Globalismens renessanse | Heidi Nordby Lunde
Globalismen er ikke død. Vi trenger samhandling mer enn noensinne. Men vi må fikse det som ikke fungerer.
Det er mange som nå forsøker å skape en falsk motsetning mellom sterke nasjonalstater og internasjonalt samarbeid.
Men et vellykket internasjonalt samarbeid forutsetter sterke nasjonalstater som tar nasjonalt ansvar for å løse egne utfordringer, og samtidig bidrar til å løse grenseløse, globale utfordringer.
Sammen blir vi sterkere
Deltagelse i Nato svekker ikke forsvarsevnen vår, selv om vi må forplikte oss til å gjøre andre prioriteringer og investeringer enn om vi sto alene. Nato forutsetter nasjonal forsvarsevne, som styrkes av at vi nettopp kan gjøre andre prioriteringer enn om vi måtte sørge for full kapasitet på alle områder selv.
Samarbeidet utfyller og forsterker det vi har, og sammen blir vi sterkere enn det vi hver for oss kan være.
Karlis Neretnieks: Nordisk samvirke er ikke bare til nytte i krig
Vi velger internasjonal handel og forpliktende samarbeid fordi det i stort tjener norske interesser og styrker nasjonalstaten.
Robuste nasjonalstater er og har alltid vært forutsetningen for internasjonal samhandel, og god internasjonal samhandling styrker nasjonalstatene. Dette ser vi ikke minst nå under covid-19-pandemien.
Globale utfordringer krever fortsatt globale svar, og selv de mest lukkede land slipper ikke unna sykdommer som går over landegrensene. Tvert imot ser det ut til at de blir rammet hardere, også fordi de står utenfor det internasjonale samarbeidet som bidrar til kunnskap og ressurser til å løse problemer.
Vi trenger hverandre
Norge og norske interesser tjener på globalisering, internasjonalt og overnasjonalt samarbeid. Norge er ikke blitt et rikt land av å slå ring rundt egne ressurser og produksjon, men av å eksportere av overskuddet vårt til andre land.
Vi trenger utenlandsk arbeidskraft, blant annet fordi vi har mer industri og større produksjon i Norge enn vi er dimensjonert for selv. Vi er avhengige av at andre vil kjøpe det overskuddet av varer og tjenester vi produserer, som ikke bare er olje, gass, fisk og aluminium, men også teknologi og spesialproduserte deler som vi sender inn i verdikjeden for å settes sammen til et helt produkt i et annet land.
Hjelpen Vest-Europa ikke kan si nei til: Midt i koronakrisen fraktes sesongarbeidere i fulle fly
Vi er integrert inn i globale verdikjeder, både som avsendere og som mottagere. Norsk selvstendighet, handlingsrom og selvråderett bygges ikke på kornlagre og egenproduksjon av det vi trenger. Ikke bare mangler vi kompetanse og kapasitet, vi har ikke engang de nødvendige råvarene for å lage for eksempel alt av legemidler og medisinsk utstyr.
Så med mindre Norge skal fortrenge norsk matvareproduksjon for å dyrke opiumsvalmuer til smertestillende medikamenter som Paracet, så er vi faktisk avhengige av internasjonal handel og samarbeid for å ivareta egen befolknings interesser.
Globalismen er på ingen måte død. Vi trenger hverandre mer enn noensinne. Men det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre.
Forbedringer av verdikjedene
Det er helt legitimt med en debatt om hvorvidt vi trenger mer egenproduksjon eller større lagre av for eksempel beredskapsutstyr og legemidler.
Avveiningen er at egenproduksjon og større lagre er dyrere, og både legemidler og smittevernutstyr går ut på dato. Det kan likevel godt være at vi kan og bør ha noe mer egenproduksjon.
Viktigere er debatten om forbedringer av de internasjonale verdikjedene. Selv om vi er tjent med at Kina faktisk er økonomisk integrert inn i verdenshandelen, så bør vi debattere om deler av verdikjeden og produksjon av viktige legemidler og medisinsk utstyr skal ligge nærmere oss.
Hvorfor sende norske helsearbeidere til Italia når vi trenger dem hjemme? | Brattebø, Christiansen, Aslaksen, Holen
Da er det naturlig å snu oss mot vårt viktigste og nærmeste marked, nemlig det europeiske. For selv om man rettmessig kan kritisere EU for å ha respondert for sent til å begynne med, så var det EU som sendte 50 tonn smittevernutstyr til Kina i tidlig februar, mens Verdens helseorganisasjon (WHO) fortsatt roste Kina for håndteringen av covid-19.
At EU kom noe senere i gang med den interne responsen, skyldes blant annet at det europeiske fellesskapet hviler på og forutsetter sterke nasjonalstater som tar nasjonalt ansvar for å løse egne utfordringer i førstelinje.
Nasjonalstatens styrker og svakheter
I møte med pandemien ser vi nasjonalstatens styrker og svakheter. Blant annet er statenes helsevesen et nasjonalt ansvar, ikke EUs. De landene i Europa som har tatt dette nasjonale ansvaret, står bedre rustet enn de som skylder på EU for å ha overlatt dem til seg selv.
Men da EU først fikk styringsfart, så innførte de midlertidige reiserestriksjoner samtidig som de opprettholdt transportkorridorer for varer og tjenester mellom 31 land.
Gjennom å innføre eksportforbud sikret de medisinsk utstyr og legemidler til innbyggerne, men nektet enkeltland å hamstre til egen befolkning gjennom å prioritere og koordinere innsatsen dit den trengtes mest. Og nå hentes italienske koronapasienter til behandling ved tyske sykehus.
Jeg skulle gjerne påstått at det var europeisk solidaritet i praksis, men det handler også om å styrke egen kompetanse for å ivareta egen befolkning.
Det er altså en falsk motsetning mellom sterke nasjonalstater og både internasjonalt og overnasjonalt samarbeid.
Globalismen er ikke død. Vi trenger samhandling mer enn noensinne. Men vi må fikse det som ikke fungerer. Hvis ikke vinner nasjonalpopulismen.
