Felles utfordringer krever felles løsninger | Nikolai Astrup
Eierskap til, og bruk av, data reiser mange problemstillinger. Noen er så komplekse at de ikke kan løses gjennom nasjonale initiativer alene.
Ole Jacob Sunde er bekymret for at store mengder data siver ut av landet gjennom smarttelefoner, PC-er og nettbrett, og til slutt havner i klørne til de store, globale teknologiselskapene.
Sunde påpeker at datainnsamlingen som foregår blant techgigantene, gir norske selskaper – som også samler inn mye data, men ikke så mye som Facebook og Google – en konkurranseulempe.
Ett år siden GDPR
Det er forståelig at Schibsted-styrelederen, som selv representerer et selskap som samler inn store mengder data, reiser denne debatten.
Han tar til orde for nasjonal kontroll med persondata på linje med norsk petroleumsforvaltning.
Det finnes land som praktiserer en slik modell. Jeg tror hverken Sunde eller jeg ønsker oss den typen orwelliansk tilnærming.
Derfor er det et fundamentalt prinsipp at vi kan bestemme hvem som får tilgang til våre personopplysninger, og hvordan de kan lagres og brukes. Dette prinsippet må vi bygge videre på.
I disse dager er det ett år siden EUs nye personvernregelverk GDPR trådte i kraft. Dette gir like regler, og like konkurransevilkår, for hele EU og EØS.
Dersom man frivillig gir personopplysninger til land utenfor dette området, gjelder regler som skal sikre tilsvarende beskyttelse. Ved å sette gode, felleseuropeiske rammer for personvern, bidrar vi dermed til å fremme godt personvern internasjonalt.
Ny digital strategi
Når det er sagt, er jeg enig i at det en utfordring at noen få selskaper sitter på enorme datamengder produsert av norske borgere, som følge av at mange av oss ukritisk har byttet dem inn i tjenestene deres.
Men det at mange forbrukere ikke er sin forbrukermakt bevisst, kan ikke være et argument for at staten skal styre flyten av personopplysninger.
Det er imidlertid et godt argument for å holde frem med en fornuftig regulering av bruk og foredling av slike data og ikke minst jobbe for å øke bevisstheten rundt eierskap til egne personopplysninger. Vi er godt i gang med det arbeidet.
Til høsten legges EUs nye digitale strategi frem. Et av virkemidlene er et direktiv om digitale tjenester som brukes for å dele data, som slår fast at forbrukere vil ha de samme rettighetene enten de betaler med penger eller brukerdata.
Jeg tror dette kan bidra til en annen forståelse av «gratistjenester» på internett, og ikke minst vil det styrke forståelsen av at alle persondata er vår egen eiendom.
Ekkokamre og polarisering
Sunde er også bekymret for at våre persondata kan brukes til påvirke utfallet av demokratiske valg gjennom skreddersydd og individtilpasset markedsføring.
Dette er strengere regulert i Norge enn mange andre land, men er likevel et viktig tema som følges opp.
Det er også grunn til å være bekymret for at mediehusenes og Facebooks algoritmer bidrar til å skape ekkokamre og unødig polarisering av det offentlige ordskiftet, ved at vi får servert nyheter vi er tilbøyelige til å være enig med.
Utfordringene Sunde trekker opp, kommer ikke til å løses gjennom et lappverk av nasjonale initiativ. Felles utfordringer krever felles løsninger.
Disse problemstillingene står derfor sentralt både i OECD og EU, og sistnevnte har nylig publisert «Code of Practice on Disinformation» – verdens første eksempel på at industrien har greid å enes om reguleringer for å bekjempe desinformasjon og fake news.
Kunstig intelligens
Dette er en problemstilling vi må jobbe mer med fremover, og er noe av grunnen til at regjeringen vil nedsette en ny personvernkommisjon.
Mitt håp er at kommisjonen kan behandle disse spørsmålene nærmere og se på hvordan vi kan ivareta personvernet ved bruk av digitale løsninger.
Før sommeren legger regjeringen frem en digital strategi for offentlig sektor der dataforvaltning vil stå sentralt.
Samtidig jobber vi med en nasjonal strategi for kunstig intelligens.
Etiske rammer for utvikling og bruk av kunstig intelligens, herunder hvordan vi skal sikre etterprøvbarhet, åpenhet og tillit i algoritmestyrte systemer, blir en viktig del av dette arbeidet.
I offentlig sektor deles det for lite data til at vi kan tilby innbyggerne effektive og sømløse tjenester.
Når jeg understreker dette, er det ikke for «å gå rundt grøten», men for å vise at bildet ikke er svart-hvitt.
Det finnes også enorme mengder data i offentlig sektor som ikke er personopplysninger, for eksempel trafikkdata, miljødata, data om teknisk infrastruktur og om en rekke næringer.
Disse dataene kan deles i mye større grad og dermed danne grunnlag for innovasjon, nye arbeidsplasser og verdiskaping – uten at det går på bekostning av personvern og sikkerhet.
- Tidligere innlegg i denne debatten:
