Debatt

Kort sagt, torsdag 28. februar

  • Debattredaksjonen

Kvinnehistorie. Spørsmål om barn. Fransk intelligentsia. Vest-Sahara. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mer kvinnehistorie på pensum

Hanna Dahl Ullmann deler i Aftenposten Si ;D 26. februar sine frustrasjoner over hvordan hun, etter snart fullført ungdomsskole, nesten ikke har lært noe om kvinners bidrag i historien. Hverken i samfunns-, musikk- eller litteraturhistorie har kvinner noen viktig plass, men er «tilbehør» i tekstbokser. Ullmann påpeker at dette viser elevene at kvinner ikke har hatt betydning i historien.

Kilden kjønnsforskning.no er enig i at det er oppsiktsvekkende at kvinner fortsatt usynliggjøres i pensum. Det finnes mye forskning om kvinners bidrag i historien, men den er i liten grad formidlet i skolen. Derfor har vi lansert nettsiden Kvinnehistorie.no, med illustrerte artikler om kvinners roller under andre verdenskrig, kvinner i litteratur og politikk, kampen for rett til arbeid og selvbestemt abort, 1970-tallets kvinnebevegelse og mye mer.
Også lærere kan ha nytte av Kvinnehistorie.no. Sidene er pedagogisk formidlet og viser hvordan kvinner faktisk har spilt en viktig rolle og vært berømte i sin samtid, og at det er ettertiden som har «glemt» deres innsats. Kvinnehistorie.no vil rette på det og oppfordrer lærere og elever til å bruke sidene.

Trine Rogg Korsvik, seniorrådgiver, Kilden kjønnsforskning.no


Vi må takle et nei på spørsmålet «Har du barn?»

Katrine Sviland ønsker i Aftenposten 7. februar spørsmålet «Har du barn?» til livs. Skal vi virkelig slutte å spørre om det? Selv er jeg ufrivillig barnløs. Min egen erfaring, og alle jeg snakker med i forbindelse med podkasten jeg lager, bekrefter folks nysgjerrighet.

Spørsmålet kan bringe frem sorg over tap av egne barn. Det kan være en påminnelse om utenforskap i et samfunn som er sentrert rundt kjernefamilien. Kanskje kjenner man på den brutte forventningen om at man en dag ville få barn.

Men vi kan ikke diktere andre, spesielt ikke når spørsmålet er vennlig stilt. Vi bør heller oppfordre dem til å ta mer ansvar for samtalen videre, ved ikke å ta det som en selvfølge at svaret er ja.

Forleden spurte jeg en kvinne om hva hun jobbet med. Hun var sykmeldt. For kvinnen kan mitt spørsmål ha vakt like mange vonde følelser som barnespørsmålet. Neste gang jeg stiller dette spørsmålet, skal jeg ikke ta det for gitt at svaret er ja. Hvis svaret er nei, skal jeg være åpen for å lytte til historien bak.

Vi må vise at det er helt ok at svaret er nei.

Cecilie Hoxmark, biolog, lager podkasten «Barnløs på godt og vondt»


Blink og bom om fransk intelligentsia

Svein Erling Lorås korrigerer meg med rette når han i Aftenposten 25. februar peiker på at også andre i fransk intelligentsia enn Sartre og Aron var motstandarar av Algerie-krigen. Likevel er det grunn til å framheve Sartre og Aron spesielt, fordi dei argumenterte prinsipielt (antikolonialt) og gjekk mot krigen frå første stund.

Først i 1960 fekk eit opprop mot krigen frå Sartre brei oppslutning. Mauriac fordømte også krigen, men på basis av metodane (torturen) og fordi han meinte krigen var uheldig for franskmenns moral. Aron argumenterte ut frå skiljet mellom republikanisme og liberalisme. Sartre oppmoda, i motsetnad til Aron, franske soldatar til å desertere.

Ein sentral del av det Lorås skriv om kommunistpartiet, er direkte misvisande. Rett nok var det heile tida antikrigsdissidentar i partiet, og Lorås nemner med rette modige medlemmar som kom til etter kvart. Men det Lorås omtalar som partiets «taktiske grunnar», er i realiteten berre pinleg, ei tåkelegging av partiets nasjonalsjåvinisme. Alt i 1947 gjekk leiinga ut mot tanken om algerisk sjølvstende, fordi da ville amerikanske trustar overta landet, og så seint som i 1958 blei markante antikolonialistar ekskluderte frå partiet. Også i kritikken av franske krigsmetodar var leiinga vaklande, heilt fram til fredsslutninga.

Jon Langdal, pensjonert lektor


Konspirasjon mellom Marokko og norsk presse?

Theodor Helland, medlem av Støttekomiteen for Vest-Sahara og Frp, antydet i Aftenposten 25. februar at det kunne eksistere en konspirasjon mellom Marokko og norsk presse for å skjule noen grusomheter i Vest-Sahara.
Da krig brøt ut i Vest-Sahara i 1975, allierte kommunistene og fascistene i Spania seg mot Marokko. Kommunister støttet de «sosialistiske» algeriske påstandene om Vest-Sahara, og fascistene omfavnet Francos syn på behovet for en satellittstat mellom Marokko og Kanariøyene.

Algerie ville legge press på det nye demokratiske regimet i Spania, og bevegelsen Polisario kidnappet kanariske fiskere. Alger-baserte MPAIAC angrep flyplasser på Kanariøyene med bomber, og de drepte sivile.
Det ble stor debatt om temaet. Goytisolo (den største dalevende spanske forfatteren) konfronterte alliansen mellom sine medkommunister og fascistene og så på konflikten som en ren algerisk-marokkansk konflikt. Vest-Sahara var historisk sett marokkansk, og en separat Saharawi-nasjonalstat hadde før aldri eksistert.

Støttekomiteen har aldri støttet kvinner som ble kidnappet av Polisario, bortførte opposisjonsledere eller kidnappede unge dissidenter (Bouzid, Breica og Zeidan).

Hichame Jeffali, Marokkansk Råd i Skandinavia


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Kvinner
  3. Forskning
  4. Vest-Sahara
  5. Marokko
  6. Barn
  7. Frankrike

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 26. november

  2. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 25. november

  3. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 24. november

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 20. november

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 18. november

  6. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 17. november