Kort sagt, fredag 15. mai
Flyktninger og familieinnvandring. Skjermtid og fysisk aktivitet. Arbeidsministeren og sosialhjelp. Vekst eller vern. Dette er dagens kortinnlegg.
Flyktninger og familieinnvandring
Det er noen som tar til orde for redusert innvandring av flyktninger. Det begrunnes (ofte indirekte) med at vi i tillegg til flyktningene får så mange familieinnvandrere. Slik fremstilles det også i et intervju med Høyres Stefan Heggelund i Aftenposten 10. mai.
Heggelund sier at 5000 personer fikk asyl i Norge i fjor, og at det var 11.700 familieinnvandringer. Disse to tallene har lite med hverandre å gjøre, og kilden er uklar. Dagens (12. mai) tall fra SSB viser at det av 37.500 innvandringer av ikke-nordiske statsborgere i 2019, var flest arbeidsinnvandrere (16.000). Det var 4300 flyktninger som fikk opphold i Norge, 1600 fikk asyl og det kom 2700 kvoteflyktninger.
Av 12.500 familieinnvandringer var 1450 familiegjenforeninger med flyktninger. Kvoteflyktninger tas ut som hele familier og får derfor få familieinnvandrere. De som søker og får asyl, har større potensial for familieinnvandring. Analyser av innvandringen etter 1990 viser likevel at antallet familieinnvandringer utgjør under 40 prosent av antallet som får asyl. Det er nå små muligheter til ytterligere innstramning av familieinnvandring til flyktninger, og antallet asylsøkere siste måned var 35, omtrent som i en halvtime høsten 2015.
Lars Østby, forsker
Skjermtid og fysisk aktivitet
Øyvind Eide fra toppidrettsgymnaset skriver i Aftenposten 6. mai at den dårlige folkehelsen skyldes lavt aktivitetsnivå, mer innetid og for mye skjerm. Løsningen er klar: Vi må oppdage «idrettens viktige rolle i barn og unges liv». Skjermene ødelegger altså våre unge, og redningen er den organiserte idretten.
I høst kom Aftenposten med tall fra WHO som riktignok viste at unge er for lite aktive, men tallene i Norge hadde stått i ro fra 2001 til 2016! Til tross for enorm økning i skjermbruk er det ingen endring i aktivitetsnivået!
Eide ønsker seg tilbake til da barna dro alene for å være ute med venner, samtidig som han ønsker flere unge inn i den organiserte idretten. Min erfaring er at nettopp de organiserte aktivitetene er det som fyller barnas fritid. I så stor grad at det ikke finnes rom for bare å stikke ut på kvelden for å se om noen er ledig, noe ingen er! Alle er på korps, fotball, svømming eller noe annet.
Har man en frikveld, er det ingen vits i å lete etter noen å være med – da kan man heller sitte hjemme og spille «Fortnite».
Anders Engås, musikklærer og masterstudent i musikkpedagogikk
Sosialministerens kunnskapssvikt
Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H) vil ta et krafttak for å hindre at Norge får en permanent underklasse (Aftenposten 9. mai). Det er grunn til å frykte at en slik tilstand vil bringe utenforskap videre fra generasjon til generasjon.
Jeg er enig i at et sentralt virkemiddel vil være å få flere folk i arbeid, samt øke kompetansen. Men når han hevder at økt sosialhjelp «er en total avsporing», svikter sosialministerens kunnskapsnivå.
Over 100.000 barn vokser opp i lavinntektsfamilier i Norge. Redd Barna, Røde Kors og Unicef har slått alarm om at dette representerer en av Norges største humanitære utfordringer.
Disse barna har store vanskeligheter med å delta på lik linje med andre barn og unge i fritidsaktiviteter, idrett og andre sosiale sammenhenger, noe som nettopp bidrar til det utenforskapet statsråd Isaksen vil bekjempe. For barn som faller utenfor i tidlig alder, er risikoen for å forbli i utenforskapet svært stor.
Barnefattigdom krever umiddelbar hjelp. Derfor er både økt barnetrygd og økt sosialhjelp effektivt og nødvendig. Dette har vært etterlyst i årevis fra forkjempere for barns oppvekstsituasjon og rettigheter. Det må ikke fremstilles som en motsetning til en aktiv politikk for å få flere i arbeid.
Geir Kjell Andersland, advokat og tidligere regiondirektør i Barne-ungdoms- og familieetaten ( Bufetat)
Vekst eller vern?
Kjetil B. Alstadheim hevder at Høyres Linda Hofstad Helleland dyrker vekst og vern som motsetninger. Det trenger de ikke være, ettersom «finansmarkedene og investorer har fått øynene opp for hvordan klimaendringer og rasert natur kan true grunnlaget for vekst og næringsvirksomhet».
Når fikk disse aktørene øynene opp? Hvor mye natur måtte raseres først?
Faktum er at regjeringen gjennom siste konsesjonsrunde legger opp til økt, ikke redusert, oljeaktivitet i nord. Lavprisselskapet Norwegian har fått 2,7 milliarder kroner fra staten. Slik sikres videreføringen av to av de mest fossile, og dermed klimaskadelige, næringene vi har.
Vekst har gjennomgående trumfet vern. Hensynet til arbeidsplasser har veid tyngre enn bevaringen av naturmangfold og økosystemer – det kortsiktige tyngre enn det langsiktige, nålevende generasjoner tyngre enn kommende. Livsgrunnlaget vil være tapende part så lenge vekst betraktes som løsningen snarere enn problemet.
Margaret Thatchers uttalelse i 1989 om ansvaret for å verne «life with all its mystery and all its wonder» har aldri har større aktualitet. Aldri før har tretti år omfattet så enorme ødeleggelser av naturgrunnlaget: Antallet ville dyr er halvert. Ødeleggelsene vil fortsette så lenge de næringene som forårsaker dem, i vekstens hellige navn og for nåværende arbeidsplassers skyld, gis førstehjelp fra staten.
Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, Universitetet i Oslo
