhaug.

Hva som skremmer meg, er at den norske regjering ikke virker å forstå hva de åpner for med sin retorikk og tankegang. Ikke bare bagatelliserer de problemet, men de virker å ignorere hvor galt dette kan gå.

Jeg har sett hva som finnes et stykke nedover veien og – tro meg – det er ikke et sted vi ønsker å gå.

I fjor jobbet jeg for en organisasjon som de siste 15 årene har arbeidet for å få slutt på fengsling av barn i australske interneringssentre.

I Australia sitter barn fengslet i gjennomsnittlig 441 dager. Nesten en fjerdedel av barna blir fengslet i mer enn to år.

Mange vil kanskje ikke reagere på at Norge forhandlet bort forbudet mot å fengsle barn, men synes det er rimelig at barn kan fengsles «as a measure of last resort,» slik resolusjonsteksten nå lyder.

Man trenger ikke å se så langt som til Australia for å se at denne ordlyden stadig blir brukt som smutthull for stater til å fengsle barn på ubestemt tid. Det er unektelig en grunn til at Torturkonvensjonen ikke tillater tortur under noen omstendigheter.

Internering er ikke mer humant enn fengsling

I møte med Aftenposten gjør Erna Solberg et poeng ut av at det er snakk om internering og ikke fengsling.

Med det gir hun inntrykk av at dette er en sentral distinksjon. Om man søker opp ordet «internere» i norsk ordbok betyr ordet «å stenge inne». Ifølge Wikipedia betyr internering vanligvis frihetsberøvelse av mennesker, uten dom.

Jeg vil tørre å påstå at internering ikke er mer humant enn fengsling. I mange tilfeller, som i Australia, er det snarere tvert imot.

Videre mener Solberg at stater må kunne fengsle barn i perioder for registrering og ID-kontroll. Det er akkurat det australske myndigheter også gjør.

Drar man denne tankegangen langt nok, åpner det for å fengsle enkelte barn gjennom hele livsløpet.

I asylsaker er det ofte tvil om identitet, men det er ikke nødvendigvis fordi folk gjemmer passet sitt. I mange tilfeller har ikke flyktninger noe pass, og i tilfeller hvor de har id-dokumenter vil norske myndigheter ofte mene at disse uansett ikke er gode nok.

Likegyldighet til Norges fengsling av barn

I sitt innlegg i Aftenposten 9. september gir Sylvi Listhaug inntrykk av at det er et likhetstegn mellom tvangsreturner og fengsling av barn, som om det første avhenger av det andre. Slik er det ikke.

Det finnes flere og bedre alternativer, noe man kan lese om ved et kjapt googlesøk. Man ikke fengsle barn, på samme måte som at man ikke torturere kriminelle.

Det bekymrer meg at det virker å herske en likegyldighet blant mange av oss når det gjelder Norges fengsling av barn og regjeringens undergraving av menneskerettighetene. Enten er det likegyldighet eller så vil mange ikke innse hvor galt det står til.

Hvorfor bryr vi oss ikke mer?

Si fra nå, før det har gått for langt.

I løpet av den korte perioden jeg oppholdt meg og jobbet i Australia, ble det utgitt rapporter som dokumenterte selvskading, vold og seksuelt misbruk av barn i australske interneringssentre. Rapportene ble møtt av regjeringen med «sånt skjer». De mente det viktige var at de på sikt stoppet asylstrømmen.

Da FN senere klassifiserte Australias behandling av asylbarn som tortur, ba den australske regjeringen FN om å passe sine egne saker. Høres det kjent ut?

Jeg forstår at det ikke er noen automatikk i at Norge blir som Australia. Mange ville kanskje si at det aldri blir slike tilstander i Norge. Til syvende og sist er det allikevel hva man åpner for som spiller noen rolle. Det vil kanskje aldri skje, men man vet aldri og bør sørge for å være på den sikre siden.

Nesten 100 barn har så langt i år sittet innesperret på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Noen av dem i flere uker. Ved utgangen av august i år hadde Norge uttransportert over 5100 personer.

Man kan ikke overlate viktige anliggender som fengsling av barn til god tro og vilkårlighet. Om ikke å forby fengsling av barn, så må man og bør man i det minste forplikte seg til å legge tydelige begrensninger på slik praksis.

I statsvitenskap kalles det salamitaktikk når folk skrittvis aksepterer en politikk som man egentlig ville avvist om man fikk den presentert i sin helhet.

På denne måten merker man ofte ikke at det skjer før det er for sent. Enten det er bevisst eller ei, kan Solberg regjeringens tilnærming til asylpolitikken minne om nettopp dette.

Min oppfordring er å si fra nå, før det har gått for langt.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

«FN-toppmøtet om migrasjon er over før det engang er begynt», skriver Maja Janmyr. Les kronikken her.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) besøkte Politiets utlendingsinternat på Trandum tidligere i september. Her sammen med avdelingsleder Kristina Vee Lægreid og sjefen for Politiets Utlendingsenhet Morten Hojem Ervik.

Les mer om

  1. Barn og unge
  2. Menneskerettigheter
  3. Migrantkrisen i Europa
  4. FN